«Det
er en pudsig fyr. Tykk og fed som en gris, var han alltid glad og i
straalende humør»
Peder
Ristvedt, besetningsmedlem på Gjøa, om Adolf Henrik Lindstrøm,
1904.
Da
jeg i forrige uke skrev artikkelen om Biff á la Lindström, ante jeg
ikke at man uken etter skulle arrangere ikke mindre enn to foredrag
om Adolf Henrik Lindstrøm.
Det
var Grillkongen Geir (som tidligere har hevdet at Biff á la
Lindström har sitt utspring i Hammerfest) som gjorde meg oppmerksom
på dette.
Jeg
var tilstede på Gjenreisningsmuseet, og fikk høre, til min store
glede, at noen tenker å få satt opp en statue av ham (Lindstrøm,
altså).
Etter
å ha lest meg litt opp på mannen, er jeg enig i at han sto for
mange av de verdiene som byen Hammerfest også i dag gjerne vil bli
assosiert med: raushet og vennlighet, utforskertrang og eventyrlyst.
Han
ble beskrevet som selve limet i ekspedisjonene han var med på; en
fremragende kokk, historieforteller og sosialt samlingspunkt, som
fant det helt naturlig a spikke et juletre til besetningen under
polarhimmelen i 1898.
Han
var også vitenskapsmann (zoologisk og botanisk kartlegging og
innsamling), på oppdrag fra universitetet i Kristiania.
Lindstrøms
største bragd er nok allikevel (etter mitt syn) at han klarte å
lage næringsrik og velsmakende mat, hvor lenge han enn han var i
isødet. Han visste, for eksempel, hva som måtte til, for at
bestningene han jobbet for skulle få komme hjem etter flere år,
uten råtne og / eller manglende tenner.
Han
brukte frosne multer, og han hadde lært av inuittene (via Nansen, og
kanskje også av sine samiske venner i besetningen på Fram 1)
verdien av ferskt kjøtt fra rein, fugl og havpattedyr. Og han kunne
lage «de lækreste retter» av disse råvarene (at skjørbuk er en
kostholdssykdom, forårsaket av mangel på vitamin c, var enda ikke
påvist, selvom man siden 1795 hadde hatt sitron eller lime som en
del av det daglige kostholdet i den dansk-norske marine).
Jeg
er sikker på at den opplyste herre Adolf Henrik Lindstrøm kjente
til sin svenske navnebrors rett Biff á la Lindström, og at det var
en del av hans humor at han lagde en ikke særlig lik rett med
tilnærmet samme navn. Vår Lindstrøm brukte bjørnekjøtt, som han
ikke hakket opp, men som han skar ut biffer av, og visstnok marinerte
i Porter-øl.
Skulle
jeg gjort noe liknende i dag ville tatt godt stykke entrecote eller
ytrefilet av storfe, elg, hjort, rein eller hval (eller bjørn) og
lagt i en marinade av Porter-øl, tilsmakt med honning, rødvinseddik,
finhakket sjalottløk, knuste enebær, knuste korianderfrø, samt en
knust stjerneanis. Jeg ville latt dette ligge tildekket i et kjølig
rom i et døgn, før jeg tørket av kjøttet, lot det hvile til
romtemperatur, før jeg saltet og pepret (med kvern), sved det av på
alle sider, med like mengder smør og olje, i veldig varm panne.
Så
ville jeg hatt det i ovnen, på ca 180 grader, til ønsket stekegrad.
Marinaden
ville jeg ha silt av, kokt inn, og montert inn med så mye smør som
jeg hadde hatt samvittighet til. Kanskje ville jeg justert med litt
mer rødvinseddik.
Jeg
ville uten tvil laget potetstappe til, som sammen med bakte rødløk
ville gjort dette måltidet fullkomment.
Sammen
med en flaske god rødvin, såklart, gjerne vestside Bordeaux.
Hva
ville Adolf Henrik ha sagt, hvis han hadde smakt denne versjonen?
Han
ville nok smattet lystelig, strøket seg over sin fyldige vom, og
sagt
«veldig
godt».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar