Puppa til Nigella

Noen jeg kjenner veldig godt kommenterte her om dagen at Nigella Lawsons stemme minner om Maggie Thatchers.

Hm, tenkte jeg, det er vel kanskje ikke stemmen hennes jeg først legger merke til når jeg ser henne på tv?

Med ca en million tv-kanaler tilgjengelig, er sjansene store for å kunne se mat-tv hver dag, særlig på ettermiddagen. Nigella er et av tilbudene, og siden hun kommer etter Jamie Oliver, blir det til at vi her i huset ser henne også.

Nigella Lawson er ikke utdannet kokk, og det er hun veldig nøye med å si ifra om. Hun lager mat for sin egen tilfredsstillelse, og presenterer ikke mat som hun ikke ville spist mer enn en gang. 

Hun er ikke særlig flink med kniven; måten hun skar opp en choritzo på i en episode i forrige uke, så nesten skummel ut (veldig tungvint også, men hun brukte heldigvis ikke saks denne gangen)

Men, så var det stemmen hennes, da. 

Jeg var ingen fan av Maggie Thatcher. Hverken i starten av sin regjeringsperiode (da stemmen hennes var velmodulert og vennlig), eller da hun, over ti år senere (hysterisk og høy på seg selv) kunne fortelle at "we have become a grandmother". 

Hos meg har Nigella Lawson en mye høyere stjerne enn Maggie Thatcher, selvom stemmen er lik.

Jeg tror heller ikke at det er Nigellas stemme som gjør henne omdiskutert. Det er nok heller hennes byste, nesten alltid med dyp utringing, tett fulgt av et håndholdt kamera. Hennes flørtende blikk er nok også med på å gjøre sitt. 

Neida, Nigella er ikke kokk, men hun klarer, på mystisk vis, å formidle matglede. Når hun, i slutten av opptil flere episoder, står opp om natten fordi hun bare må ha litt mere av den maten hun har vist oss for noen minutter siden, forteller det i alle fall meg om noe ekte.

Her er en rett som jeg har lært av Nigella Lawson. Hun har choritzo i den (klønete skåret opp), men fordi jeg ikke hadde noe slikt i kjøleskapet den dagen, og fordi jeg tenkte at det kan jo være greit med noe tilnærmet vegetarisk i ny og ne, ble det ingen pølse i min variant.

Skjær en middels stor løk i tynne skiver. Stek den med litt olje i en ikke for varm kjele, sammen med litt finhakket hvitløk. Ha i en finhakket chili også (med frø, dette skal bite litt). Tilsett noen ansjosfileter, la de smelte inn i løken. Tilsett så en boks med hermetiske plommetomater, fyll boksen halvfull med vann og hell i kjelen (pass på å få med deg tomatsafta som er igjen). Kok opp og la småkoke i ti minutter. Hell så i en  en boks med hermetiske kikerter.  La koke en stund uten lokk, slik at sausen reduseres og smakene intesiveres. Rett før servering kan man med fordel tilsette noen spiseskjeer med veldig god olivenolje. Hakket persille vil også gjøre seg.

Nigella serverer denne retten med bulgur. Slikt hadde ikke jeg i skapet, så da ble det couscous istedet (det likner litt). Jeg kokte opp tre desiliter vann, og hadde i litt større mengde couscous. 

Rørte litt av og til, til couscousen hadde sugd til seg alt vannet. Hadde i litt veldig god olivenolje. Litt persille her óg.

Maten ble servert i dype tallerkener: cous cous først, deretter saus og kikerter. To personer ble mette, og det smakte

veldig godt.