lørdag 21. desember 2013

God jul og godt nyttår, til alle og enhver. Især.

Juletreet er ikke ikke kjøpt inn.
Den hedenske (i minst to religioner) ribba er i det blå, den andre maten likeså.
Vi har to julestjerner, dog. 
De kostet nesten ingenting, selvom de var fine.
Presangene er så godt som uinnkjøpte.
Jeg er ikke i rute hva gjelder ølkalenderen (men det er bedre å henge etter, er det ikke?).

Julepynt? Man har noen kuler (arvegods) som er fine, noen epler av plast også.
Noen fyrstikknisser som pappa lagde før jeg ble født (jepp, de er eldgamle).
Stjerne til tretoppen har jeg ikke enda. Ikke lys heller.

Jeg har laget to typer kål, finsnittet, blandet med salt, trykket ned i Norgesglass. Fyllt opp med skikelig god eddik fra Stellenbosch.
Jeg tror at det blir godt. Kanskje det blir for salt eller for surt? 
I så fall kan man justere, enten med mere kål (muligens litt kokt med litt god rød saft, eller bare med litt sukker).

Leverpostei kan jeg ikke lenger spise (hemakromatose), så det dropper jeg i år. Sild, derimot, skal jeg prøve. Andreas Viestad hadde en oppskrift i Dagbladet som så god ut. Den vil jeg prøve, siden den ser sunn ut også (sursild i buttikk har mer sukker i laken enn det er sukker i cola). Oppskriften finner du her: http://www.dagbladet.no/2013/12/01/magasinet/oppskrift/det_beste_jeg_vet/andreas_viestad/30583318/

Det er lenge til julaften. 
En uke, faktisk.
Et stjernehav av tid.

Jeg er enda ikke lei. 
Rett og seltt fordi jula her i huset ikke har begynt enda, med untak av øljulekalenderen, som til nå har overbevist meg om at surøl er godt (hm, hva skal man drikke til julemiddagen, mon tro, når hele kalenderen er drukket opp?)
Jeg har gått i nærbutikken og sett på julematen som er holdbar til 12.12, og filosofert over "hva er vitsen,da, lizm? Er det slik mat vi som kunder etterlyser? Eller er det noen som skaper etterspørselen?

Kanskje vi får tid til å lage noen gode pølser, krydret med litt julekrydder (men ikke nellik eller kanel, vil jeg tro: heller ingefær, kanskje stjerneanis (forsiktig bruk)). Grunnoppskriften på gode pølser av svin har tidligere vært beskrevet i denne spalte. Men altså; kanskje. 

Ribba bør nok snart i hus. Den skal ikke rutes opp. Jeg har heller lyst til å lage mange, veldig tette snitt i samme retning. Det har jeg sett bilde av i en kokebok, og det så veldig hipt ut. Jeg har en ny kniv til det bruket (førjulsgave fra meg til meg) som er veldig skarp. 
Jeg kune brukt tapetkniven. Kanskje jeg uansett bruker den, siden den kan stilles inn på hvor dypt det skal skjæres.
Salt, pepper og ingefær masseres inn i svoren, to dager før julaften. Resten vet man. 
Husk at det er viktigere at ribba er god enn at svoren er sprø.
Saus og poteter. Rødkål, svisker, syrlige epler.

Kankje vi skal lage klementingelé på selveste julaften i år (beskrevet i denne spalte i fjor ved disse tider)?
Nei, det blir nok multekrem og krumkaker. De skal ikke jeg lage, da noen jeg kjenner veldig godt har noen få prinsipper igjen.
Etterfulgt av kaffe og tyttebærlikør (sprit, bær, sukker; en tredjedel av hver - norgesglass, god tid).

Altså, jeg tar jula med ro, og i god tv-aksjonsånd oppfordrer jeg alle andre til å gjøre det samme. Det blir bra, skal dere se.
Gavekjøpene tar jeg med ro, de også.
Mat, vin, kjøkkenutstyr, en viagave til SOS barnebyer. Kanskje en brusmaskin?

Bare vi ordner oss tid nok, vil det bli 

veldig godt.

PS Hva skal man spise til champagnen på nyttårsaften?

Aner ikke.

torsdag 12. desember 2013

46664

Vår venninne Kim i Cape Town driver et backpackersted. For noen år siden fikk hun besøk av en skoleklasse fra Kwazulu Natal. Klassen var i Cape Town for å, blant annet, besøke Robben Island, hvor Nelson Mandela satt fanget i 19 år. Kim hadde satt opp en middagsmeny som hun var riktig så fornøyd med; her var både lasagne, burger og annet godt. Allikevel virket det ikke som om barna hadde noe særlig apetitt, de bare pirket i maten. Kim spurte etterhvert klassens lærere om maten hennes ikke smakte? Svaret hun fikk var at, "joda, maten var god, men det var smaker som barna ikke var familiære med. Kunne hun ikke bare servere "pap?"
Pap (uttales pæp), altså. 
Maisgrøt.  Maismel og vann. Litt salt. 
Hverdagsmaten til utrolig mange sør-afrikanere. 

Nelson Mandelas favorittrett.

Det er noe opprørsk over det, er det ikke? At den maten han vokste opp med, og som han til og med spiste mye av på Robben Island og senere i fengslene i Constantia og Paarl, forble hans yndlingmat? 
Jeg har spist pap, rett utenfor huset hans i Soweto, og i Cape Town. Det smaker ikke så mye. 
Hvis det er for lite væske i papen, kan det bli litt limaktig. Merkelig konsistens uten smak?
Patty, som jobber  på nevnte backpacker som renholder, koker pap hver dag. Hver dag spiser hun den like begjærlig, mens hun sier "Veery good papi"

Mat er næring. Ernæring. 
Først og fremst. 
Jeg har møtt mennesker som fortsatt tenker på mat som kun det. De gleder seg liksom ikke til frokost når de legger seg for natten, men de spiser den like glupsk som jeg nyter min. 
Effektive mennesker.

Nelson Mandela var også ganske effektiv, og han fikk gjort mye godt, nok snakka.
Hans far ga ham navnet "Rolilahlah. 
Det betyr noe sånt som opprører/oppvigler (troublemaker). 
En forutseende mann, den gode pappan.

Pap'en, da? 
Vel, man koker vann, har i salt, så i med maismel, lar det koke til det tykner. 5 deler vann, en del maismel. Næring.

Det kan være godt.
Her i byen får vi ikke tak i hvitt maismel, men vi kan få til en god erstatning med polenta. 
Polenta er viktig i Nord-Italia, enten bløt  eller grillstekt (stivnet polenta, stekt i grillpanne eller grillet i ovnen). Bløtversjonen har jeg spist i Bergamo, sammen med stekt steinsopp, smør og parmesan. Grillstekt polenta har jeg spist i mitt eget hus, da som akkompagnement til for eksempel lammekjøtt.

Min favoritt er nok bløt polenta.
Man gjør som med pap, koker opp lettsaltet vann, tilsetter polentamel, lar det koke opp til det tykner. Lar det så syde i ca et kvarter, rører av og til.
Så kan man tilsette en god klikk med smør eller veldig god olivenolje, før man drysser over rause mengder med fersk parmesan.
Helt alene, eller sammen med for eksempel et stykke viltkjøtt. eller for den saks skyld, stekt rype, er dette 

veldig godt

PS Jeg gleder meg til neste Cape Town-tur. Da kommer jeg til å lande på Nelson Mandela International Airport (jeg vil tro at det nye navnet kommer allerede til neste år. 
Jeg skal spise papi med Patty.

Supert!

fredag 6. desember 2013

En skikkelig sytete tekst 2.0 (eller, frem for middelmådigheten)

I forrige uke var jeg med Propellen en tur for å "snakke for nån unge mennesker. Æ var ommentrent like forberedt som ei jåmfru som har slått åpp telt i en militæleir" (for å sitere en kjent rallykjører fra øst-fylket). Det var på Hammerfest videregående skole, hvor 10-klassinger fra byen var invitert for å bli orientert om skolens studietilbud. Jeg og Propellen skulle snakke til de som hadde vist interesse for kokk- og servitørlinja. Propellen snakket om Kokkefaget generelt (utrolig hipt), og muligheten for å få fast arbeid (bortimot garantert). Jeg snakket om matglede generelt, og om muligheten for å glede folk spesielt. Videre fikk jeg stilt mitt yndlingsspørsmål: "Hva er det beste du vet?" Svarene var oppløftende; ingen svarte kebab, en svarte pizza, en svarte fiskegrateng, og pinadø var det ei jente som svarte Beef Wellington.

Beef Wellington, dere!
Denne artikkelen skal ikke handle om denne klassiske rett, oppkalt etter Jarlen av Wellington, som impliserer indrefilet, sopp duxelles, foie gras og butterdeig. Poenget er at hennes yndlingsmat var en spesifikk og tidkrevende rett (hun kunne ramse opp ingrediensene og tilberedningsmetode), som krever omhu og solid håndverk, uten mulighet for juks eller snarveier (men sannsynligvis med noen mislykkede forsøk). Jeg ble skikkelig glad av dette, og håper virkelig at vedkommende søker på kokk- og servitørlinja. Kanskje så vi en fremtidig Karla Siverts eller Heidi Bjerkan der? Go!

Men hvorfor skulle dette da være en skikkelig sytete tekst?

Fordi jeg har tenkt litt på middelmådighet i det siste. Kanskje middelmådighet blir tydelig, speilet tett opptil noe som absolutt ikke er det.
Jeg føler i alle fall at det skjer noe for tiden, noe jeg ikke liker: 

Middelmådighet, som (bare) fordi det er fra Hammerfest/Finnmark/Norge blir løftet opp og frem. 
Folk som hverken kan synge eller danse blir slått opp i riksaviser (en vennetjeneste?), profesjonelle ledere gjør de de er betalt for å lede dårligere, ved sin blotte deltakelse. Men, laiksene på Facebook kommer, og folk konkurrerer i antall hjerter, mens smilefjesene har blitt en del av skriftspråket (og tildels i talespråket, ved hjelp av armer, hender og fingre. Hashtagen oxo). Presisjonen forsvinner, og språket forringes.
Maten som serveres rundt omkring?
#denfølelsenlizm...

Er det dette vi vil ha? 

Eller, er dette noe å skrive om? 
Holder det ikke å løfte frem det som er bra? Som for eksempel Norskjelv, som vant forskningsprisen i den skandinaviske finalen i First Lego League. 
Jo jøss, de fortjener all den rosen de får. Og mere til.
Dog, jeg tenker ikke på dem som ambassadører for byen vår. De er ambassadører for seg selv og sin egen iver og nysgjerrighet. 
Det er nok.

På den annen side: vis meg de som vet hva de ikke kan, men som ønsker å lære. 
For eksempel det mennesket jeg møtte på byen forleden, som "ikke kunne noe om mat generelt, eller julemat spesielt". Jeg kunne da fortelle at jeg aldri tidligere har laget jul i eget hjem, så der kunne jeg ikke hjelpe til noe særlig. Kanskje vi noviser skulle slå oss sammen, for å lære av hverandre? Gjøre oss fortjent til skryt, fordi det blir vellykket, eller bedre enn ved forrige forsøk?

Vi vil ha de bra tingene, de gode smakene, håndverket. 
Vi vil også ha det mislykkede, der folk har prøvd, men ikke fått det til. Der maten allikevel har blitt spist, med tanke på hva man kan gjøre av forbedringer.
Det vi ikke vil ha, er middelmådigheten, der man er fornøyd med seg selv og sitt, vel uvitende om tingenes tilstand.

Slik er det, og slik må det være, hvis vi vil ha det som er

veldig godt.

(puh)