Vår venninne Kim i Cape Town driver et backpackersted. For noen år siden fikk hun besøk av en skoleklasse fra Kwazulu Natal. Klassen var i Cape Town for å, blant annet, besøke Robben Island, hvor Nelson Mandela satt fanget i 19 år. Kim hadde satt opp en middagsmeny som hun var riktig så fornøyd med; her var både lasagne, burger og annet godt. Allikevel virket det ikke som om barna hadde noe særlig apetitt, de bare pirket i maten. Kim spurte etterhvert klassens lærere om maten hennes ikke smakte? Svaret hun fikk var at, "joda, maten var god, men det var smaker som barna ikke var familiære med. Kunne hun ikke bare servere "pap?"
Pap (uttales pæp), altså.
Maisgrøt. Maismel og vann. Litt salt.
Hverdagsmaten til utrolig mange sør-afrikanere.
Nelson Mandelas favorittrett.
Det er noe opprørsk over det, er det ikke? At den maten han vokste opp med, og som han til og med spiste mye av på Robben Island og senere i fengslene i Constantia og Paarl, forble hans yndlingmat?
Jeg har spist pap, rett utenfor huset hans i Soweto, og i Cape Town. Det smaker ikke så mye.
Hvis det er for lite væske i papen, kan det bli litt limaktig. Merkelig konsistens uten smak?
Patty, som jobber på nevnte backpacker som renholder, koker pap hver dag. Hver dag spiser hun den like begjærlig, mens hun sier "Veery good papi"
Mat er næring. Ernæring.
Først og fremst.
Jeg har møtt mennesker som fortsatt tenker på mat som kun det. De gleder seg liksom ikke til frokost når de legger seg for natten, men de spiser den like glupsk som jeg nyter min.
Effektive mennesker.
Nelson Mandela var også ganske effektiv, og han fikk gjort mye godt, nok snakka.
Hans far ga ham navnet "Rolilahlah.
Det betyr noe sånt som opprører/oppvigler (troublemaker).
En forutseende mann, den gode pappan.
Pap'en, da?
Vel, man koker vann, har i salt, så i med maismel, lar det koke til det tykner. 5 deler vann, en del maismel. Næring.
Det kan være godt.
Her i byen får vi ikke tak i hvitt maismel, men vi kan få til en god erstatning med polenta.
Polenta er viktig i Nord-Italia, enten bløt eller grillstekt (stivnet polenta, stekt i grillpanne eller grillet i ovnen). Bløtversjonen har jeg spist i Bergamo, sammen med stekt steinsopp, smør og parmesan. Grillstekt polenta har jeg spist i mitt eget hus, da som akkompagnement til for eksempel lammekjøtt.
Min favoritt er nok bløt polenta.
Man gjør som med pap, koker opp lettsaltet vann, tilsetter polentamel, lar det koke opp til det tykner. Lar det så syde i ca et kvarter, rører av og til.
Så kan man tilsette en god klikk med smør eller veldig god olivenolje, før man drysser over rause mengder med fersk parmesan.
Helt alene, eller sammen med for eksempel et stykke viltkjøtt. eller for den saks skyld, stekt rype, er dette
veldig godt
PS Jeg gleder meg til neste Cape Town-tur. Da kommer jeg til å lande på Nelson Mandela International Airport (jeg vil tro at det nye navnet kommer allerede til neste år.
Jeg skal spise papi med Patty.
Supert!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar