En dannelsesreise

Aller først: i år var vi ganske flinke med restene av påskens lammelår (som, tradisjonen tro, ble fortært sammen med ei flaske Chateau Musar); vi skar av og fryste ned kjøttrestene, og vi brukte beinet (med litt kjøtt på, brunet under grillen) til å koke kraft. 

Vi brukte ikke for mye av hverken gulrøtter eller løk, slik at kraften ikke ble for søt (men vi hadde en bit sellerirot med), ei heller hadde vi mer vann enn at det dekket beinet. 

I kveld har vi, etter at vi tok ut porsjoner med kraft og kjøtt fra frysen i går, hatt kokte rotgrønnsaker i lammekraft, sammen med restekjøtt som som vi varmet opp i samme kjele. Sammen med en klatt sennep fra Dijon og ei flaske Sør-Afrikansk egenimport, ble det veldig godt.

Påsken er over, og man har i tillegg til lam, spist egg, vafler, svinebog, og endatil sild. 

På ei hytte i Vestertana fikk vi sursild, lune selvdyrkede poteter og smilende egg. 

Av en dame fra Sverige. 

Nydelig. 

Som vanlig er når jeg spiser sild, så tenker jeg at dette er en skatt som vi ikke benytter oss nok av. 

Joda, vi henter den opp fra havet, men vi sender den over grensen.       

Dog kan jeg ikke bli særlig irritert eller opprørt (på vegne av flere), da jeg jo vet at jeg var over 40 år før jeg fikk sansen for dette havets sølv selv.

Utmerket påskemat, sammen med en øl og en liten støyt med akevitt.

På tilfeldig vis oppdaget vi, under siste juls Cape Town-opphold, en "restaurant" nede ved fotballstadioen. Den heter Hesheng, er et lite hull i veggen, og den serverer kinamat. Her jeg sitter, på påskens siste dag, minnes jeg denne oppdagelsen med stor glede, ikke minst fordi jeg der spiste sjøgress for første gang; ikke sjøgress som i "noritang", dvs det man forbinder med makiruller på sushirestauranter, men sjøgress, som i den type sjøgress vi finner i fjæra.

Sjøgressalat het retten, og den var eventyrlig god. 

I tillegg spiste vi dim sum, som vi så ble håndlaget på bestilling, før de forskjellige bitene ble dampet ferdige i bambuskurver. 

Dim sum kan være så mangt (for eksempel innbakt og dampet farse, kokte kyllingføtter, friterte søtsaker), men mine favoritter er nok de forskjellige farsene med deig rundt. Rekefarse er populært, og svin, i tillegg til vegetarvarianter, med for eksempel spinat. 

Den beste dim sum jeg har spist til nå i livet, var altså i Cape Town, og den nest beste var i Torggata i Oslo. 

Fra og med neste uke, vil den beste dim sum jeg har spist, ha vært i Hong Kong eller Kina.

Jeg skal dit, og jeg gleder meg som et lite barn. Jeg skal til Bangkok også, og der skal jeg spise alle de originale variantene av thaimaten som jeg har fått rundt omkring. Pluss alt det andre, som jeg ikke har drømt om, da jeg ikke har visst at det fantes. 

Så moro det skal bli!

Halve reisen er forberedelsene, sies det, og forventningene som bygges opp. 

Det er mulig at det stemmer, og det er uansett greit å være forberedt. 

Dog vet jeg at mine forventninger ikke kan måle seg med det jeg kommer til å oppleve i løpet av denne turen.

Jeg har, som tidligere skrevet, kun vært i Asia en gang før, og det var i Vietnam. Det var en rystende opplevelse, på alle vis, ikke minst med tanke på maten; i løpet av fjorten dager spiste jeg tre ganger på restaurant, og dé måltidene var de kjedeligste. 

De virkelige skattene fant jeg på gata; jeg husker fortsatt min første bolle med Phó, det første glasset med iskaffe og kondensert melk, og den første baguetten (fra da Vietnam var fransk Indochine), supersprø og god, med et herlig fyll, klokken ni på kvelden. Eller første gang jeg spiste fersk durian, en frukt som lukter utrolig sært (noen vil si utrolig vondt), men som er utrolig god. Durian finnes i Thailand også, og jeg gleder meg til å smake den igjen.

Men Hong Kong? Dim sum, så klart, og krabber og fisk og sjøgress. Tørkede maneter skal visst være helt herlig, med en karakteristisk seig konsistens, som kantonesere elsker. Er det på samme måte over grensen i Shenzhen, en by som siden 1982 har vokst med over tolv millioner innbyggere? Det skal bli spennende å se. Kanskje man kan komme hjem igjen med ideer til nye retter, nye måter å bruke Barentshavets rikdommer på? Kanskje blæretang ikke på noe vis vil bli det samme etter denne turen? Jeg er så spent!

Jeg vet også at Dickson og jeg vil ha nye ting å snakke om når jeg kommer tilbake, siden jeg vil ha sett hans by Hong Kong. Kanskje han vil være litt muntert overbærende når jeg forteller om hva slags steder jeg har besøkt? Eller bare entusiastisk (og dermed mer lik seg selv)?

Mon tro om mine venner må finne seg i å være prøvekaniner (sjøgress, hihi) i lang tid, etter at jeg har kommet hjem. Går grensa ved manetene?

Ikke godt å si.