Tilfeldigheter, og en god venn, ville ha det til at jeg har havnet i Afrika igjen. Via Dubai.
Der fikk jeg smake Waguebiff for første gang, på et utrolig hipt og dyrt sted. Biffen var god, veldig god, og det var potetstappa som lå under, også. Den dyreste hovedretten jeg noen gang har spist, og definitivt ikke verdt prisen. Vinen var også god, den dyreste jeg har drukket på restaurant, men ei heller den var verdt prisen.
I det hele tatt, Dubai var dyrt; på en måte en pervers speiling av hva penger kan gjøre.
Men det skal de ha, folket i Dubai, de har Emirates, det beste flyselskapet jeg har reist med. Nye fly, spiselig mat, hyggelig vertskap, samt veldig gode videoskjermer gjorde at vi ankom Cape Town i god form, såpass god form at vi røyk på et solid kjøttmåltid til; Carne SA ble valget. En rib-eye på beinet, hardt grillet til "medium rare". Fantastisk godt kjøtt, og definitivt verdt prisen. Og vinen, en "Red Jasper" fra Bruwer Raats (kan bestilles på polet, anbefales), var veldig god, og vel verdt sin latterlig billige (i restaurantsammenheng) penge.
Man har også vært på The Testt Kitchen, som stod for fjorårets beste lunch. Det vill forundre meg mye, hvis middagen vi spiste der, ikke stikker av med titteeln "Årets beste". En av hovedrettene var svinekjake, bakt i ovnen. Minneverdig. Anderetten var også drivende god, i tillegg til all den andre moroa, som inluderte apertif av plommesake, tilsatt plomme- og ingefærpuré. Den ble kyndig improvisert frem, da jeg spurte om noe som ville passe en snydens førkjølet kropp (aircondition inne, og 50 gtader+ ute i Dubai).
Man spiser og drikker godt i Cape Town. I Paternoster også, hos Kobus van der Merwe, i hans kombinerte butikk og restaurant Oep ve Koep (Åpent for handel). Forretten med røkt lokal fisk og strandurter var super, og det samme var retten med blåskjell og aprikos i kokossaus.
I går kom vi til Namibia, og her er det fint.
Øde og fint.
Siden det nå er vår i luften, er det litt farger også.
Ellers går det i brunt og gult.
Det er egentlig slående vakkert; nærmest endeløst med sletter/savanner som det stikker mektige fjell opp av. Rett ved kystbyen Luderitz så vi skikkelig ørken.
Mektige saker.
Luderitz kunne ellers skilte med de beste østersene jeg kan huske å ha smakt (vel, jeg har smakt namibiske østers (og da er de fra Luderitz) en gang før, i Cape Town, og da var man også enige om at det de var de beste man kunne huske å ha spist). Fantastisk mat, som det er umulig å beskrive. Torgrim Eggen har prøvd seg med at østers er "ei klyse vellyst"; det er mer morsomt enn bra skrevet, synes jeg.
Men, idet østersmuskelen (som har fått to dråper sitron) forlater skjellet sitt, sklir inn munnen for å bli tygd litt, før den farer videre ned i svelget… det er helt vidunderlig.
I Luderitz (og i andre deler av Namibia) snakkes det tysk, samt at tyske tradisjoner opprettholdes. I går feiret man tysk karneval i byen, og mange møtte opp i turnhallen ikledd de rareste kostymer; det var nesten som å befinne seg midt i en Heidibok for voksne. Før vi ankom hadde man forlystet seg med både Eisbein, øl og schnapps. Bordene var nå blitt ryddet, mer øl og schnapps var i omløp, og danseduoen dro igang med alle sviskene man eventuelt har hørt på oktoberfest (min kompis hadde det). Stemningen stod i taket, det er det nok riktig å si.
Vi fikk tilbud om skyss til hotellet.
I kveld har vi kommet til Ai-Ais, og bor i et rekreasjonskompleks med varme kilder og det hele. Det skal bades.
Men nå skal det soves, i en helt vidunderlig seng.
Veldig godt.
