lørdag 10. september 2016

Smak på denne!

Tja, denne gangen handler det om «Den gode smak».
Samt litt om smakløshet.
Intet mindre.

Det finnes noe som på engelsk kalles «acquired taste». Dette uttrykker noe slikt som at smak kan læres. Et eksempel er oliven, som nesten ingen liker den første gangen de smaker. Det tar litt tid; man må prøve flere ganger. Det handler om tilvenning, selvsagt.
Som min lille sønn, som her om dagen smakte jordbær for første gang. Han spyttet det umiddelbart ut, hvorpå han tenkte seg om, tok et nytt jordbær og puttet det i munnen. Bæret ble en stund i munnen, og det så nærmest ut som om han vurderte både smak og konsistens. Øynene smalnet, før også dette bæret kom ut.
Det gikk litt tid, før han nok en gang tok et bær i munnen. Denne gangen var entusiasmen påfallende, og det røde jordbæret ble tygget og svelget. Han så fornøyd ut, gutten.

Smak kan læres.
Ettertrykkelig bevist.
Stolt pappa.

Østers, er det egentlig godt, eller er det bare slim? Kan man lære å like dem?
Jeg digger østers!!

Allerede der, ved bruk av det rånete uttrykket «digge» (samt utropstegnene), avslører jeg ett av i alle fall to: jeg kan komme fra et sosialt lag hvor østers ikke er vanlig (lite kultivert språk), eller jeg kan simpelthen være veldig glad i østers (men, er det ikke litt forutinntatt at folk som er glade i østers har et kultivert språk?).
Hadde jeg skrevet at «jeg er veldig glad i østers, særlig med et glass Chablis til», ville jeg muligens ha avslørt en litt boklig lærdom om matching av mat og vin (som de riktige østerselskerne vet ikke fungerer særlig bra). Altså et «wannabe»-aspekt her, også.

Jeg begynte å røyke i veldig tidlig alder. Det var sosialt betinget, fordi jeg gjerne ville være en av de kule gutta. Hvem hadde bestemt at røyking var kult? Jeg er ganske sikker på at det ikke var de som satt på rista på Samvirkelaget.
Statistisk sett burde jeg muligens ha havnet på skråplanet nå, i det minste vært alkoholiker. I stedet har jeg blitt alkohol-liker, som synes at kombinasjonen østers og Sancerre er fabelaktig.

Selve smaksbegrepet er vanskelig.
Hvis man diskuterer slikt (og det bør man, hele tiden; det er utviklende), er det viktigste spørsmålet: Hvor ligger definisjonsmakten?
Så kan man for eksempel spørre om hvorfor ruccola plutselig ble hipt? Hvorfor er pizza og kebab ungdommens prefererte mat? Hvorfor er mikrobrygget øl det eneste saliggjørende for tiden (men, litt på vei ut blant hipsterne)?

Jeg tenker på smakløshet også.
Denne tekstens idé var faktisk å si noe om smakløshet, begrepet som ikke bare benevner mat og drikke (ikke vond, bare smakløs), men mye annet også.
Kan man snakke om smakløs kunst?
Der har jeg trøbbel, men man kan snakke om smakløs musikk, helt klart; da er vi inne på musikk som likegyldighet (og dermed ikke ment som kunst). Det er dog mange meninger om dette (smak og behag, lizm).

Finnes det mennesker uten smak? Eller, finnes det mennesker som fremstår som smakløse, fordi de ikke bryr seg? Det er mye dritt i verden, som følge av menneskers smakløshet, det er jaggu sikkert.

Her kommer et eksempel til slutt:
Konsertgjengere er ofte smakløse mennesker, rett og slett fordi de ikke bryr seg. De betaler ofte dyrt for å komme seg inn på konsert, hvorpå de gir katten i selve konserten, de skriker gjerne høyt til hverandre, rett og slett for å overdøve musikken. Om de klapper mellom låtene? Glem det, de har jo en øl i neven, og dessuten er det mellom låtene såpass lite lyd at det går an å snakke med kompisen.
Det kan av og til være kjiipt å være konsertgjenger.
Jeg har tenkt det lenge, og jeg har tenkt at det er et lokalt fenomen, noe det (gudskjelov) viser seg å ikke være. Jeg har lest mange innlegg om emnet i det siste, hvorpå musikere har kommet med sine historier.
Vi trenger altså å avlære smakløshet og ignoranse i dette landet, og for å få det igang, foreslår jeg at vi begynner med oss selv. 
La oss alle starte her.

PS Neste gang min lille sønn ble tilbudt jordbær, ville han ikke ha det i det hele tatt.
Men, han digger vannmelon!!
Hver gang.

onsdag 18. mai 2016

Varmt

Hva var det man skulle ha sagt noe om? Denne gangen?

Dag 1.

Det fine flyværet, kanskje, som svogeren min stadig snakker om? Han blir liksom fortsatt forundret, når et fly kommer over skylaget og sola skinner. Det skjer i dag også, og det vedvarer faktisk, helt til vi har landet. Det er varmt der, enda varmere enn i Hammerfest (og da er det skikkelig varmt altså, for vi har jo hatt det varmt i det siste, grillsesongen er jo pinadø igang).

Varmen i Hammerfest sees kanskje ikke alltid på gradestokken, men, kan for eksempel sees i form av Mosaikk-konserten i Ole Olsen-salen, og den kan sees i form av rekordstort oppmøte i årets Første mai-tog. 
Konserten fikk jeg dessverre ikke med meg, men ryktene sier at den var både spektakulær og vakker, samt at den formidlet mye varme.
På selve Første mai var det overskyet da toget gikk, men det var flott å være en del av det, og det var helt supert at komiteen hadde bestemt at man skulle spille for streikevakter ved hotellene i byen. Ikke minst var det supert å se hvor mange som stilte seg bak parolene som gjelder rutebåtsaken. 
Kanskje aller mest rørende og varmende var det da hele foajeen på AKS reiste seg for Ann-Kristin Kvalsvik etter hennes appell i denne sakens anledning.

Så vi noen fra Odins soldater? Ikke i det hele tatt! 
Istedenfor fikk vi gode appeller om og fra Palestina. 
Vi fikk også gode appeller fra garvede stortingspolitikere, som stort sett var befriende enige (selvom vi merket oss at AP-representanten ønsket seg kobber fra Repparfjord).

For en som ikke har gått i mai-tog på ganske så mange år, var dette litt av et eh… comeback. Første mai er dagen for solidaritet, og det ble vist på en forbilledlig måte (ikke for det, det ble sikkert vist på en forbilledlig måte i fjor også). Sola var med oss, selvom vi ikke kom oss over skyene.

Jeg synes at vi skal verne om dager som Første mai, og jeg synes at vi skal la innholdet for dagen være som det har vært; det er en dag for solidaritet med arbeidsfolk og undertrykte i alle land, enkelt og greit. Listige Listhaug og hennes like kan egentlig holde seg unna.

Vi ser nå for tiden at noen merkedager er på vei til å forandre innhold: Åttende mai, som tidligere har vært en feiring av frigjøringen av Norge i 1945, er nå på vei til å bli en dag hvor man feirer de som har vært i krigen for Norge (Norge har deltatt i åtte kriger siden 1990, noen av dem med forferdelige konsekvenser for verdensfreden). Frigjøringsdagen kan fort bli en legitimerende krigshisserdag. Det er ikke bra  for noen. 

Dag 2.

Den yngste i familien hilser god morgen. 
Det er relativt seint (klokka har passert 07.00). 
Vi har sovet godt. 
Gårsdagens lange reise, med opptil flere befordringsmiddel, var krevende for oss begge.
Men, utsovede og fornøyde kan vi konstatere at gradestokken kommer til å bikke tjue grader før klokka åtte. 

Sola stråler.
Det dirrer fint i det godt utsprungne løvet.
Dagene som vi skal ha sørpå begynner på aller beste måte.
Man kan bli lyrisk av mindre, selvom vi vet at «Miljødirektoratet» også her har anbefalt avfallsdeponi rett over fjorden. Dette er attpåtil et deponi som skal samle inn giftig avfall fra andre land.
Æsj, i dag orker man ikke å tenke på slikt


Det er sola som lager vær og vind;  storm og stille, så og si.
Det kan dog være greit å vite at man må over skyene for å for være garantert solskinn. 
Det kan ei heller være natt.


Kjære midnattssol, du er et herlig gjensyn.

torsdag 10. mars 2016

Mediet er innholdet.

Tja, hva var det man skulle ha skrevet om? Denne gangen?

En mulighet ville selvfølgelig vært FDs dekning av det som skjer i fylkeskommunen; at avisen i helgen hentet inn kommunikasjonsrådgiver Jarle Aabø til å uttale seg i saken. 
Samtidig dukket mannens navn opp i Dagbladets Magasinet, hvor det ble fortalt at han en gang la ut et bilde av Kari Jaquesson, hvor nesen hennes ble erstattet med en erigert penis. 
Men altså, til FD fortalte han at «Det er noe alvorlig galt i Finnmark» (og på fd.no var det, forunderlig nok, gratis å klikke seg inn på nettopp denne linken).

Hvis man sjekker aaboco.no, kommer det opp at man der i gården tilbyr hjelp til både politisk kommunikasjon, krisehåndtering, redaksjonell omtale, omdømmeforvaltning, medietrening og strategier. Det er nesten så man tar seg i å spekulere i om Aabø fakturerer FD for sine uttalelser der.

Men, det var jo ikke dette man skulle skrive om. 
Bruke tid på slikt, da gitt.

Så, det man egentlig skulle ha skrevet om denne gangen, var vel været?
Det er jo så fint om dagen, og alltid like fint på denne tiden av året? 
I løpet av en uke har jeg kjørt til Kautokeino en gang, og til Alta to ganger, og det er makeløst, rett og slett, å kjøre bil over fjellet eller vidda, i klart og kaldt vintervær.
Det er så gretne halvgamle gubber (nesten) blir lyriske. 
Når man kommer frem, blir stemningen til og med bevart, da man blir møtt av hyggelige mennesker som har gledet seg til besøket!

I Kautokeino ble jeg minnet på at det straks er 30 år siden jeg satte meg på sjanseflyet (etter å fått tilbudet kvelden før; nattoget fra Hamar var første befordringsmiddel) for å spille i den nå revne Plasthallen deres. Det var i april 1986, og jeg var altså, ehh, nesten 20 år gammel. Bandet het Sanctuary, og det heter det fortsatt. 
20 år senere bosatte jeg meg i Finnmark, og 10 år etter det kan jeg, med hånda på hjertet, si at jeg har spilt så og si over alt i dette fylket, til og med på Loppa øy, Skjånes og Kjølnes fyr. 

I løpet av disse ti årene har jeg ikke på noe tidspunkt tenkt at «noe er alvorlig galt i Finnmark».

Dog har jeg av og til tenkt at «man får ikke alltid de politikerne man fortjener». Eller, for å ta den lenger; «man får ikke den pressen man fortjener». Det gjelder faktisk over hele fjøla: fra det største til det minste landet, fra den største til den minste redaksjonen. 
Til den minste lille møkkagraver.
Dog; jeg er ganske sikker på at ordet «møkkagraver», eller «gravende journalist» har en annen valør nå enn for bare noen få år siden. Hvis man lurer på om jeg har rett, er medieprofessor Sigurd Allerns bok «Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen, (oktober 1988)» å anbefale. 
Enkelte journalister som i dag kaller seg «gravende», viser etter min mening forakt for sin egen stands historie. 
Det er trist.

Marshall Macluhan sa for mer enn femti år siden at det er selvet mediet som er innholdet («the medium is the message»). Om man ikke skjønte hva han mente den gang, skjønner man det nå; mediebedrifter snakker stort sett om seg selv, eller med hverandre (pluss at de driver litt med sensasjoner og sport). Det er fordummende, og lite hensiktsmessig for leserne (som jo helst skal bli opplyste, og eventuelt klokere).

Det er min oppriktige mening at media må slutte med dette, samt at de i må slutte å bruke hverandre som sannhetsvitner. Alle journalister vet det. Det gjør også de som har vært journalister, som i dag driver i kommunikasjonsbransjen.

PS Rolvsøy og Ingøy er upløyd mark. Noe er fortsatt ugjort.






fredag 15. januar 2016

Godt nyttår, for pokker!

Desember 2015.


Jaja, året som gikk var vel egentlig helt fint? 

Selvom Hellas gikk til hundene, samt at hundene trakk i svarte skjorter.
Nå er det snart stuerent å være rasist, nettavisenes kommentarfelter viser at skyggesiden har blitt svart, Robert Eriksson har blitt arbeidsledig, den nye kulturministeren vil ordne opp i problemstillingen med søndagsåpne butikker, Kristin Clemet ljuger så det griner, Tyrkia (NATO-alliert og wannabe EU-medlem) kjøper og selger IS-olje, Tjommi Berg blir statssekretær under minister Per Sandtjommiberg, Altaposten holder koken som en skikkelig dårlig avis, de blåblå har begynt å lukte skikkelig på privatisering av NRK (godt hjulpet av furtne aviser som ikke har fulgt med i timen), Kringkastingsrådet oppfordrer til og med til mer høyreorientert satire i samme kanal.

Er det bare sorgen?

AP kjører bulldoser i Hammerfest, MDG er udugelige, snøen laver ned og vi må holde ut med JernErna i nesten to år til. Dog, får de tatt knekken på NRK, blir det kanskje 6 år, og da har Tjommi Berg kanskje rukket å bli minister by himself, og Sandtjommiberg har kanskje blitt forsvarsminister; hva pokker vet vi? 
Tja, det sies at Paris 2015 ikke gjorde vondt bedre, i alle fall.

Og NUSSIR, hva annet kan man mene enn at eventuell gruvedrift i regi av NUSSIR i Kvalsund ikke er noe mindre enn en miljømessig katastrofe! Sytten lass i timen, rett i fjorden, døgnet rundt i tretti år. 
Hei, glade laks!
Hvor mange skal eventuelt få jobb der, mon tro? Det snakkes om at man må beholde i fylket den kompetansen man har i Kirkenes, og jeg lurer på hva det egentlig betyr? Hadde man drevet gruva på avtalt vis, ville det vært arbeid for folk i Kirkenes i lang tid. 
Hvor mange penger og hvor mye kompetanse dro til Australia, mon tro? 
Hei, vent, den kompetansen vil vi kanskje ikke ha?

Den gjenværende kompetansen, arbeidsfolket, skal den sendes til Kvalsund nå da, som en gjeng med leilendinger? Skal de bygge hus, få hytte i Hammerfest, redde skolene med alle barna sine?
Eller, skal de bo i brakker på hverdagene, for så å ta med seg skattekompetansen hjem til Kirkenes i helgene?
Dette blir himla stygt, og det får meg til å tenke på hva noen i nær familie formulerte: «Menn med ekte baller dumper ikke tungmetaller».

Burde det ikke finnes noe positivt å si om året som har gått?
Jo,  for pokker, det er ikke bare svart. 
Man har for eksempel en innvandringstjeneste her i byen som gjør veldig godt arbeid, selvom de sikkert er sosialister, hele hurven. De styrer godhetstyranniet, for pokker! 
Listige Listhaug skal nok få det bort, fra sin nye grensepost. Er det noe vi virkelig ikke trenger, så er det et godhetstyranni.
Hva slags tyranni bør vi gå for da?

Her jeg sitter, på Barbados, med en øl i neven (og en fordømt høylydt karaokebar i nærheten), tenker jeg at verden sannelig har fått kjørt seg i året som gikk. 
2015 var ikke bra, og det hevdes at 2016 skal bli verre, til og med her nord i verret. 
Det kan bli slitsomt.

Storm og stille.




Januar 2016.


Nå sitter jeg på Fuglenes, med en kopp kaffe i neven. Den er skikkelig god.
Middagen (med dessert) var også god.
Tidligere i dag hadde jeg en fornemmelse av at sola skinte, himmelen var i alle fall lovende.
Dog er det kaldt, og det er sykdom i huset.

Siden det fortsatt er et nytt år, kan det jo være på sin plass og sitere en gammal suring, som i 1969 var en ganske glad gutt. Diktet jeg tenker på, heter til og med Nyttårsdiktet (nærmest reprise), og det avsluttes slik: 

«DET ER HÅPLØST, OG VI GIR OSS IKKE»

Godt nyttår, dere, og la oss nå for pokker være snille mot hverandre!

torsdag 26. november 2015

Hei, Altaposten!

Tidligere i høst var jeg syk. 
Jeg gikk til legen, og denne kunne bekrefte at jeg ikke var frisk. 
Piller ble foreskrevet og jeg holdt meg innendørs.
Mitt sykeleie ble i alle fall benyttet til noe fornuftig, da jeg så Jeremy Corbyns første landsmøtetale
på internettet. 

Talen til Corbyn, sier du? Han nye Labour-lederen i Storbritannia, som fikk nesten 60 prosent av stemmene, som fikk Tony Blair til å steile, og som fikk David Cameron til å gå opp noen hakk på «Thatchermanierisme-skalen»?
Nettopp, den Corbyn, «mannen som for alt i verden (!) ikke vil trykke på en knapp som starter atomkrig, og som en naturlig følge av dette, heller ikke vil ha noen atomvåpen». 

Corbyns første tale til Labours landsmøte er artikulert og mild, og den er logisk hele veien. 
Den er også preget av høflighet.
Men, underveis påpekes det en del uhøflighet fra «den frie pressen», samt noen andre steder, hvorpå Corbyn sier: «There will be no rudeness from me» («ingen uhøflighet fra meg»).

Altså, den observante leser har nok skjønt at jeg liker Jeremy Corbyn, men ikke bare på grunn av hans høflighet; jeg liker meningsinnholdet hans. Han har noe å komme med, som jeg ser fornuften i. Det virker gjennomarbeidet, og det presenteres i en veltalende og høflig form. Det er som om talemåten preger innholdet, og jeg griper meg i å tenke følgende: Denne verdigheten som Corbyn utstråler, formen hans, veltalenheten, den har da mye å si for tankegodset han kommer opp med?
Formen preger innholdet, så og si?

Det er vanskelig å få til et innhold uten en form.
Shakespeare visste dette; Ibsen, Bach, Ellington og Chagall visste det også. 
Jon Fosse vet det helt sikkert, mange skribenter vet det, til og med mange redaktører vet det. 
Politisk redaktør i Altaposten, Jarle Mjøen, vet det også.
På sitt vis.

Jarle Mjøen er drøy kost. 
Jeg vurderer det slik at han og Altaposten har lokalpolitikerne i sin hule hånd; det virker rett og slett som om de frykter ham. Han er «den frie presses» representant i Finnmark, en politisk redaktør med Münchausens syndrom. 
En farlig mann, siden han og avisen hans er Altas premissleverandør «an sich» hva gjelder forholdet Alta - Hammerfest. Formsansen hans, eller verdighetssansen, er ganske kjip.

Fikk han kalde føtter da han intervjuet Ruth Olsen etter det siste konstitusjonelle teatret i kommunen? Tenkte han at han kanskje gikk litt langt når han tok over programlederjobben da han var i debatt med Torbjørn Aas i NRK for noen uker tilbake? Eller, var det bare å «peise på» da han blåste av faktaopplysninger fra Aas, for så å kjøre argumentet sitt en gang til?

Det toppet seg den 27.10.
Med et litt parodisk utgangspunkt.
I en gladsak i forkant av den endelige konstitueringen av Alta Kommunestyre, utspiller seg følgende i en artikkel i Altaposten: fra et litt høyt kamerastandpunkt vises flertallsgruppen som skal styre Alta kommune i de neste fire årene. De sitter nederst ved bordet, og de smiler troskyldig opp til kameraet. Under bildet finnes en særdeles talende overskrift: «Vi skal prioritere dem som sitter nederst ved bordet». 

Jeg gir meg over, og det er før jeg starter med lesning av selve artikkelen. 
Den blir etterhvert ganske skummel, når ordfører og varaordfører (samt varaordførerens partileder) er enige om å «bruke alle midler for å utsette, og senere stoppe, investeringsbeslutningen om nytt sykehus i Hammerfest».
Politikerne snakker om et sykehus «som har Alta som grunnlag», og jeg lurer på hvor de har fått den ideen fra? Hvem gir dem slike ideer? Er dette verdig tale?
Jeg leser artikkelen igjen, og fabulerer fritt: var Mjøen stolt på Altas vegne, da kommunen var representert i Nytt på Nytt? 
Satt han i godstolen og skålte?

Jeg synes rett og slett at det burde være nok nå. 
Det burde innvarsles et stopp, så og si.
Jarle Mjøen burde tenke seg om, slutte å hisse opp lokalpolitikere, slutte å få dem til å frykte ham eller avisen hans.

Vi burde tenke oss om, alle sammen.
Vi burde være venner.
Det er ingen god idé å boikotte Alta (bensinen der er kliss lik bensinen vi har her i byen) 
Altafolk burde ta en tur til Hammerfest.
Vi er gode Finnmarkinger, men vi sliter med «den frie pressen». 
Vi vil at den skal bli bedre.
Vi, Altafolk og Hammerfestinger, skal enes om verdighet og høflighet 
«No rudeness from us».


Klar beskjed.

lørdag 4. juli 2015

Sang, rim og rytme til alle.

Hva var det jeg ville ha sagt noe om?
Denne gangen?
Det blir livet, denne gangen også.
Det er jo (som vi vet) det det dreier seg om.
Her representert med sang.

Sangerinnen Syd Straw sa en gang at hun begynte å synge den dagen hun ble født. Jeg synes at det er en modig, men sannsynligvis helt korrekt ting å si. 
Min sønn kom til verden med et vræl (men det låt som en sang, det er uomtvistelig), og siden har han sunget, på samme måte som alle barn synger. De synger når de lærer språk, og de synger når de lærer å hinke. De synger hele tiden; mens de pludrer, griner eller vræler (synger).
Det er vel egentlig sjelden at det kommer noe umusikalsk fra en unge?

Synger vi nok?
Hjemme, i utelek, i barnehagen, skolen?
Jeg vet ikke hvorvidt det synges nok i barnehager og skoler. Jeg vet ikke om det synges nok i norske hjem, heller.
Men, jeg stiller meg selv spørsmålet, og det er kanskje nok til å bli uroet? 

Hvorfor må vi synge, sier du?
Fordi vi skal kose oss, selvfølgelig, men også fordi vi skal lære logikk, rytme, melodier og historie. For at vi skal klare flere hopp i hoppetauet, fordi vi hopper rytmisk, og fordi de som sveiver holder en jevn rytme. Vi skal kunne hinke lengre og lengre hver dag, fordi vi intuitivt merker at det lønner seg å synge når vi gjør det. Fordi vi skal lære fantasi, fordi vi enkelt skjønner større strukturer ved å gjøre musiske ting. Vi får til og med anledning til å skjønne sammenhenger, i den enkleste kanon, i en symfonisk sats, eller den spesielle relativitetsteorien.

Samklang, dere; å lage noe fint sammen. 
Eller, bare noe vræl.

Sang med tekst gir oss språk, samhørighet, regional identitet og nasjonalfølelse (hvis det trengs; EUs forferdelige bruk av Beethoven ser vi bort ifra her).
I det hele tatt, sang er både opplysende og opplysende, og dermed inviterende til deltagelse.
Man kan le av Margrethe Munthe (ikke akkurat likestilling), Thorbjørn Egner (idealisme er bare så ut), Andrè Bjerke (nei, forresten, han ler vi ikke av), eller andre som har skrevet gode barnesanger, men faktum er at melodiene er gode, rimene likeså. 

Hvis jeg tar feil, hvis det synges nok her i byen vår/fylket vårt/landet vårt, vil jeg gjerne vite det.
Send meg en mail på sverregj@gmail.com, gjerne med en oversikt over hva som synges. Det hadde vært supert å ikke bare anta om dette.

PS Rim og rytme uten melodi er også bra, hør bare på denne treffende strofen, hentet fra André Bjerkes ABC:

Her er Erna. Der er Sverre. 
Sverre er en vrien herre. 
Han er tverr, men hun er verre.

søndag 7. juni 2015

Livet, dere.

Hva var det jeg ville ha sagt noe om?
Livet?
For, det er vel det det dreier seg om?
Jepp. 
Det er det det dreier seg om.
Livet.
Jeg skjønner det nå.

Livets begynnelse, livet i barnehagen, på skolen, på jobben, i ferien, livet inne i den stumme østersen som fortsatt er levende når den fortæres. Livet i druene som gir liv til vinen, middager, bar- og cafébesøk. Livet i kornet, i jordbæra, det daglige livet i sildestimen, eller livet blant rovfisken som følger den.


Dreier livet seg om å overleve? Forplantning? 
Jeg er ganske sikker på at med bare disse to premissene ville livet blitt kjedelig.
Vann og brød er liksom ikke nok.
Vi kan drikke vin også. Samt saft og øl.
Litt melk, fløte i kaffen. 
Vi kan spise rømme og ost.
Kjøtt, fisk og grønnsaker.
Mat og drikke tilberedt med omtanke og kjærlighet.
Kjærlighet er nøkkelordet her.
Kanskje flere enn én zoolog har sagt at kjærligheten er det som skiller oss fra dyrene. 
Jeg er usikker på om han hadde rett, selv om jeg er ganske sikker på at stort sett ingen mennesker lever helt kjærlighetsløse liv. Dog tenker jeg at enkelte dyregrupper behandler hverandre med mer kjærlighet og respekt enn noen mennesker behandler hverandre. Det kan hende at noen zoologer har teorier om dette også.

Hva så med fornuften, eller analysen, kan den bringe oss videre i å utvikle livet? Ikke bare vårt liv, men livet til druene, silda, torsken? Hva med jordbæret, eller jordbruket. Vil fornuften eller analysen være nok til å avdekke urettferdighetene i verden?
Jeg er sikker på at vi er enige i at svaret sier seg selv; det er mye som er forferdelig i verden, og mye av det verste som har vært gjort mot menneskeheten, er med fornuften/analysen som fremste redskap.

Fornuft er altså ikke nok. Kanskje ikke kjærlighet, heller. 
Respekt trengs, og etikk, så klart. Dermed også noe så sært som moral. 

Moderne politikere synes ikke å like begrepet moral. De dekker seg bak å forveksle moral med moralisme. Dermed kan de avfeie moralske spørsmål med å si at «vi kan ikke stoppe utviklingen». 
Jeg synes at det er forstemmende å høre slikt, og jeg er ganske sikker på at det finnes politikere i byen vår/fylket vårt/landet vårt (verden?) som angrer bittert når de har latt moderne Münchausener eller generelle snyltere få innpass i for eksempel hvordan fisket skal forvaltes. 

Nettopp; det er livet det handler om, og det er pinadø et politisk liv.

Fylt med kjærlighet.
Fra begynnelse til slutt.