Den røde fare

Jeg lurer på hva de tenkte på, europeerne, når de på 1500-tallet ble introdusert for poteter, tomater og tobakk?

Eller; hva rørte seg i hodene på Venizianerne, da Marco Polo kom hjem med risen? 

Vi vet at de brant opp papirpengene som han hadde tatt med seg.

Det er ikke nytt med fremmedfrykt i Europa. Eller i USA. Eller i Afrika, Australia, Oseania eller Asia.

Tenk om vi hadde stoppet tomaten ved grensa? Sagt at slik fremmed frukt (eller Strange Fruit, som Billie Holiday sang om) vil vi ikke ha? 

De eneste som kanskje kunne sett for seg noe slikt i dag, er muligens  fremmedarbeiderne i Sør-Italia som lever på kontrakter som mest forbindes med Amerika før borgerkrigen. De tomatene som ender i en boks i nærbutikken vår, har kanskje blitt plukket av dem.

Frykten for det fremmede har vært der bestandig, og skal ikke undervurderes, da den holder oss borte fra maursyre, kokain eller smørblomster.  Noen bolde nordmenn måtte allikevel jobbe seriøst for å redde deler av den norske demografien fra sultedøden, da de insisterte på at poteten var spiselig.

Norge har blitt pottitlandet, og Italia forbindes i dag sterkt med tomater og ris. 

Poteter spises det også mye av i Kina, i tillegg til ris og tomater, selvfølgelig. Koriander og chili forbindes gjerne med Asia, men har vel sin opprinnelse i Mexico eller deromkring? Sammen med sjokoladen. 

Hva med appelsinene? 

Kina.

Har vi mye å velge i, hvis vi snakker om genuint europeiske grønnsaker? Eller, er det interessant å definere nettopp en slik kategori?

Kunne vi klart oss uten pepper?

Altså, jeg elsker tomater, i alle størrelser og farger, og jeg liker de som er hermetiserte, også. 

Det er heller ikke mange jeg kjenner som sier nei til pasta (hvor kom den fra, egentlig?) med en god tomatsaus.

Den siste uka har jeg spist pasta med tomatsaus tre ganger; den første fordi nærbutikken hadde tilbud på friske, velduftende klasetomater. De to andre gangene for å finne ut om det blir like bra med boksetomater. Jeg synes at det er vanskelig å bestemme seg, og siden det er sjeldent at klasetomater selges til 16.90,- her i byen (de blir kanskje stoppet ved grensen?), velger jeg å presentere den oppskriften jeg lagde i dag:

Til to personer:

Lag sofritto av en halvstor gulrot, en medium gul løk, en selleristang og et hvitløksfedd (alt finhakkes). Ha (for en gangs skyld, på dette stadiet) litt veldig god olivenolje i en medium varm kjele, før sofrittoen tilsettes. Strø over litt salt og litt tørket oregano, og la det svette seg blankt og mykt, uten at det blir brunt. Tilsett ca en spiseskje hvitvinseddik.
Deretter røres inn tre små ansjosfileter (vær med meg her; dette blir godt!)

Tilsett så en boks med hermetiske tomater, samt en kvart boks vann (altså, bruk boksen, få med deg restene som er der)

Kok opp, skru ned varmen, og la det småkoke på svak varme (reduseres, uten lokk) i minimum tre kvarter. 

Mot slutten tilsettes noen spiseskjeer til med veldig god olivenolje, samt at det smakes til med salt og sort pepper fra kvern. 

Bland nykokt pasta (spagetti eller tagliatelle er mine favoritter her) inn i sausen. Husk å få med litt av kokevannet.

Har du litt fersk basilikum, så er dette tiden til å hakke opp en neve, for så å strø over.

Serveres med generøse mengder parmesan.

Veldig godt.