søndag 17. februar 2013

Han Mikkel


Jeg hadde tenkt å skrive om det beste jeg vet. 
Jeg lurte på om jeg i utfyllende ordelag skulle skrive om den første gangen jeg satte tennene i et stykke med velmodnet, sør-afrikansk entrecote. Da jeg virkelig forsto at det ikke er indrefileten som gjelder. Da jeg skjønte at smak er viktigere enn mørhet.
Jeg kunne ha pludret om béarnaisesausens alkymi, eller om de deilige grønne bønnene, som ikke skal være for godt kokt. Kanskje jeg skulle ha sådd tvil om potetvalget; pommes frites? ovnsbakte? 
Hva slags vin?

Det får bli en annen gang, for i dag, mandag, tenkte jeg rett og slett… Nei, jeg vil ikke skrive hva jeg tenkte, men jeg kan jo fortelle at jeg ble både sint og trist, om hverandre, ganske likt med andre reaksjoner som ble bekjentgjort på sosiale medier utover ettermiddagen.

Da faren min døde, kom det noen venner av familien på døra med et brød. Noen kom med en kake også. 
Mamma satte veldig pris på det. 
Jeg også, ikke minst fordi brødet var godt, og kaken også. I all sorgen gikk livet videre; vi måtte spise, og det hjalp at maten smakte.
Ettersom huset fyltes opp av familie og langveisfarende, ble mat og drikke viktigere og viktigere. 
Med maten rundt bordet kom historiene og minnene, og oppe i alt det triste, ble måltidene som små øyer, en varm avveksling. 

Dagen etter pappas begravelse, var vi ikke så mange i huset. 
Snitterestene var spist til frokost, og vi som var igjen sa til mamma at vi ville dra til fiskebutikken i Langesund for å handle middag. 
"Dere kan jo eventuelt se om de har reker?", var svaret. Jeg skjønte, der og da, at dette kom til å gå seg til. Reker er det beste mamma vet.

Superkokk Ferran Adria har visstnok sagt at chili er en ironisk grønnsak. 
Jeg har, mange ganger, tenkt på hva han mener med det. 
Det jeg i (det minste) har kommet frem til, er at chili har en hvis dybde, gjerne med flere lag av smak. Videre finnes det mange sorter, med varierende farge og styrke. 

Det er klart at han likte chili, mannen som skrev om smågriser i 1980.
Jeg er sikker på at han likte lime og sitroner også; han visste at litt syre kunne gi enda flere dimensjoner, ved for eksempel å gi friskhet til det rike (som man sier på engelsk). 

Han betydde mye for mange, på mange nivåer, og jeg skal lage en drikk for å feire livet hans. 
Med masse isbiter, litt brunt sukker (sødme), sitron og lime (friskhet), samt litt varmende (men tvetydig) chili. 

Som Tore Hansen.

Veldig god.


Ingen kommentarer: