Sjokk!

I går var jeg med på å sette to personlige rekorder. Den første ble satt da jeg fikk en torsk på nærmere 8 kilo. Jeg synes den var et monster. Like etterpå ble det halt inn to 10-kilos torsker på juksa.

På en gang. 

Jeg kjente at jeg ble litt misunnelig; de var jo store, de fiskene, og begge var større enn min rekordfisk.

Så nappet det igjen, og jeg kjente at trakk ganske hardt. Så ble det slakt. FIller'n, lizm! 

Men, så nappet det igjen... før det slapp, enda en gang. 

Skikkelig oppgitt, nå.

Så nappet det igjen, gitt, og denne gangen dro fisken rett ned, og snøret ruset ut.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på hale fisken opp, men jeg vet at jeg fikk krampe i hånda, og at jeg var rimelig sliten da fisken kom til syne ved båtripa. Jeg husker også skipperns utrop og ekstra iver når han skulle kleppe fisken, og jeg husker strevet med å få den ombord. 

Dæsken, vekta måtte frem. Den viste, etter litt strev og møye, at fisken veide 25 kilogram. 

25 000 gram. 

Jeg må inrømme, at en slik fisk har jeg egentlig aldri drømt om å få. Jeg har egentlig vært fornøyd med å få fisk på noen få kilo. Jeg husker forrige gang jeg satte rekord, det var en lyr tatt i Straumen på Inderøy i Nord-Trøndelag. 

Den veide ca 6 kilo. Jeg levde lenge på den opplevelsen.

Gårsdagens opplevelse gjør meg fortsatt yr i kroppen, og den kommer til å gjøre det i lang tid fremover. 

Du store min!

Skippern hjalp meg å slakte(!) fisken. 

Den torsketunga skulle kunne gi en forrett til to, vil jeg tro, og de ryggstykkene…. ja, det var ryggstykkene sine, det. Makan til filet! Vel hjemme ble det mere rensing, fjerning av skinn, samt pakking og merking. Vi har bra med fisk i frysern nå.

Til middag i dag blir det torskerygg, dampet nykål, smeltet smør og kokte poteter. Det blir helt supert.

Muligens ei suppe også, på gresk manér. Med veldig god olivenolje, små løk, hvitløk, vann, tomat, masse sitron og friske urter? Som blir jevnet med eggeplommer? Bare for å få brukt opp et sporstykke, samt litt småsei, kanskje noen blåskjell?

En, i norske øyne, ganske interessant suppe, da den er ganske forskjellig fra den tradisjonelle, kremete suppa vi er vant til. Her er jo hverken gulrot eller purre. Ikke kokes det kraft, heller, og fløte eller andre melkeprodukter er fraværende.

Det siste har sin naturlige forklaring, da det ikke er mange kyr å få fløte av på øyene i Hellas. Høns er det dog mange av, tradisjonelt sett. 

Man skiller noen egg, heller litt av suppen over plommene, visper det sammen, før det helles tilbake i kjelen. Her vispes det videre, til suppa er luftig.

Dette er ikke spesielt billig, men det smaker 

veldig godt.