søndag 19. august 2012

Vann fra krana


Nå er ferien over, man har vært på en liten tur, og man er klar for hverdagen. Eller?

Joda, men en etterferie er kanskje på sin plass, i alle fall bare for noen dager? For å oppsummere?

Fra Venezia kan jeg huske en vidunderlig Pasta Vongole (sandskjell), nydelige syltede sardiner, og en super sjømatrisotto.
Venezia er virkelig flott, ulik alle andre av verdens byer, med sine kanaler, broer og gondoler. Bra mat finnes også, hvis man leter litt. Det kan være smart, også i Venezia, å oppsøke restauranter som ikke opererer med dårlige fargebilder i menyen, ikke har egen turistmeny, eller som ikke presenterer menyen på fire språk.

I Trieste spiste man hele tre ganger på Osteria Marise, en strøkskafé i sentrum. Spagettien jeg fikk der, med ansjos i en saus basert på ihjelkokt rødløk, er kanskje den beste pastaretten jeg har spist. Det møreste og mest smakfulle stykket indrefilet som jeg noen gang har satt til livs, fikk jeg også på Marise.
Videre må det sies at det der ble praktisert et veldig godt vertskap; uformelt, kunnskapsrikt og med genuin glede over maten og vinen som ble servert.
Og kulest av alt: de serverte ikke flaskevann. Vannet man serverte i smarte karafler, var fra slike kjølere som man finner på arbeidsplasser rundt i verden (vann fra springen er ikke godt i Trieste). Hvis man ba om vann med kullsyre, så fikk man det også; en Sodastream på kjøkkenet gjorde susen.
Genialt.
Trieste er helt herlig, bare en totimers togtur fra Venezia, men på det nærmeste uten turister. Man kan bade der også, i rent vann, så og si midt i byen, og folk er vennlige og hjelpsomme, og mer avslappede enn i andre deler av Italia som jeg har vært i. En favoritt.

Så krysset man grensen.

Jeg hadde hørt om slovenske viner, og jeg hadde sett bilder fra Bled, som virket som et flott sted. Da toget som tok oss dit kom ut av en tunnel og avdekket Bledsjøen og Bledøya, så trodde vi at vi var kommet til eventyrland, og da vi besøkte Bled slott, var vi enige om at ballet hvor Askepott vant prinsen, egentlig ble holdt her.
Nevnte jeg at Bledsjøen holder 23 grader sommeren igjennom, og at vannet er klassifisert med en blå vimpel (renest vann i EU sitt system)? Flere steder kan man leie robåter også, for å ro over til øya, for å se på kirken, museet, eller simpelthen for å bade, der også.
Vi bodde på et flott hotell med både restaurant og egen vinkelner:
Damir kunne veldig mye om verdens, og enda mer om Slovenias viner. Vinsmakingen, med påfølgende middag, som han med stolthet arrangerte for oss i hotellets vinkjeller, er et minne for livet.

Noen dager senere, etter en snau times togtur (i et veldig hipt tog), befant vi oss i Ljubliana, en fantastisk liten hovedstad (på størrelse med Bergen) i et land med et flateinnhold tilsvarende Kautokeino og Karasjok kommuner.
Gamlebyen i Ljubliana kan måle seg med gamlebyen i Krakow, som har vært min favoritt blant østeuropeiske byer frem til nå. Vakre bygninger, vakre gater og hyggelige mennesker, som alle er stolte av landet sitt og tradisjonene sine.
Og nydelig mat, som sagt, enten det nå var slovensk pølse med surkål, polenta med varm saus av hytteost, en slags «risotto» basert på bokhvete, forskjellige typer melboller («dumplings»), eller nydelige kjøttretter (indrefileten som vi fikk i Trieste var, forresten, fra Slovenia).
Og igjen; vinene, utrolig gode, basert på både lokale og internasjonalt kjente druetyper.
Noen slovenske viner har sneket seg inn i polets bestillingsutvalg. De er forholdsvis dyre, men jeg har smakt flere av dem, og vet at de er verdt prisen.

Vann fra krana er også godt i Slovenia, og i Ljubliana er det flere offentlige kraner, godt synlig plassert rundt omkring i byen. Ved siden av en slik drikkekran stod følgende skilt: «Drikk vann fra krana! Ved å drikke flaskevann produserer vi søppel og påvirker miljøet negativt. Førti millioner plastflasker blir kastet hver dag».
Egentlig noe å tenke på for noen og enhver.
Især.
Særlig her.

Jeg er av den bestemte oppfatning, at man etter en reise kommer hjem som et litt klokere menneske. Fordi man har sett og opplevd noe nytt, og dermed ser hjemplassen med litt nytt perspektiv.
Veldig godt.
For sjelen.

1 kommentar:

Marianne sa...

Du skriver på en artig og drivende lesbar måte Sverre. Man får lyst til å sette seg på neste fly sørover for å gå i fotsporene dine.
Kan kjenne hint av de gode smaker du har beskriver :) Fortsett å fortelle oss om slike og andre mat/vin opplevelser