Grillkongen Geir

Her jeg sitter, i kulda, på verandaen, aner jeg egentlig ikke hva jeg skal skrive om.

Jeg kan kanskje skrive om lammeslaktinga som jeg skal være med på i morgen? Jeg skal få se hvor kjøttet kommer fra, så og si, og jeg grugleder meg.

Senere i uka skal lammene grilles hele, av mennesker som kan slikt. Til det er det å si at man bare gleder seg. Hva skal vi spise til, mon tro?

Eller fjordlaksen man fikk i hus, som betaling for en vaskemaskin? Kanskje vi griller den også, og serverer nypoteter, rømme og agurksalat til.

I det hele tatt, vi er inne i grillingens tid, og aviser og magasiner flyter over av tips om emnet.

Jeg skal vel egentlig holde meg unna tips, med unntak av disse tre:

1. Bruk kull og tennrør.
2. Alt kan grilles.
3. Sennep (fra Dijon) er godt på nesten alt som grilles.

Bortimot all frukt er god å grille, og særlig melon (alle typene). Den kan gjerne pensles med litt god olje, og saltes, før den grilles ganske hardt.

En annen favoritt er halve sitroner. Da snakker vi «juice», slik flyvertinner uttaler ordet.

Gønnsaker også, kanskje litt forkokt, i alle fall hvis vi snakker rotgrønnsaker. Eller legg halve parikaer i med skinnsiden ned, og grill dem hardt, sånn at de blir svarte. Ta dem så av grillen og legg dem i en glassbolle med plastfolie over. Etter en stund tar du dem ut, og drar av skinnet. Skjær opp i skiver eller liknende. Veldig godt alene, og nydelig i salater, med rødvinseddik i dressingen.

Men så var det denne Geitramsen, da, som jeg så at han som kaller seg Nordic Nibbler hadde spist på Maaemo. Den ble visst servert med hvetegress-saus, erteblomster, samt en potet og ostepurè.

Jeg vil tro at det er godt?

Det er i alle fall mulig at jeg skal prøve meg på noe slikt, kanskje uten hvetegress-sausen (eller, får man kjøpt slikt på nærbutikken? Apoteket?)

Geitrams er sikkert godt som garnityr også, muligens også til helgrillet lam. Den som lever får se.

Noe de gjør rett på Maaemo, er å prøve. Det synes jeg at vi også skal gjøre, fordi som regel blir det det jo et greit resultat. Eller av og til lysende, som da naboen i 4B hadde rød chili i rabarbrasyltetøyet.

Men altså, grill alt mulig, ikke la noe være uprøvd. Prøv ut all slags sjømat; legg for eksempel blåskjell rett på grillrista. De åpner seg rimelig kjapt, og smaker supert. Grill pølser også, for den saks skyld, hvis du føler at du må (men la gjerne barna smake på noe annet i tillegg).

Eller kjøp noe billig svinekjøtt, gjerne uten marinade. Den lager du selv med olje, syre, urter og krydder. Unngå salt.

Min venn, Grillkongen Geir, marinerer selv. Utmerket.

Ha det moro, og unngå svidde øyenbryn.

PS I love you

Når dette skrives, så er det ikke mer enn tre uker til jeg skal på konsert i Oslo. Det føles som om det er en konsert som jeg har brukt livet til å forberede meg på.

Med min første kassettspiller fulgte det to kassetter med Simon and Garfunkel, jeg fikk Paul Simons One trick pony i fjortenårsgave, og jeg synes at hans plate Hearts and Bones, som jeg kjøpte i andre gym, er bedre enn han kanskje synes selv. Jeg mener at Graceland er en av tidenes beste plater. 

Den er der oppe, sammen med Abbey Road, Skylarking, Remain in light, og de andre mesterverkene.

Jeg hadde tenkt på å dra til Oslo for å høre ham i 1991, men jeg var så blakk at jeg solgte et trommesett for å komme meg gjennom det semesteret. Utpå 2000-tallet kunne jeg ha hørt ham i Molde, jeg aner ikke i dag hvorfor jeg ikke dro dit, ei heller hvorfor jeg ikke dro for å høre Simon and Garfunkels Old Friends-turné, som sneiet innom Oslo i 2006. 

Men endelig, den 24. juli skal jeg få høre ham og musikerne fra den gang i Oslo Spektrum. Jeg er forberedt, rede, om du vil; jeg vært det siden 1986. 

Graceland gjorde at jeg gikk med Mandela på jakkeslaget, at jeg støttet ANC, og at jeg i voksen alder har reist til Cape Town mange ganger, at jeg spilte inn min siste plate i landet, at jeg har mange venner, hundre breddegader borte. 

Og sant og si, så fikk jeg, indirekte, kjæreste på grunn av Sør-Afrika også. Det er fint. Rørende. 

Er det rart at jeg felte en tåre når billettene var i boks?

Vi starter på Brasserie France, min favorittrestaurant i Oslo. Der skal jeg spise østers, skylt ned med Champagne, kanskje etterfulgt av hvite asparges med Hollandaise (her er det Sancerre som gjelder). Blir det gjøkalvlever til hovedrett? Med champignon, bacon og kapers? I så fall må det bli med et glass rødt fra Rhonedalen. Hørte jeg at noen nevnte dessertvogna? Kjør på!

En liten sterk kaffe blir det også plass til, dog uten noe glass med Marc. 

Vi skal jo på konsert.

Så får vi heller drikke litt Sør-Afrikansk vin her i Hammerfest. Det går utmerket til småmat fra Finnmark, som for eksempel den nydelige røkelaksen som noen gode mennesker i Akkarfjord ga meg i forrige uke. Likeledes det supre røkte og saltede reinsdyrlåret som de samme menneskene  kom med. Veldig godt, sammen med tyttebærrømme, eller med en dressing av like deler multesaft og honning. Multer in natura går forøvrig veldig godt sammen med dessertvin fra landet vårt, og multer er sogar populært i Cape Town; min venn Heinrich, for eksempel,  sier at han ikke har smakt bedre bær.

Så hvis Paul Simon kommer på besøk, vet vi hva vi skal servere ham.

Thank God, I found you in time.

Hval, sier du?

Ja, sier jeg.

Da jeg hadde bestemt meg for å flytte fra Oslo til Finnmark, inviterte jeg noen venner til en restaurant hvor en kompis av meg var kjøkkensjef. Det var en meget vellykket middag, hvor det aller beste var hovedretten, som var hvalbiff. Den var grillet i panna, den hadde hvilt godt, og den var svakt rosa inni når vi skar den opp på tallerkenen. Som garnityr fulgte en veldig grønn ertepuré, smørstekt småløk, samt en super rødvinssaus. Jeg husker at jeg tenkte at det var en modig rett å servere, i en tid hvor vi spiser mindre av sorten? Min kompis hadde ingen problemer i det hele tatt med å servere en slik politisk delikat (!) råvare, fordi, som han sa, hvalkjøtt er veldig godt.

Jeg kan huske barndommens hvalgryter, og de sto vel ikke så veldig høyt i kurs. Kanskje fordi kjøttet var i overkant godt stekt, for så å bli kokt, i overkant lenge? Hadde det noe med leversmak å gjøre, eller harskt fett? Ikke vet jeg, men det hvalkjøttet som jeg har smakt gjennom de siste årene, bærer ikke med seg noen usmak, hverken av lever eller harskt fett (når det er sagt, så liker jeg jo lever også, særlig kalvelever, rosastekt, med stekt sopp og en sjy tilsmakt med kapers).

Nå i kveld har vi spist fersk hvalbiff, med kokte nypoteter, stekesjy, samt en grønn salat. En herlig kjøttmiddag, som ikke kostet skjorta.

Er du en av dem som ikke synes at man skal spise hval? Vit at den hvalen du får kjøpt i butikken, er vågehval, en art som slettes ikke er utrydningstruet. Videre produserer hvalen seg selv, i motsetning til for eksempel storfe, og det koster mye mindre energi å skaffe til veie et kilo hvalkjøtt enn tilsvarende mengde ferske reker.

Dessuten; en harpunladning koster ca kr 3.000,-, så de fleste hvalfangere er rimelig sikre på å treffe blink før de løsner skudd. 

Og dessuten 2; Norge beskatter omkring halvparten av hva vi har lov til, simpelthen fordi det er vanskelig å få omsetning på hvalkjøtt i Norge. Det er synd og skam, synes jeg.

Så hva ville du ha vært?

En gris, hvis  korte liv ble levd i en binge, før du med en viss anelse om hva som ventet deg, ble fraktet i timesvis til til nærmeste slakteri, for så å bli klinisk avlivet (som det heter)?

Eller en vågeval, som i årevis har svømt fritt i havet, med en herlig diett, blottet for kraftfor, før du intetanende mistet livet, utene videre viderverdigheter?

Barndommens harske hvalgryte finnes ikke lenger, fordi selve produksjonsmetodene er mye bedre enn før. Vi kan eksperimentere også, for eksempel med denne oppskriften på gravet hvalkjøtt:

Tin et dypfryst stykke hvalkjøt (ca 300 gram, ikke høyere enn 2-3 centimeter) i kjøleskapet. Ta det deretter ut, og la det få romtemperatur. Gni så kjøttet inn med en blanding av  3 deler salt og 4 deler sukker. Legg halvparten avsalt/sukkerblandingen i bunnen av for eksempel en brødform, og dryss over noen knuste enebær og kanskje litt timian. Legg så på kjøttet, og gjenta prosessen med resten av salt/sukkerblandingen og urtene. Hell eventuelt over en spiseskje whisky. Dekk med plastfolie, legg press på kjøttet, og sett det kjølig i minst 2 dager.

Ta ut kjøttet, skyll bort lake og krydder, og skjær kjøttet i tynne skiver. Servér mango / chilisaus til: rens en moden mango, og kjør den til puré i en matmølle. Tilsett en liten chillibit, samt saft av i alle fall en halv lime. Kjør en ny runde i matmølla, før du eventuelt smaker til med litt sukker og veldig lite salt.

Dette, dere, er veldig godt.

Godt fra kua

Vi nordmenn er rare; vi skryter av at vi oppfant ostehøvelen, samtidig som vi spiser mer og mer ferdig skivet ost.

I vinter var jeg på en nærbutikk får å gjøre noen enkle matinnkjøp. Da jeg kom til ostedisken oppdaget jeg at all osten som lå der var ferdig skivet. I befippelsen over et slikt selsomt syn, forlot jeg butikken tomhendt. 

Jeg dro til en nærbutikk til, for å oppdage at tilstanden i ostedisken der kun var litt bedre, da den hadde et stykke sveitserost.

I dag har jeg tatt samme butikkrunden, for å kunne konstatere at den første butikken, etter mitt syn, fortsatt har et begredelig utvalg. Den siste, derimot, har gjort et byks, både i kvantitet og i kvalitet. De har nå fått både Manchego og ekte Feta i sortimentet sitt, samt mye annet godt, som god Brie og Camembert. Så jeg en god Cheddar også, eller var det bare en drøm? Forskjellige syltetøy og marmelader fantes, pluss god kjeks, ja, til og med Melbatoast! 

Jeg ga meg nesten over, der jeg stod, frem til en som jobbet i butikken kom bort til meg for å fortelle at de hadde planer om å ta inn enda mer; de hadde jo tross alt en hel katalog fra Oluf Lorentzen å ta av. 

Er det mulig, spurte jeg, du er jo tross alt en del av en kjede, hvis sortiment ikke akkurat er viden kjent for mangfold? Nåja, sa han, vi vil jo gjerne tilfredsstille kundene våre. 

En sann helt, den karen.

Ikke for det, det har hendt at jeg har kjøpt en pakke ferdig skivet Jarlsberg, men da har det vært fordi jeg har visst at jeg skulle ut og reise innen kort tid. Siden man ikke lenger får kjøpt ost i løs vekt (og dermed bestemme mengde), så var pakka med skiver minste mengde ost (med litt smak) å oppdrive. Men, det må sies, utvalget i ferdigskivet ost er idag (i de fleste butikker), større enn utvalget ost i stykker (og det gjelder brunost, også).

Ærlig talt, dere; er dere ikke i alle fall litt enige i at ei pakke med ferdigskivet ost ser litt stusselig ut? Jeg for min del synes at en slik pakke ser både steril og litt ekkel ut, og det er jo litt pussig, siden noe som er sterilt, er sterilt nettopp for å avverge ekle ting? En kontradiksjon, der altså, som fungerer.

Hva gjelder gulost, så liker jeg at stykket som jeg kjøper er skåret inn fra kanten av hjulet. Jeg liker også at det ser ut som et trekantet kakestykke, og at det er voks på i alle fall to av sidene (da vet jeg at osten er fra kanten). Jeg bruker stort sett høvel for å skjære pålegg, men jeg har liksom bendt litt på høvelen min, slik at skivene som kommer ut, ikke er altfor tynne (ingen Øystein Bache-liknende figur skal få si til meg at "vi tar ikke for mye ost på skiva, gjør vi vel"?).

Av typer gulost, så liker jeg både Jarlsberg og Sveitser, Ridderost  og Port Salut. Gouda liker jeg også, og Gruyére, favoritt og ekte Sveitser. 

Jeg liker Manchego også, for ikke å snakke om Parmesan. 

Og hva med Morbier, med det lett gjenkjennelige askelaget i midten?

Ellers, så er jeg veldig glad i både blåmuggost (Roquefort, Gorgonzola) og  hvitmuggost som Brie og Camembert. 

Prøv forresten å varme opp en ikke overmoden Camembert i ovnen til den er lun og litt flytende. Servér et godt stykke ost sammen med kirsebærkompott, og kanskje noen valnøtter. 

En klassisker, og veldig godt.

Når det gjelder norskprodusert ost, så er det gode tider, faktisk så gode at vi kan snakke om at vi er midt i en revolusjon. Vi har etterhvert masse god ost i Norge, som prøver å reflektere sitt geografiske opphav (terroir). Det er bra!

Midt i denne revolusjonen finner vi  ostemaker Øverli fra Pasvik, som er på god vei mot noe veldig bra. Jeg har smakt mye av det han lager, og mener å huske en Tomé som var veldig god. Videre leser jeg at han har begynt med noe han kaller "Farmesan". Kanskje en ny ost til pastaen (med et litt nøttete navn)?

Det som er rart, dog, er at ostene hans er vanskelige å få tak i, til og med i Kirkenes. 

Jeg vil gjerne kjøpe ostene hans, her i byen. Hører du, lokalkjøpmann og osteliker?

Her er noen gode norske osteprodusenter: 

Tingvollost, fra Tingvoll på Nordmøre: flere typer, mest kjent for blåskimmelosten Kraftkar.

Gangstad Gardysteri. Fra Inderøy i Nord-Trøndelag: stor produktserie. Her gikk Øverli i lære.

Den blinde ku, fra Ås i Akershus: en foregangsbedrift som lager mye interessant, både hvittt og gult.

Munkeby, fra Tautra i Nord-Trøndelag:  halvfast kitttost laget av franske munker. Likner litt på Brie. Vinner medaljer i Europa.

Tine: jepp, de lager gode ting. I tillegg til gode gule oster, lager de Blå Selbu og Chevre fra Haukeli. De lager også Kesam (ferskost, et kortreist produkt, da all norsk kesamproduksjon foregår på meierieti i Tana)

Finnes det ost som ikke er god? Tja, det finnes i alle fall ost som er kjedelig, og ost som smaker lite, eller ingenting.

Rarest i så måte er "ekte bøffel-mozarella". For meg er det skummet melk i fast form.

Her er forresten en god "en av hver"-saus til pastaen, som jeg lærte i studietiden (og som stadig er på repertoaret):

Ta inneholdet fra 1  pose frossen spinat, hell den rett i en varm kjele, og fres den myk sammen med litt god olivenolje (rør mye). Ha etterhvert 1 liten putt med fløte i, og la dette koke på svak varme i noen få minutter. Ha så i 1 pakke billig blåmuggostost, bit for bit, litt etter litt. La det hele koke inn litt, og smak til med salt (ikke så mye, osten tilfører kanskje nok), muskat og cayennepepper. Vend pasta inn i sausen (for eksempel grønn tagliatelle), og server straks. 

Uten parmesan.

Ost er altså et mangfoldig produkt, og det får meg igjen til å tenke på den femte franske republikks første president, Charles de Gaulle, som mente at det var håpløst å regjere over en nasjon med to hundre og førtiseks forskjellig oster (i dag mer enn tre hundre og femti. (hyppig sitert i artikler om ost og / eller franskmenn)).

PS En kompis sier at Gamalost og Champagne er nydelig. Om ikke lenge skal jeg manne meg opp, og ta han på ordet. Så moro det vil være hvis han har rett!?

Hva skal vi spise til middag, i dag, da?

Jeg lever i en ganske liten husholdning, som ikke er så flink til å planlegge ukemenyer.

Kan det være noe å prøve seg på?

En svensk matskribent som jeg ikke helt husker navnet på (han skrev i Klassekampen og Arbetaren, Otto von Friesen?) fortalte at i hans familie var det middagsråd hver søndag. Her ble ukens meny planlagt, og alle familiemedlemmer hadde full vetorett hvis det var noe de ikke ville ha. 

Dog var det et krav at det skulle være grønnsaker hver dag. 

Kanskje barna hans var store, før denne ordningen kom igang? 

Hadde de dessert hver dag? 

Jeg husker fra min egen barndom, at forventningene til middagen økte noen hakk, hvis det lå en skje på hver spiseplass ved middagsbordet. Det betydde at det var dessert den dagen (hvis det da ikke var pannekaker; da betydde skjeen ertesuppe)

Det kan vel hende at vi hadde frisk frukt til dessert også?

Hva spiser barn og unge i dag? En muntlig undersøkelse som jeg gjorde på en skole i byen for litt siden, avslørte at kebab er en hit, samt pizza og taco. Kjøttdeig, der altså.

Jeg har laget en ukemeny, som jeg synes ser fristende ut:

Mandag: Fiskegrateng eller Pytt i Panne (Hendt i Veckan). Utmerket restemat. Yoghurt til dessert (den med kokos er ganske god).

Tirsdag:  Smørdampet nykål og nypoteter. Stekt bacon, smeltet smør. Dill i lange baner. 

Onsdag: Stekt sei med løk og råkost. Kokte poteter. Is til dessert

Torsdag: Pasta med bakte grønnsaker. Hakk opp for eksempel squash, løk, sopp, fenikkel og gulrot. Ha i en ildfast form, ringle over god olivenolje og saften av en sitron, dryss over salt og kvernet svart pepper. Bak i ovnen til grønnsakene er godt møre. Vend inn pasta (for eksempel penne), evetuelt mere olje, samt generøse mengder med parmesan.

Siden man er i hakkehjørnet, så kan man jo ha fruktsalat til dessert.

Fredag: Greske kjøttboller (med hvitløk, mynte, oregano og spisskummin), tzatziki, frisk salat med ekte fetaost (som fåes på i alle fall en butikk her i byen). 

Melon med sitron og honning til dessert.

Lørdag: Grøt på tidlig ettermiddag. Eller suppe, kanskje til og med neslesuppe? Hjemmelaget pizza utpå kvelden (her kan man også bli kvitt noen rester).

Søndag: Hønsefrikasse. Finn frem oppskriften fra en generasjon før oss. Serveres med ris. Til dessert blir det tjukkmelkpudding, med oppskrift rappet fra Øyvind Hjelle:

Kok opp 2 desiliter fløte, og ha i 150 g sukker, revet skall fra en halv sitron og en halv appelsin, samt en vaniljestang som er splittet opp med en skarp kniv, hvorpå frøene er skrapet ut, og stangen er delt i mindre biter. 

Legg i 6 bløtlagte plater med gelatin, og la de smelte inn i fløten..

Hell 1 liter økologisk tjukkmelk fra Røros (finnes i butikken). Visp veldig godt (gelatinet må fordeles).

Hell blandingen gjennom en sil og ned i en stor bolle.

Fordel eventuelt i porsjonsformer. 

Sett puddingen i kjøleskapet, i minimum 2 timer.

Server med rørte jordbær.

En fantastisk dessert å avslutte uka med.

Man anbefaler: Løk.

Det hender at jeg ikke har løk i kjøleskapet. 

Jeg er veldig glad i løk av alle slag, det være seg vanlig gul løk, rødløk, purreløk, sjalottløk, vårløk, perleløk, sølvløk, hvitløk eller gressløk. 

Ramsløk vokser vilt i Norge, men jeg har bare spist den på restaurant. Den brukes ofte istedenfor hvitløk. 

Jeg mener også å huske at vi fant små ville løk i Jyplevika (uff, litt hjemlengsel der), og at de var kjempegode. 

Hvis jeg nå en sjelden gang kjøper en potetgullpose, så er den gjerne med smak av ost og løk.

Et kjapt søk på nettet bringer meg til rolv.no/urtemedisin, og han kan fortelle at "urtens egenskaper og virkning" er:

Appetittvekkende, fordøyelsesstimulerende, magestyrkende, galledrivende, blodsukkersenkende, urindrivende, utrensende, blodrensende, kolesterolsenkende, blodtrykksenkende, søvndyssende, antiseptisk, antibakteriell, sopphemmende, middel mot innvollsorm, slimløsende, krampeløsende, febersenkende, blodfortynnende, antikoagulerende, hindrer sammenklumping av blodplater, betennelseshemmende, smertelindrende, antimutagen, antioksidant, antiastmatisk og antiallergisk.

Rolv kan også fortelle at urten kan brukes ved en haug med helseplager / sykdommer.

Med andre ord; løk er bra for kroppen din, i tillegg til å smake veldig godt. 

Kanskje det er mulig at, løken ikke har noen kjerne, slik Ibsen hevder. Jeg blåser i det. Viktigere er det at hvis du skreller bort lag for lag på en løk, så kommer du til slutt inn til et sted hvor det en gang har vært et bittelite frø (det går ca tre hundre tusen løkfrø på en kilo).

Det hender at jeg har noen tynne skiver med løk på ei brødskive med ost, eller purre på ei skive med leverpostei. Rå løk (alle typer) er også godt i salat, og det finnes knapt en pastasaus som ikke har godt av en eller flere former for (varm) løk. 

Men rå løk får deg til å grine, sier du? Ta på deg svømmebriller eller en dykkermaske, slik Richard Bohringer gjør i filmen Diva (1981).  

I helga ble jeg på tilfeldig vis invitert på middag, hvor det viste seg at en av vertene var en usedvanlig dyktig kokk. Jeg tror at han liker løk veldig godt, for et av garnityrene han serverte til t-bensteken var en kompott med mange typer løk.

Han startet med å dele mellomstore gule løk i to (uten noe mere skrelling enn det). De gikk i ei langpanne med snittsiden opp, før de ble saltet og pepret. Noen kvister med rosmarin ble fordelt utover, likeledes litt olivenolje, og så gikk panna i ovnen, som sto på 200 grader. Når løken var både mør og myk, ble den klemt ut av skallet sitt, og deretter grovhakket og hatt i en gryte med en klikk smør, sammen med annen hakket løk, som hvitløk, sjalottløk og purre. I nest siste øyeblikk gikk det en bunt med grovhakket vårløk i gryta, før retten ble tilsmakt med salt og kvernet svart pepper, samt litt syre i form av saften fra minst en halv sitron. I aller siste øyeblikk drysset han over en neve med finnhakket gressløk.

En slik feiring av en type grønnsak hadde jeg aldri spist før, men det ble ikke med den gangen, for å si det sånn. De forskjellige typene med løk (smaker og teksturer), med den fortsatt sprø vårløken og den milde gressløken, var nærmest overveldende godt.

Jeg vil lære mer av denne karen, og han har sagt ja til å lage en tre retters middag til glede for Hammerfestingen.

Kanke vente.

PS Løksuppe er også veldig godt: bruk svak varme og lang tid når løken brunes, bruk en god kraft, og bruk en kvalitetsost når du gratinerer.

Jo takk, rabarbra

Så gikk jeg der altså, en dag, i en av disse dagligvarebutikkene som jeg har en lei tendens til å gå tomhendt fra. 

Og der var det rabrbra, gitt, riktignok til en ublu pris, men så fristende at jeg kjøpte minst en kilo.

Rabarbra finnes over hele landet, så alle som er vokst opp i Norge kan ta del i den matkulturelle arven som ligger i det å ha gått hagelangs eller gatelangs med en sukkerkopp og en sur stilk rabarbra til å dyppe nedi. 

For meg er dette et kjært minne, og jeg kan levende erindre hvordan jeg skar grimaser hver gang jeg tok en ny bit av stilken som nettopp var dyppet í sukkerkoppen. Den sure men pirrende smaken, som bare nesten ble dempet av det søte. I kortbukse, selvfølgelig, kanskje med en liten tur bak huset for å se etter modne markjordbær. 

Ahh, sommer.

Men altså, den rabarbraen som jeg kjøpte i forrige uke, ble til noe så enkelt som ei suppe. Vi kuttet  ca 700 gram rabarbra i biter, som vi hadde i en liter kokende vann, sammen med ca 2 desiliter sukker. Vi hadde også i en vaniljestang som vi hadde kuttet på langs, samt kanskje en (liten) bit kanelstang. Vi lot det småkoke i ti-tolv minutter (vi ville ikke at det skulle bli grøt), før vi hadde i en god spiseskje potetmel som vi hadde rørt ut i litt vann. Så smakte vi, og ble enige om at en god skvis med sitronsaft var nødvendig, da vi, når det gjelder rabarbra, liker det litt surt. 

Suppa serverte vi i skåler sammen med en kule god vaniljeis. Hadde vi hatt noen jordbær, så ville også de vært naturlig følge.

For all del, rabarbragrøt er også kjempegodt. Da koker man det hele litt lenger, øker mengden rabarbra i forhold til vann (50/50), og har i en ekstra spiseskje eller to med potetmel. Sukker er man eventuelt mer tilbakeholden med. Vi setter heller en skål med sukker på bordet, sammen med ei mugge med fløtemelk. Kanskje man kan driste seg til med ei skål rosiner også?

Nettsiden frukt.no har mange oppskrifter med rabarbra; for eksempel en smuldrepai som ser veldig fristende ut.

Men, det rare er at rabarbra er en grønnsak, og av og til kan det være lurt å behandle den som nettopp det: 

Skrell noen stilker, kutt av bunn og tupp, og bruk den nederste delen av hver stilk, ca ti centimeter. Strø på litt salt og sukker, legg dem i et smurt ildfast fat, og bak dem i ovnen på 200 grader til de er såvidt møre. Veldig godt, til for eksempel indrefilet av svin, eller annet lyst kjøtt.

For en voksen søring som meg er det dog én ting som gjelder om sommeren, og det er makrell; den ettårige piren om våren, senere på sommeren kommer  voksen fisk. Felles for dem er at de stekes i panna, på samme vis som fjellørret, til og med med rømme. Men i tillegg har man kald rabarbrasuppe (i drikkeglass) ved siden av. Med mindre sukker enn til dessert, men gjerne med noen isbiter. Det er en perfekt kombo; feit fisk og syrlig drikke, kanskje med en god agurksalat ved siden av: 

Del agurk på langs, skrap ut kjernene med en teskje, snitt tynne skiver agurk med ostehøvel eller mandolin. Vend inn godt havsalt, kvernet svart pepper, mye dill, og minimum tre spiseskjeer hvitvinseddik per agurk. 

Du trenger hverken vann eller sukker til denne salaten, som er veldig god.