In Vino Veritas

Kulturskolerektor Frode Sollie er en bra mann som får mye gjort. 

Han er gad i vin også, så glad i vin at han gjerne deler denne interessen med andre, ikke bare ved å invitere folk på besøk for å drikke vin (og spise mat), men også ved å initiere vinkurs. Sist uke var jeg tilstede på et vinkurs som kulturskolen, sammen med Eni og Arktisk kultursenter, arrangerte som en del av en italiensk aften.

Det må sies at arrangementet var en ubetinget suksess. Den siste delen også, der man gikk på scenen i Ole Olsensalen (som nå var blitt et koselig rom med bord, stoler og levende lys) for å høre italienske operasvisker, samt neapolitanske sanger. 

Man hadde hentet inn Svein Lindin, bergensk tjuagutt og levemann, som foredragsholder og veileder i det som skulle bli en morsom smaking av (mest) rødviner fra Nord-Italia. 

Først ut var en, for mange, velkjent vin fra Veneto (nord for Venezia); Masi Venezie Rosso 2011. En helt ok vin, som går til det meste, som man sier. Denne var valgt ut fordi den er en kjenning av mange; ikke for dyr, 102 kroner på polet, og altså "helt ok". Vinen smakte nettopp slik, ikke for dyrt, helt greit, og den fungerte senere som en referanse til de neste vinene

Cogito, ergo sum

Neste vin var min favoritt for kvelden, en barbera fra Asti i Piemonte. Barbera er druesorten, litt mindre kjent enn Nebbiolo, den dominerende i Piemonte, og da særlig i Barolo og Barbaresco. 

Kanskje den beste barbera jeg noensinne har smakt, men også den dyreste; kroner 349,- på polet (jeg lurer på om den faktisk finnes på polet her i Hammerfest også). Vinen kommer fra èn enkelt vinmark, noe som betyr at produsenten har høye tanker om denne, og det gjenspeiles da altså i prisen. Når den første slurkens sensasjonelle virkning har gitt seg, tar jeg en slurk til, og jeg assosierer til modne mørke plommer (kanskje til og med svisker), kirsebærstein, mørk sjokolade, kryddernellik, ja, endatil tobakk? Selvom det er tidlig på kvelden, løper fantasien foran resten av jeget, og jeg tenker at av og til, kanskje til og med ganske ofte, er det verdt å drikke litt dyr vin. 

Så får man heller bare kjøpe én flaske istedenfor to (beruselsen er gjerne bedre også. Og sunnere).

Panta rei

Hva annet fikk vi? 

Joda, en helt ok Amarone fra La Bionda, og en veldig god (men ikke sensasjonell) Barolo (altså Piemonte), som dog ikke kunne forsvare prisen på kroner 599,- (Elio Altare Barolo La Morra 2007). 

Et artig innslag var en seksliters flaske med Chianti fra Testamatta, produsent Bibi Graetz (som også var veldig god), før smakingen ble avluttet med en aldeles nydelig søtvin, Vin Santo del Chianti Rufina 2004 (såvidt meg bekjent, så er den inne på polet i Hammerfest, til kroner 299,90 for 50 cl). 

Selvom omgivelsene på dette tidspunkt (for noen av oss) var begynt å bli litt flytende, klarte vi å skjønne verdien av et glass vin av et slikt format; lufttørkede hvite druer blir til søt (balansert med god syre) vin, som egner seg utrolig godt, la oss si på lille julaften, til litt god blåmuggost, noen nøtter (salte mandler), litt tørket frukt, kanskje til og med et stykke engelsk julekake. 

Festina lente

Underveis i smakingen gikk vi stadig tilbake til referansevinen fra Masi, den som egentlig hadde vært "helt ok". 

Det er pussig, altså, hvordan vin som er "helt ok", sammenliknet med viner som er laget med en blanding av godt utgangspunkt (selve vinmarken), godt håndverk (behandlingen av råstoffet), samt kjærlighet (du vet), liksom faller litt igjennom? 

Etter selve smakingen fikk vi både ost og spekemat, før vi til slutt ble overøst med flere tørkede plommer fra italia, denne gang i musikalsk form. 

Så bar det hjemover, ma non troppo.

Valde bene