Röda Rummet

Jeg kom til Hammerfest på en onsdag.

På fredagen var jeg der allerede. På konsert.

Fredagen etter var jeg der igjen. På quiz.

Siden jeg ikke kjente noen, fikk jeg være med på "hjemmelaget". 

Vi vant.

Vi fikk altså en god start, Redrum og jeg.

Hva er det som gjør at man får seg en stampub? 

Hva er det som gjør at nettopp "denne" puben blir min, eller vår?

Er det ølet? Joda, de har Mack-øl på fat, samt noe godt på flaske. 

De har drinker som holder mål.

Hva med kaffen? Joda, helt ok. 

De har dog ikke regulært kveldsåpent på alle ukedager, ei heller en skikkelig bar å sitte i. Kan det da bli en stampub?

Fremfor alt har Redrum en scene, hvor jeg har hatt mange av mine beste musikkopplevelser her i byen. 

Flere konserter med Violet Road, og Badgers første konsert i vinter. Mange lokale band har jeg også hatt gleden av å høre; en raspende Mauno, en tilnærmet jodlende Pedersen, en gyngende Storvik, flere gode trommeslagere. Larsen i Townsendpositur. 

Storbandet.

Pluss alle hyllestbandene, selvfølgelig. Det blir stemning av slikt. Musikken sitter i veggene.

Selve lokalet er rent og ordentlig, og det er alltid papir og såpe på toalettene (man skulle tro at dette er en selvfølge, men slik er det ikke i våre dager heller). Det som er gjort av oppussing er gjort av kyndige hender. 

Det er liksom ikke noe tull på Redrum; det hviler en ordentlighet over lokalet som man ikke skal kimse av. Det er mørkt og rocka, men det tåler dagslys.

Hva skal vi gjøre, når de gir seg, de som har drevet stedet i en anselig tid? Hva skal Liverpoolsupporterne gjøre, når de ikke lenger kan samles på Redrum, i angstbiterske klynger, for å heie på laget sitt? Hvor skal vi få oppleve rockekonserter, slike som ikke egner seg i Arktisk kultursenter?

Redrum ble aldri min stampub, men ikke så langt unna, heller. Jeg mener, jeg ender jo alltid der, hvis jeg er på byen i helga. Kanskje er jeg innom på dagtid i uka også, for en kaffe. Kanskje lørdags formiddag. For å planlegge kvelden, lizm? 

Jeg merker at jeg selv blir litt angstbitersk, her jeg sitter, og jeg vet at jeg ikke er alene om denne følelsen i denne anledningen.

Men alt til sin tid, og alt har en ende. 

Vi har forståelse og beundring.

Respekt.