Veldig godt 2.0

Å komme fra Suvarnabumi flyplass i Bangkok (åpnet i 2006) til Chek Lap Kok flyplass i Hong Kong (åpnet i 1998) er som å komme fra ei bråkete maurtue til ei stille eremittue. Det er et deilig lavt støynivå, og det fortsetter inn på det elegante toget som tar oss inn til Central Station. Når vi så kommer opp i metrosystemet, møter vi på en uhorvelig stor folkemengde, men det er fortsatt et merkelig lavt lydnivå. Det fortsetter på gateplan også; masse biler, busser, toetasjes trikker, fotgjengere, men lite aggresjon, og lite bærting fra bilene. Der vi går gatelangs for å finne hotellet, så er det, eksteriørmessig, lite som forbindes med "Østen" (foruten bygningsstillasene som er av bambus).

Etter innsjekk har vi avtale i en butikk i Soho. 

Danske Christine og hennes franske kjæreste Adrian importerer naturvin og matvarer fra Frankrike. Vi blir bedt på anderillettes, ost, deilig brød og olje, samt en rødvin basert på den sjeldne druen Pinot d'Aunis. 

Slik mat er jo alltid god, og på et vis er det et velkomment avbrekk fra all den sterke maten vi har fortært i Thailand. 

Dog tar det ikke så lang tid, før vi finner ut at vi må få spist litt dim sum. Vi kommer oss til et sted hvor slik mat er å finne, og den er selvfølgelig eventyrlig god. Dim sum med kylling, med svin og med reker. I tillegg spiser vi noe som ser ut som litt tykk, avkuttet papardelle (bred pasta), men som er av ris. Denne retten er også kjempegod, servert med dampet "morning glory (minner om spinat). Vi drikker kinesisk øl, Tsingtao, til, og får litt kudos for det. Ølet smaker helt greit, i alle fall bedre enn de europeiske alternativene.

Senere på kvelden havner vi, utrolig nok, på Hard Rock Café, og det er utelukkende fordi vi skal møte Christines foreldre, som er der for å høre det danske bandet TV2. Pussig, gitt, hvordan planer forandres, og kameler svelges. Og rarere blir det, da vi til slutt ender i en annen rockebule, med et rockeband som har Kai Sombys doppeltgänger på vokal.

Morgenen etter drar vi til et matmarked for å spise frokost. Mennesker smiler og nikker til oss, men ingen gjør mine til å hjelpe oss med å bestille noe. Vi ser etter engelske menyer, eller illustrajonsbilder av mat, men ikke noe finnes. Etter at vi prøvd å henvende oss til folk, uten å få napp, må vi rett og slett gi opp. Vi ender  i et hull i veggen (litt lenger nede i gata) som selger risnudelsuppe, så vi klager ikke. I det fuktige og ikke helt varme været, er dette helt supert.

Så drar vi til Kina.

Det er pussig, altså, at man kan ta metroen til grensen, kjøpe et femdagers visum for 160 kroner, for så å spasere over i det som i sin tid var et særdeles lukket land? Shenzhen er verdens raskest voksende by, det er en stund siden den rundet 15 millioner mennesker, men voksemerter sees i forunderlig liten grad.

For å få litt oversikt, tar jeg en tur opp i byens høyeste bygning, Kingkey 100 (441,8 m). Heisturen tar et minutt, og vel oppe i 100. etasje får jeg sett en liten del av byen. Det er en merkelig følelse, å stå ved et vindu og se langt ned på andre bygninger, som egentlig er veldig høye. Videre er det rart å se ned på ett kvartal, som med sine høye bygninger huser flere mennesker enn alle som bor i Finnmark. "Det får'n te å tenke", som et menneske jeg en gang kjente, brukte å si.

Alle disse menneskene skal bespises. 

Samt oss. 

Vi spiser hele tiden, og maten er god, veldig god. Vi fortsetter å spise dim sum, vi spiser dampet and, masse grønnsaker, diverse fisk og sjømat, og ris, dog ikke så mye av den sorten. En frokostvariant er at vi komponerer vår egen risnudelsuppe; i en kurv legger jeg litt svinekjøtt, litt sopp, noe grønnsaker (jeg hopper over rå lever, fiskeskinn og noen andre litt vel ikkeverifiserbare matvarer), leverer det til en dame, som like etterpå kommer tilbake med "min" suppe. Den er selvfølgelig veldig god, den også.

I vegghullet ved siden av bakes det. En kar står og kjevler og bretter en gjærdeig mange ganger, før han på dyktig vis tilpasser den til en veldig stor gryte med vann? Olje? Leiven gis et lite opphold i gryta, før den kommer opp igjen. Tilbake på bakebordet, esende, og rykende varm, blir den påsmurt saus (tomat er med), før den deles opp. Jeg kjøper noen biter, og gleder meg over kinesisk "pizza" med wienerbrødkonsistens.

Som en avslutning på frokosten går vi til hullet ved siden av, hvor de merkeligste tinkturer selges. De er alle svarte, ugjennomsiktige, og min reisevenn forsikrer meg om at det er medisinske greier. 

"Makes you strong", lizm. 

Damen som øser opp min drikk (jeg liker å tenke på henne som "Magica"), peker på halsen min, og når jeg drikker, kjenner jeg reminisenser av eucalyptus. Dog er det ikke godt. 

Kanskje mamma hadde rett, når hun sa at "med ondt skal ondt fordrives"?, idet hun ga meg en skje med tran?

At Kina har blitt et land hvor det er rå pengemakt som gjelder, ser vi flere ganger, men særlig i et privat rom på en karaokebar. Den eksklusive kelnerstaben står på pinner for en gjeng med kanakkas kinesere samt to litt skremte nordmenn. 

Noen sover, noen styrter sprit, noen synger utrolig stygt, mens kelnerne (tjenerne) rydder opp, henter mer sprit, mer øl, mer kongee, eller mere sprøstekte andetunger. Det er hæslig, som naboen i 4B ville ha sagt, og vi kommer oss der ifra.

Morgenen etter er vi meget glade for akkurat dét oppbruddet, da det krever sin energi å krysse grensen fra Kina til Hong Kong sammen med 100.000 (minst) shoppinggale kinesere.

Tørkede maneter er fortsatt ugjort, og man har spist for lite tang. 

Utover det har det vært helt supert.

Veldig godt

Jeg har sittet en stund her på flyet hjem fra Asia og lurt på hvor jeg skal begynne?

Det må bli med durian.

Durian er så godt, at man ikke skulle tro at det var mulig. 

Hvis du liker det, så klart. 

Her hjemme er det mange som visstnok har prøvd å spise frukten, men som ikke har fått til å like den. 

Og la det være helt klart, god durian har en eiendommelig lukt; noen vil til og med gå så langt som å si at det lukter fryktelig vondt, kanskje til og med forferdelig vondt. En skikkelig moden fransk ost, er det nærmeste jeg kommer, sammen med noe fruktaktig (og det er jo bra, siden det jo er en frukt). Konsistensen er også ostete, forresten.

Superkokk Ferran Adria har visstnok sagt at mango er den genetisk perfektt frukt. Jeg lurer på om han tar feil her, siden durian er så (for meg) suverén. 

 propos Ferran Adria: på restaurant Gaggan (nr 10 på San Pellegrinos liste over Asias beste restauranter) i Bangkok serveres det øl som er laget i samarbeid med ham. Et lett og godt lagerøl med et fantastisk skum. Det ble servert fra 0,75 liters flasker og kostet 160 kroner, en noe stiv pris i Bangkok. Det kan videre fortelles at maten på Gaggan er indisk, dog ikke slik man vanligvis kjenner den; her snakker vi molekylærgastronomi med alt det innebærer av maskineri; flytende nitrogen, dehydreringsskap,røyk, spumaflasker og sous videmaskin var bare noe av det vi så, der vi fra orkesterplass kunne følge med på hva som foregikk inne på kjøkkenet. 

Jeg er ikke sikker på hvor mange retter vi spiste den kvelden, men alt var et sted mellom veldig godt og sensasjonelt godt. Et eksempel er epledesserten som inneholdt safrankokt eple (sous vide) toppet med rømme tilsatt eple-essens. Da den kom på bordet var den skjult under ei osteklokke, som når den ble løftet bort av servitøren, slapp løs røyk som var laget med eplespon. En av de beste små munnfuller jeg kan huske å ha spist, og røyken satte definitivt en spiss på det hele.

Maten på Gaggan er morsom og vakker, og byr på overraskeleser, nesten gjennom hele måltidet. 

Den beste indiske maten jeg har spist. 

For å toppe dette, må jeg nok få meg en tur til india.

Den beste thaimaten jeg har spist var også i Bangkok, dog ikke på restaurant. 

Thailand er, som Vietnam, et evig gatekjøkken som serverer mer enn pølser og burgere. Det meste spises ute, og det går kjapt å få mat. Et gassbluss eller to, en wok, en todelt kjele (en del til kokende vann, en del til kraft), ei tralle, noen supre ingredienser. Preppingen av maten er gjort på forhånd, og råvarene ligger lett tilgjengelig (mise en place).

Kongee, nærmest en risgrøt, til frokost. Med forskjellige garnityr som tang eller chilli, eller en proteinkilde, for eksempel egg, knekket rett i grøten, så og si.

Eller curryer, eller alle suppene, noen ganger så sterke at de nesten river deg i filler. 

Alle de gode tingene som er grillet. på spidd. 

Hva med de friterte fiskekakene som vi fikk på det flytende markedet utenfor byen? 

Aldeles nydelige.

Den fantastiske salaten med umoden revet papaya, gulrot, tomat, hvitløk, chili, limesaft og fiskesaus. I går stod jeg og så på en dame som lagde denne retten i en morter, igjen og igjen, til en tilsynelatende evigvarende kø av folk, som så ut som om de hadde stått der før. 

Så inne i hampen godt.

Salt, søtt, syre og bitterhet; det er der alt sammen, i thaimaten, i en bortimot perfekt miks.

For de som er litt mer eventyrlystne, er mulighetene for å spise friterte insekter store. Jeg prøvde, og ble bare sånn passe imponert. Det smakte vel ikke annet enn salt og fett. Det skulle iallikevel kke forundre meg om disse rare matvarene, flere steder i Thailand, fungerer som sårt tiltrengte proteinkilder.

Annen snack som er skikkelig god, er tørket tang, gjerne tilsatt chili, så klart. Den kan kjøpes på Seven Eleven.

Vi spiste thaimat på restaurant også (Bo.lan, nr 36 på Asialisten), og den var god, bevares, vi hadde til og med en god riesling til. 

Men elevert? 

Jeg vet sannelig ikke; hvis det er smaken det kommer an på, så er maten på gata minst like god.

Og like fersk.

Fraværet av kjøleskap og frysere har sine fordeler

Jeg er rimelig sikker på at når jeg en gang kommer meg til India, så vil maten fra Gaggan være et flyktig minne, når jeg også der vil forsyne meg grådig av maten på gaten. 

Originalen er gjerne best. 

Ikke for det, jeg vil gjerne spise thaimat på Plah i Oslo igjen,  og indisk på Punjab Tandoori. 

Mens jeg gleder meg til neste reise.

To møter

I løpet av en måned har jeg møtt to personer hjemmefra. Jeg hadde ikke sett dem på lenge.

De har begge gjort sterke inntrykk.

Gunnar er et år yngre enn meg, foreldrene hans er fra Finnmark. 

Runar er et år eldre, og foreldrene er fra Skien. 

Hva er det som gjør at inntrykk blir sterke? Et kriterium kan i alle fall være at noe er uventet. Et annet kan være at noe er bra, som forventet, så og si, men at det alene er nok. Altså, veldig bra.

For å gjøre sterkt inntrykk på meg, så er det vel ikke noen overraskelse at veldig god mat kan gjøre susen. 

Der er Runar mannen; bloggen hans, charls.no, viser en kar som virkelig er glad i mat. Det er rause smaker, og det er håndtverk som sitter. I tillegg er han opptatt av kaker og desserter, en del av matfaget som det for meg hviler noe mystisk over, noe nærmest ubegripelig, på grensen til alkymi. 

På torsdag som var, traff jeg ham i Skien, for første gang siden 1985 (sånn ca) på restauranten han jobber i. Han kom en tur, selvom han ikke hadde vakt den kvelden. Og han sørget for at både jeg og mamma fikk en helt utrolig god dessert: tindvedsorbet.

Rekk opp hånda, den som har hørt om tindved? Jeg har lest om det, og fått med meg at det er en råvare som er hot for tiden. Det dreier seg om et bær; det er lite og gult og veldig godt, og det er proppfullt av c-vitaminer. Og det hører hjemme i Nord-Norge. FInnes det på Kvaløya? Jeg vil vite mer enn det jeg finner på internettet, Wikipedia er ikke nok her. Vi snakker om en delikatesse, hjemmehørende i enhver arktisk meny. 

Hva smaker det som? Hm, vi er nærmere mango enn pasjonsfrukt, heller ikke langt unna kumquat (med andre ord smaker som vi vanligvis forbinder med mat fra fjerntliggende, varme land).

Her jeg nå sitter, på toget, på vei til Gardermoen, kan jeg ikke skjønne annet enn at dette bæret, som i følge Runar er mindre enn en rosin, burde være noe for oss i Hammerfest. Jeg vil ha det hit, til Kvaløya og Sørøya og Seiland, og jeg vil at vi alle skal finne flere måter å ta det i bruk på. Hadde ikke det vært moro? Anyone?

Gunnar er guide-gunnar.no. Han bor i Tromsø, og lever av å jakte på nordlyset. Han kjører noen tusen mil i året i den anledning, og får kun superfornøyde tilbakemeldinger fra hele verden på tripadvisor. Han er også en duganes kokk, gjerne i friluft; det sies at han tryller med bålpanna. Jeg traff ham i Tromsø i februar, etter tips fra noen andre hjemmefra.

Gunnar har tatt sin mors etternavn (nordfinske aner), og det er helt naturlig, da det indikerer at det er her han hører til. Landet og landskapet er en del av ham, og det er fantastisk flott å observere.

Av en eller annen grunn har disse møtene med Runar og Gunnar igjen fått meg til å tenke på Sir Ken Robinson, og en liten "talk" som han har gitt på TED.com. Det dreier seg om skole, og det dreier seg om kreativitet, og vel også om å finne sin "greie" i livet. Runar og Gunnar har klart det, på sine vis, i landet Norge.

Supert! 

PS Jeg skal prøve å lage sorbet av tindved når jeg får det i hus, og da vil jeg ta en halv kilo bær, 100 gram sukker, 1 1/2 dl vann og 1 spiseskje golden syrup. Alt kjører jeg i matmølla, før jeg siler det av og kjører det i ismaskinen. 

Jeg er ganske sikker på at det blir veldig godt.

En dannelsesreise

Aller først: i år var vi ganske flinke med restene av påskens lammelår (som, tradisjonen tro, ble fortært sammen med ei flaske Chateau Musar); vi skar av og fryste ned kjøttrestene, og vi brukte beinet (med litt kjøtt på, brunet under grillen) til å koke kraft. 

Vi brukte ikke for mye av hverken gulrøtter eller løk, slik at kraften ikke ble for søt (men vi hadde en bit sellerirot med), ei heller hadde vi mer vann enn at det dekket beinet. 

I kveld har vi, etter at vi tok ut porsjoner med kraft og kjøtt fra frysen i går, hatt kokte rotgrønnsaker i lammekraft, sammen med restekjøtt som som vi varmet opp i samme kjele. Sammen med en klatt sennep fra Dijon og ei flaske Sør-Afrikansk egenimport, ble det veldig godt.

Påsken er over, og man har i tillegg til lam, spist egg, vafler, svinebog, og endatil sild. 

På ei hytte i Vestertana fikk vi sursild, lune selvdyrkede poteter og smilende egg. 

Av en dame fra Sverige. 

Nydelig. 

Som vanlig er når jeg spiser sild, så tenker jeg at dette er en skatt som vi ikke benytter oss nok av. 

Joda, vi henter den opp fra havet, men vi sender den over grensen.       

Dog kan jeg ikke bli særlig irritert eller opprørt (på vegne av flere), da jeg jo vet at jeg var over 40 år før jeg fikk sansen for dette havets sølv selv.

Utmerket påskemat, sammen med en øl og en liten støyt med akevitt.

På tilfeldig vis oppdaget vi, under siste juls Cape Town-opphold, en "restaurant" nede ved fotballstadioen. Den heter Hesheng, er et lite hull i veggen, og den serverer kinamat. Her jeg sitter, på påskens siste dag, minnes jeg denne oppdagelsen med stor glede, ikke minst fordi jeg der spiste sjøgress for første gang; ikke sjøgress som i "noritang", dvs det man forbinder med makiruller på sushirestauranter, men sjøgress, som i den type sjøgress vi finner i fjæra.

Sjøgressalat het retten, og den var eventyrlig god. 

I tillegg spiste vi dim sum, som vi så ble håndlaget på bestilling, før de forskjellige bitene ble dampet ferdige i bambuskurver. 

Dim sum kan være så mangt (for eksempel innbakt og dampet farse, kokte kyllingføtter, friterte søtsaker), men mine favoritter er nok de forskjellige farsene med deig rundt. Rekefarse er populært, og svin, i tillegg til vegetarvarianter, med for eksempel spinat. 

Den beste dim sum jeg har spist til nå i livet, var altså i Cape Town, og den nest beste var i Torggata i Oslo. 

Fra og med neste uke, vil den beste dim sum jeg har spist, ha vært i Hong Kong eller Kina.

Jeg skal dit, og jeg gleder meg som et lite barn. Jeg skal til Bangkok også, og der skal jeg spise alle de originale variantene av thaimaten som jeg har fått rundt omkring. Pluss alt det andre, som jeg ikke har drømt om, da jeg ikke har visst at det fantes. 

Så moro det skal bli!

Halve reisen er forberedelsene, sies det, og forventningene som bygges opp. 

Det er mulig at det stemmer, og det er uansett greit å være forberedt. 

Dog vet jeg at mine forventninger ikke kan måle seg med det jeg kommer til å oppleve i løpet av denne turen.

Jeg har, som tidligere skrevet, kun vært i Asia en gang før, og det var i Vietnam. Det var en rystende opplevelse, på alle vis, ikke minst med tanke på maten; i løpet av fjorten dager spiste jeg tre ganger på restaurant, og dé måltidene var de kjedeligste. 

De virkelige skattene fant jeg på gata; jeg husker fortsatt min første bolle med Phó, det første glasset med iskaffe og kondensert melk, og den første baguetten (fra da Vietnam var fransk Indochine), supersprø og god, med et herlig fyll, klokken ni på kvelden. Eller første gang jeg spiste fersk durian, en frukt som lukter utrolig sært (noen vil si utrolig vondt), men som er utrolig god. Durian finnes i Thailand også, og jeg gleder meg til å smake den igjen.

Men Hong Kong? Dim sum, så klart, og krabber og fisk og sjøgress. Tørkede maneter skal visst være helt herlig, med en karakteristisk seig konsistens, som kantonesere elsker. Er det på samme måte over grensen i Shenzhen, en by som siden 1982 har vokst med over tolv millioner innbyggere? Det skal bli spennende å se. Kanskje man kan komme hjem igjen med ideer til nye retter, nye måter å bruke Barentshavets rikdommer på? Kanskje blæretang ikke på noe vis vil bli det samme etter denne turen? Jeg er så spent!

Jeg vet også at Dickson og jeg vil ha nye ting å snakke om når jeg kommer tilbake, siden jeg vil ha sett hans by Hong Kong. Kanskje han vil være litt muntert overbærende når jeg forteller om hva slags steder jeg har besøkt? Eller bare entusiastisk (og dermed mer lik seg selv)?

Mon tro om mine venner må finne seg i å være prøvekaniner (sjøgress, hihi) i lang tid, etter at jeg har kommet hjem. Går grensa ved manetene?

Ikke godt å si.