mandag 23. april 2012

Mat for en verdensmester


Under et kort opphold i Oslo i palmehelga ble vi stoppet på gata. 
Av en god venn.
Jeg ble veldig glad for å se ham, fordi han er et av de hyggeligste og blideste menneskene jeg kjenner. Han kunne fortelle noe jeg allerede visste, men hadde glemt; han skulle spille jazzkonsert på Kafé K i Porsgrunn samme kveld, og siden vi var på vei til nabokommunen, ble vi sporenstreks invitert. Og vi dit!
Konserten var feiende flott, med alt en god jazzkonsert skal inneholde; fantastiske instrumentalister, gode komposisjoner, humor og vidd. Stemning. Vi fikk snakket litt sammen etter konserten, før bandet kjørte tilbake til Oslo. Jeg fikk sagt at jeg også denne kvelden syntes at han (helt oppriktig!) er verdens beste trommis, noe han, litt beskjemmet, prøvde å koke bort i kålen. Men han ble jo litt glad også.

Senere i påsken har jeg tenkt mye hvordan det, i løpet av et såpass ungt liv, i det hele tatt er mulig å bli så flink på et instrument, eller hvordan det er mulig å bli så flink på noe som helst? Og samtidig leve et sosialt liv, få kone og to unger og jeg vet ikke hva? Jeg mener, en ting er å bli over snittet flink, men å komme helt i verdenstoppen (vi snakker langt forbi Marit Bjørgen hva angår treningsmengde her, Espen Holmboe Bang også, for den saks skyld)? Og til hvilken pris? Man får ikke like fete sponsorkontrakter som Bjørgen, for å si det sånn. Og selvom man får reist en del i verden hvis man er på min venns nivå, så er det ikke et glamorøst liv.

Jeg begynte å tenke på hva han liker å spise. Hadde vi noengang vært på noen gode middager sammen? Det eneste jeg kunne erindre (pussig nok) var sene nattetimer med kebab i Oslo, eller Sesamburger utenfor Studentersamfundet i Trondheim. 
Jeg sendte ham følgende sms: "Hva er din favorittrett?" 
Svar: "Hmm, kommer litt an på. Veldig glad i juletallerken". 
Etter noen flere meldinger frem og tilbake, kom det frem at min reisende venn også er glad i "pinnekjøtt, spareribs, friterte småblekksprut. Mye asiatisk". 
Samt at han fortsatt må ha seg en Sesamburger i ny og ne. 

Verdens beste trommeslager, Håkon Mjåset Johansen, har ikke spilt konsert i Hammerfest, men når han en gang kommer, vil jeg be ham på middag. Jeg ser for meg at det må bli spareribs. Med coleslaw:

Med kniven på matmølla snitter jeg opp både rød og hvit kål, sjalottløk, fenikkel og reddiker. Så setter jeg på raspen, og rasper opp gulrøtter, pastinakk og neper. Jeg blander alt i en stor bolle og heller over akkurat nok gresk yoghurt. Så heller jeg i noen spiseskjeer veldig god olivenolje, pluss saften av minst en sitron, kanskje halvannen. En god klatt med grov sennep gjør seg også. Salt og pepper.
Urter? Joda, det grønne gresset på fenikkelen, for eksempel. Jamie Oliver anbefaler kjørvel. Selv bruker jeg gjerne dill.

Siden konserten med Håkon sannsynligvis blir på AKS, så inviterer vi med oss teknisk sjef på huset, Thomas Huru. Han kjenner Håkon, og er hekta på spareribs. Vi kommer til å hygge oss. Med mat som er verdig en verdensmester. Kanskje sammen med en pinot noir fra Oregon eller Stellenbosch. Eller med øl og bourbon. Og vann.
Veldig godt. 

1 kommentar:

Unknown sa...

Utrolig bra skrevet, Sverre! Du vet at du har en alternativ karriere om trommestikkene skulle bli for tunge. Du kan skrive. Og du kan lage mat. Nuff said. (Hilsen Inger Lise)