søndag 28. april 2013

Veldig godt 2.0



Å komme fra Suvarnabumi flyplass i Bangkok (åpnet i 2006) til Chek Lap Kok flyplass i Hong Kong (åpnet i 1998) er som å komme fra ei bråkete maurtue til ei stille eremittue. Det er et deilig lavt støynivå, og det fortsetter inn på det elegante toget som tar oss inn til Central Station. Når vi så kommer opp i metrosystemet, møter vi på en uhorvelig stor folkemengde, men det er fortsatt et merkelig lavt lydnivå. Det fortsetter på gateplan også; masse biler, busser, toetasjes trikker, fotgjengere, men lite aggresjon, og lite bærting fra bilene. Der vi går gatelangs for å finne hotellet, så er det, eksteriørmessig, lite som forbindes med "Østen" (foruten bygningsstillasene som er av bambus).

Etter innsjekk har vi avtale i en butikk i Soho. 
Danske Christine og hennes franske kjæreste Adrian importerer naturvin og matvarer fra Frankrike. Vi blir bedt på anderillettes, ost, deilig brød og olje, samt en rødvin basert på den sjeldne druen Pinot d'Aunis. 
Slik mat er jo alltid god, og på et vis er det et velkomment avbrekk fra all den sterke maten vi har fortært i Thailand. 
Dog tar det ikke så lang tid, før vi finner ut at vi må få spist litt dim sum. Vi kommer oss til et sted hvor slik mat er å finne, og den er selvfølgelig eventyrlig god. Dim sum med kylling, med svin og med reker. I tillegg spiser vi noe som ser ut som litt tykk, avkuttet papardelle (bred pasta), men som er av ris. Denne retten er også kjempegod, servert med dampet "morning glory (minner om spinat). Vi drikker kinesisk øl, Tsingtao, til, og får litt kudos for det. Ølet smaker helt greit, i alle fall bedre enn de europeiske alternativene.

Senere på kvelden havner vi, utrolig nok, på Hard Rock Café, og det er utelukkende fordi vi skal møte Christines foreldre, som er der for å høre det danske bandet TV2. Pussig, gitt, hvordan planer forandres, og kameler svelges. Og rarere blir det, da vi til slutt ender i en annen rockebule, med et rockeband som har Kai Sombys doppeltgänger på vokal.

Morgenen etter drar vi til et matmarked for å spise frokost. Mennesker smiler og nikker til oss, men ingen gjør mine til å hjelpe oss med å bestille noe. Vi ser etter engelske menyer, eller illustrajonsbilder av mat, men ikke noe finnes. Etter at vi prøvd å henvende oss til folk, uten å få napp, må vi rett og slett gi opp. Vi ender  i et hull i veggen (litt lenger nede i gata) som selger risnudelsuppe, så vi klager ikke. I det fuktige og ikke helt varme været, er dette helt supert.

Så drar vi til Kina.

Det er pussig, altså, at man kan ta metroen til grensen, kjøpe et femdagers visum for 160 kroner, for så å spasere over i det som i sin tid var et særdeles lukket land? Shenzhen er verdens raskest voksende by, det er en stund siden den rundet 15 millioner mennesker, men voksemerter sees i forunderlig liten grad.
For å få litt oversikt, tar jeg en tur opp i byens høyeste bygning, Kingkey 100 (441,8 m). Heisturen tar et minutt, og vel oppe i 100. etasje får jeg sett en liten del av byen. Det er en merkelig følelse, å stå ved et vindu og se langt ned på andre bygninger, som egentlig er veldig høye. Videre er det rart å se ned på ett kvartal, som med sine høye bygninger huser flere mennesker enn alle som bor i Finnmark. "Det får'n te å tenke", som et menneske jeg en gang kjente, brukte å si.

Alle disse menneskene skal bespises. 
Samt oss. 

Vi spiser hele tiden, og maten er god, veldig god. Vi fortsetter å spise dim sum, vi spiser dampet and, masse grønnsaker, diverse fisk og sjømat, og ris, dog ikke så mye av den sorten. En frokostvariant er at vi komponerer vår egen risnudelsuppe; i en kurv legger jeg litt svinekjøtt, litt sopp, noe grønnsaker (jeg hopper over rå lever, fiskeskinn og noen andre litt vel ikkeverifiserbare matvarer), leverer det til en dame, som like etterpå kommer tilbake med "min" suppe. Den er selvfølgelig veldig god, den også.
I vegghullet ved siden av bakes det. En kar står og kjevler og bretter en gjærdeig mange ganger, før han på dyktig vis tilpasser den til en veldig stor gryte med vann? Olje? Leiven gis et lite opphold i gryta, før den kommer opp igjen. Tilbake på bakebordet, esende, og rykende varm, blir den påsmurt saus (tomat er med), før den deles opp. Jeg kjøper noen biter, og gleder meg over kinesisk "pizza" med wienerbrødkonsistens.

Som en avslutning på frokosten går vi til hullet ved siden av, hvor de merkeligste tinkturer selges. De er alle svarte, ugjennomsiktige, og min reisevenn forsikrer meg om at det er medisinske greier. 
"Makes you strong", lizm. 
Damen som øser opp min drikk (jeg liker å tenke på henne som "Magica"), peker på halsen min, og når jeg drikker, kjenner jeg reminisenser av eucalyptus. Dog er det ikke godt. 
Kanskje mamma hadde rett, når hun sa at "med ondt skal ondt fordrives"?, idet hun ga meg en skje med tran?

At Kina har blitt et land hvor det er rå pengemakt som gjelder, ser vi flere ganger, men særlig i et privat rom på en karaokebar. Den eksklusive kelnerstaben står på pinner for en gjeng med kanakkas kinesere samt to litt skremte nordmenn. 
Noen sover, noen styrter sprit, noen synger utrolig stygt, mens kelnerne (tjenerne) rydder opp, henter mer sprit, mer øl, mer kongee, eller mere sprøstekte andetunger. Det er hæslig, som naboen i 4B ville ha sagt, og vi kommer oss der ifra.
Morgenen etter er vi meget glade for akkurat dét oppbruddet, da det krever sin energi å krysse grensen fra Kina til Hong Kong sammen med 100.000 (minst) shoppinggale kinesere.

Tørkede maneter er fortsatt ugjort, og man har spist for lite tang. 
Utover det har det vært helt supert.


Ingen kommentarer: