torsdag 26. november 2015

Hei, Altaposten!

Tidligere i høst var jeg syk. 
Jeg gikk til legen, og denne kunne bekrefte at jeg ikke var frisk. 
Piller ble foreskrevet og jeg holdt meg innendørs.
Mitt sykeleie ble i alle fall benyttet til noe fornuftig, da jeg så Jeremy Corbyns første landsmøtetale
på internettet. 

Talen til Corbyn, sier du? Han nye Labour-lederen i Storbritannia, som fikk nesten 60 prosent av stemmene, som fikk Tony Blair til å steile, og som fikk David Cameron til å gå opp noen hakk på «Thatchermanierisme-skalen»?
Nettopp, den Corbyn, «mannen som for alt i verden (!) ikke vil trykke på en knapp som starter atomkrig, og som en naturlig følge av dette, heller ikke vil ha noen atomvåpen». 

Corbyns første tale til Labours landsmøte er artikulert og mild, og den er logisk hele veien. 
Den er også preget av høflighet.
Men, underveis påpekes det en del uhøflighet fra «den frie pressen», samt noen andre steder, hvorpå Corbyn sier: «There will be no rudeness from me» («ingen uhøflighet fra meg»).

Altså, den observante leser har nok skjønt at jeg liker Jeremy Corbyn, men ikke bare på grunn av hans høflighet; jeg liker meningsinnholdet hans. Han har noe å komme med, som jeg ser fornuften i. Det virker gjennomarbeidet, og det presenteres i en veltalende og høflig form. Det er som om talemåten preger innholdet, og jeg griper meg i å tenke følgende: Denne verdigheten som Corbyn utstråler, formen hans, veltalenheten, den har da mye å si for tankegodset han kommer opp med?
Formen preger innholdet, så og si?

Det er vanskelig å få til et innhold uten en form.
Shakespeare visste dette; Ibsen, Bach, Ellington og Chagall visste det også. 
Jon Fosse vet det helt sikkert, mange skribenter vet det, til og med mange redaktører vet det. 
Politisk redaktør i Altaposten, Jarle Mjøen, vet det også.
På sitt vis.

Jarle Mjøen er drøy kost. 
Jeg vurderer det slik at han og Altaposten har lokalpolitikerne i sin hule hånd; det virker rett og slett som om de frykter ham. Han er «den frie presses» representant i Finnmark, en politisk redaktør med Münchausens syndrom. 
En farlig mann, siden han og avisen hans er Altas premissleverandør «an sich» hva gjelder forholdet Alta - Hammerfest. Formsansen hans, eller verdighetssansen, er ganske kjip.

Fikk han kalde føtter da han intervjuet Ruth Olsen etter det siste konstitusjonelle teatret i kommunen? Tenkte han at han kanskje gikk litt langt når han tok over programlederjobben da han var i debatt med Torbjørn Aas i NRK for noen uker tilbake? Eller, var det bare å «peise på» da han blåste av faktaopplysninger fra Aas, for så å kjøre argumentet sitt en gang til?

Det toppet seg den 27.10.
Med et litt parodisk utgangspunkt.
I en gladsak i forkant av den endelige konstitueringen av Alta Kommunestyre, utspiller seg følgende i en artikkel i Altaposten: fra et litt høyt kamerastandpunkt vises flertallsgruppen som skal styre Alta kommune i de neste fire årene. De sitter nederst ved bordet, og de smiler troskyldig opp til kameraet. Under bildet finnes en særdeles talende overskrift: «Vi skal prioritere dem som sitter nederst ved bordet». 

Jeg gir meg over, og det er før jeg starter med lesning av selve artikkelen. 
Den blir etterhvert ganske skummel, når ordfører og varaordfører (samt varaordførerens partileder) er enige om å «bruke alle midler for å utsette, og senere stoppe, investeringsbeslutningen om nytt sykehus i Hammerfest».
Politikerne snakker om et sykehus «som har Alta som grunnlag», og jeg lurer på hvor de har fått den ideen fra? Hvem gir dem slike ideer? Er dette verdig tale?
Jeg leser artikkelen igjen, og fabulerer fritt: var Mjøen stolt på Altas vegne, da kommunen var representert i Nytt på Nytt? 
Satt han i godstolen og skålte?

Jeg synes rett og slett at det burde være nok nå. 
Det burde innvarsles et stopp, så og si.
Jarle Mjøen burde tenke seg om, slutte å hisse opp lokalpolitikere, slutte å få dem til å frykte ham eller avisen hans.

Vi burde tenke oss om, alle sammen.
Vi burde være venner.
Det er ingen god idé å boikotte Alta (bensinen der er kliss lik bensinen vi har her i byen) 
Altafolk burde ta en tur til Hammerfest.
Vi er gode Finnmarkinger, men vi sliter med «den frie pressen». 
Vi vil at den skal bli bedre.
Vi, Altafolk og Hammerfestinger, skal enes om verdighet og høflighet 
«No rudeness from us».


Klar beskjed.