søndag 26. august 2012

Kortreist i sesong


Har du hørt om hammerfestingen som bare spiste kortreiste, sesongbaserte råvarer?
Ikke jeg heller, da et slikt menneske ikke finnes.
Men det har kanskje fantes.
I cro magnontiden?

Et kjapt sveip over et hvilket som helst matutvalg i en hvilken som helst nærbutikk i denne byen, eller dette fylket / landet, slår grundig fast følgende: mesteparten av det som finnes kommer langveisfra. Slik har det stort sett alltid vært i moderne tid. Nå er det riktignok slik at råstoffet i fiskepinnene i frysedisken er norsk, kanskje til og med fra Finnmark, men det har nok vært en tur i Asia for å bli prosessert. Dermed ikke særlig kortreist.

Men hva er så kortreist? Finnes det en geografisk grense? Jeg, som er søring, vil nok si at 50 mil er ganske langt, da det er lengre enn distansen Oslo – Trondheim. Men jeg vet også at det er like langt fra Hammerfest til Kirkenes.
Jordbær fra Trøndelag, er det kortreist mat, nylig ankommet til Bondens marked i Oslo?
Et stykke ost fra Øverli i Pasvik, er det kortreist mat, når det en gang (formodentlig) blir solgt på butikken her i byen?
Ordet «kortreist» er på vei til å bli litt blasst, synes jeg, kanskje på samme måte som utrrykket «sesongbaserte råvarer».

Så, hva slags sesongbaserte og kortreiste råvarer har vi i Finnmark.?
Vi har diverse proteinkilder; fisk og vilt har vi i og for seg gjennom hele året, mens annet husdyrhold er sesongbetont. Med litt flaks kan vi få frem noen poteter.
Dog skorter det på korn og grønnsaker.

Det er ikke altfor lenge siden, i fylket vårt, at grønnsaker på vinterstid var ensbetydende med skrumpete kålrot, skrumpete gulrøtter, samt en skrukkete kål i ny og né. De fleste hus hadde dessuten potetbinge. Mitt barndomshjem sørpå også, forresten.
Min venn, Grillkongen Geir, som er oppvokst her i byen, husker ikke paprika fra sin barndom. Ikke kiwi heller. Det er mulig at han kan erindre vannmelon, men fersk ananas? Kanskje bananas.

Vi skal sende en takk til de som lærte oss å tørke, salte, fermentere og sylte, men vi skal også være glade for kjøleskapet, fryseren og bedre kommunikasjon verdensdeler, land og landsdeler imellom.

Og vi skal være glade for både bær og sopp. Vi kan for eksempel finne kantareller, enten i skogen eller butikken, slik jeg gjorde i dag. God kommunikasjon hadde ført til at en kurv med svenske kantareller hadde funnet veien til en butikk nær meg, og jeg klarte ikke å stå imot.
Dermed ble det super kveldsmat, fersk tagliatelle med kantarellsaus: Jeg renset soppen, delte den i ca like store biter (jevnere steking), og hadde den i en ganske varm panne. Jeg ristet på pannen av og til, og hadde etterhvert i en god klatt smør, samt noen løvtynne skiver fra i alle fall en sjalottløk. Så skrudde jeg ned varmen et par hakk, før jeg hadde i (nesten en hel putt) fløte. Jeg lot det koke inn til det tyknet, hvorpå jeg hadde i salt og kvernet svart pepper. Ikke noe annet krydder, men gjerne litt fersk parmesan (de har kantareller i Italia også). Den ferske pastaen gikk i gryta, man rørte om, og vips, runde én i et høstlig rituale som gjerne utøves flere ganger i sesongen (!) var unnagjort.
Veldig godt, gjerne sammen med et glass Côtes du Rhone fra Château Cheylus (den med den røde traktoren, kr 104,50 på polet)

Misforstå meg rett; jeg er stor tilhenger av sesongbaserte og kortreiste råvarer. Men også frysedisker. Og hermetiske tomater.

søndag 19. august 2012

Vann fra krana


Nå er ferien over, man har vært på en liten tur, og man er klar for hverdagen. Eller?

Joda, men en etterferie er kanskje på sin plass, i alle fall bare for noen dager? For å oppsummere?

Fra Venezia kan jeg huske en vidunderlig Pasta Vongole (sandskjell), nydelige syltede sardiner, og en super sjømatrisotto.
Venezia er virkelig flott, ulik alle andre av verdens byer, med sine kanaler, broer og gondoler. Bra mat finnes også, hvis man leter litt. Det kan være smart, også i Venezia, å oppsøke restauranter som ikke opererer med dårlige fargebilder i menyen, ikke har egen turistmeny, eller som ikke presenterer menyen på fire språk.

I Trieste spiste man hele tre ganger på Osteria Marise, en strøkskafé i sentrum. Spagettien jeg fikk der, med ansjos i en saus basert på ihjelkokt rødløk, er kanskje den beste pastaretten jeg har spist. Det møreste og mest smakfulle stykket indrefilet som jeg noen gang har satt til livs, fikk jeg også på Marise.
Videre må det sies at det der ble praktisert et veldig godt vertskap; uformelt, kunnskapsrikt og med genuin glede over maten og vinen som ble servert.
Og kulest av alt: de serverte ikke flaskevann. Vannet man serverte i smarte karafler, var fra slike kjølere som man finner på arbeidsplasser rundt i verden (vann fra springen er ikke godt i Trieste). Hvis man ba om vann med kullsyre, så fikk man det også; en Sodastream på kjøkkenet gjorde susen.
Genialt.
Trieste er helt herlig, bare en totimers togtur fra Venezia, men på det nærmeste uten turister. Man kan bade der også, i rent vann, så og si midt i byen, og folk er vennlige og hjelpsomme, og mer avslappede enn i andre deler av Italia som jeg har vært i. En favoritt.

Så krysset man grensen.

Jeg hadde hørt om slovenske viner, og jeg hadde sett bilder fra Bled, som virket som et flott sted. Da toget som tok oss dit kom ut av en tunnel og avdekket Bledsjøen og Bledøya, så trodde vi at vi var kommet til eventyrland, og da vi besøkte Bled slott, var vi enige om at ballet hvor Askepott vant prinsen, egentlig ble holdt her.
Nevnte jeg at Bledsjøen holder 23 grader sommeren igjennom, og at vannet er klassifisert med en blå vimpel (renest vann i EU sitt system)? Flere steder kan man leie robåter også, for å ro over til øya, for å se på kirken, museet, eller simpelthen for å bade, der også.
Vi bodde på et flott hotell med både restaurant og egen vinkelner:
Damir kunne veldig mye om verdens, og enda mer om Slovenias viner. Vinsmakingen, med påfølgende middag, som han med stolthet arrangerte for oss i hotellets vinkjeller, er et minne for livet.

Noen dager senere, etter en snau times togtur (i et veldig hipt tog), befant vi oss i Ljubliana, en fantastisk liten hovedstad (på størrelse med Bergen) i et land med et flateinnhold tilsvarende Kautokeino og Karasjok kommuner.
Gamlebyen i Ljubliana kan måle seg med gamlebyen i Krakow, som har vært min favoritt blant østeuropeiske byer frem til nå. Vakre bygninger, vakre gater og hyggelige mennesker, som alle er stolte av landet sitt og tradisjonene sine.
Og nydelig mat, som sagt, enten det nå var slovensk pølse med surkål, polenta med varm saus av hytteost, en slags «risotto» basert på bokhvete, forskjellige typer melboller («dumplings»), eller nydelige kjøttretter (indrefileten som vi fikk i Trieste var, forresten, fra Slovenia).
Og igjen; vinene, utrolig gode, basert på både lokale og internasjonalt kjente druetyper.
Noen slovenske viner har sneket seg inn i polets bestillingsutvalg. De er forholdsvis dyre, men jeg har smakt flere av dem, og vet at de er verdt prisen.

Vann fra krana er også godt i Slovenia, og i Ljubliana er det flere offentlige kraner, godt synlig plassert rundt omkring i byen. Ved siden av en slik drikkekran stod følgende skilt: «Drikk vann fra krana! Ved å drikke flaskevann produserer vi søppel og påvirker miljøet negativt. Førti millioner plastflasker blir kastet hver dag».
Egentlig noe å tenke på for noen og enhver.
Især.
Særlig her.

Jeg er av den bestemte oppfatning, at man etter en reise kommer hjem som et litt klokere menneske. Fordi man har sett og opplevd noe nytt, og dermed ser hjemplassen med litt nytt perspektiv.
Veldig godt.
For sjelen.

søndag 12. august 2012

Look Øst! (nummer 2 i en serie, samt en digresjon)


Altså, det skulle ikke være slik, men det er liksom noe som jeg må fortelle:
jeg har fått igjen min bærbare datamaskin, fem timer etter at jeg glemte den igjen på toget. I Ljubliana. Hvordan det har seg at den ble igjen på toget er nå en ting, men at jeg fikk den så fort tilbake? En bekreftelse på det som har blitt mer og mer tydelig siden vi krysset grensen til Slovenia for tre dager siden; dette lille landet er befolket med ikke så mange, men særdeles hyggelige, høflige, og ærlige mennesker.
I tillegg er maten nydelig, og vinen fantastisk. Og landskapet? Jeg gir meg over, og er takknemlig for at jeg nå har noe å skrive på.

Men det var jo egentlig hverken Italia (Venezia og Trieste) eller Slovenia (Bled og Ljubliana) det skulle handle om (det kommer kanskje senere), snarere om Øst-Finnmark, og maten der. Det har seg nemlig slik at jeg var der på en liten turné for ikke lenge siden; med hyggelige musikere og hyggelige arrangører.
Og god mat.

Første stopp var Vardø, hvor de på hotellet kunne varte opp med en kveiterett som var helt drøyt god, samt en kremet fiskesuppe som var laget på virkelig god kraft, med saftig fisk og sprø juliennegrønnsaker.

Dagen etter skulle vi til Båtsfjord, så vi la inn en lunsj på Trattoria Capri i Varangerbotn. Det høres kanskje pussig ut med et slikt navn på et spisested i ei vik i Finnmark, men faktum er at pizzaen deres er veldig god, og pastaen deres likeså. Og vertskapet er helt supert, vi følte oss virkelig velkommen og verdsatt som gjester. Da vi dagen etter var innom en gang til, ble vi hilst velkommen som gamle kjente, samt at verten kunne bekjenne at han hadde bestilt pepperkverner (som han ikke hadde hatt), fordi gitaristen i bandet hadde påpekt at en Spagetti á la Carbonara skal ha grovkvernet pepper over seg. Og kaffen, nevnte jeg den?
Veeldig god.

Det må påpekes at vi spiste godt i Båtsfjord også. I festivalteltet spiste jeg både fiskeburger og reinsdyrplomme, og begge rettene smakte utmerket.

Siste spillejobb var i Bugøynes. Der lagde vår eminente bassist super mat på en kokeplate. Med ingredienser fra Finland.

Vi har forresten fått et bra pizzasted i Hammerfest også, som nærmer seg Capri i kvalitet. Viva Napoli er utvilsomt en reise verdt (hvis man da ikke bor på Fuglenes, og kan spasere) og nok et bevis på at hvis maten er bra, så er minst halve jobben gjort.  

PS For tiden er man i Alta, hvor et visst spisested har senket ambisjonsnivået. Synd.