Jeg vet at jeg har gått glipp av
ølfestivalen her i byen, og det er leitt, og verst er det at jeg
gikk glipp av Valentourettes. Trommisen i det bandet er rett og slett
en liten helt, bare så det er sagt.
Men, jeg har altså vært i Snefjord,
på Highland Games, et eventyr av en festival i en fjordarm med litt
over tredve innbyggere. Det har vært helt supert, med konkurrenter
fra to kontinenter, som med sine røslige kropper spiser noen flere
bødskiver til frokost enn deg og meg.
Det er faktisk helt absurd å se på
disse kiltkledde karene, når de for eksempel lemper ei 25 kilo tung
kule fire og en halv meter opp i været. Eller når de kaster
tømmerstokker. Eller det aller drøyeste; når de skal bære den 188
kilo tunge Snefjordsteinen lengst mulig.
Absurd er ordet.
Jeg må si et jeg nesten følte meg
hensatt til Harry Potterland, der jeg sto på kjøkkenet og så på.
Og da har jeg enda ikke nevnt de tre sekkepipespillerne, som også
bidro til å sette stemningen.
Bak galskapen står et par (Hanne Grete
og Trond) og deres familier, som alle er medlemmer i det som er den
norske avdelingen av Clan MacKensie. Kilt bruker de også, store som
små.
Vel er det sært, og vel er det absurd,
men oppi alt sammen, så er det også vakkert, synes jeg; en årlig
familiesammenkomst hvor man spiser og drikker, og ser på forvokste
menn som slenger rundt på steiner og trestokker. Barna har sitt eget
rusfrie arrangement, og de har kiosksalg hvor overskuddet i år gikk
til suppekjøkken i Murmansk.
Jeg stod alså mest på kjøkkenet,
under kyndig veiledning av ei dame fra Saraby, og sammen lagde vi,
pluss to til, mat til opptil førti mennesker. Moro!
Og hva lagde vi, da? Vil lagde bidos og
oksegryte (til publikum), fiskesuppe, kokt reinkjøtt med buljong,
flesk og duppe, pasta med ragu av elgkjøtt og helgrillet lam
(grillkongen Geir var fornøyd). Ved siden av lammet, så var nok det
røkte finske flesket som det var gøyest å både tilberede og
spise. Vi bakte tykke skiver av flesk i ovnen, og fettet som rant av
ble brukt til duppe. Vi hadde hvetemel i fettet, og spedde med melk.
Nesten en slags hvitsaus, altså, som vi smakte til med salt, pepper
og sennep. Vi helte duppa over flesket, og serverte med kokte
poteter. Veldig godt.
Jeg skulle gjerne ha drukket noe godt
fra ølfestivalen til denne retten. Et norsk øl, for eksempel, fra
Nøgne Ø eller Haandbryggeriet. Eller et annet lite bryggeri som jeg
ikke har hørt om enda.
Kanskje jeg skulle drukket whisky også,
det gjør man jo i Scotland, hvor inspirasjonen til alt styret
ligger. Og whisky er jo godt, det vet jo vi, som til og med har den
på multene.
Gravet hvalkjøtt med mango-chilisaus
var forøvrig populært blant utøverne i Snefjord. Min nye venn,
kjempen Peter fra Tyskland, fikk oppskriften. Moro, det også, at
hvalkjøtt blir likt av folk fra kontinentet.
Og sommeren har vært her.
Herlig!
Herlig!