Jul i Cape Town

Jeg har vært alene i landet i noen dager, men i dag kommer kjæresten, så jeg er både spent og opprømt der jeg står på flyplassen og venter.

Etter at den første gjensynsgleden har lagt seg, ser jeg at hun har med seg to kofferter. 

Hun kan fortelle at den ene er fylt med presanger. 

Litt spøkefullt spør jeg om jeg alene er verdt en koffert full av pakker, hvorpå hun svarer at pakkene er til barn i SOS barnebyer, Cape Town. Omsorgsfullt pakket inn, og sendt av elever i klassene 1A og 1B ved Fuglenes skole.

Det hele startet i fjor, da en i familien fant ut at hennes fadderbarn bodde i Cape Town, byen hun nå skulle på ferie til. Hun ville se barnebyen hvor fadderbarnet holdt til (dog uten å ville hilse på "sitt" barn). Moren (som er lærer) fikk da ideen om å samle inn gaver blant sin klasses elever. I år har hun fortsatt med dette, og det er bra! 

Pakkene er gitt og mottatt med glede, og ringvirkningene av slik virksomhet skal man ikke kimse av. 

Supert.

Hva har man ellers gjort? 

Man har spist og drukket uendelig godt, og uten egentlig å vite det, har man spist lunsj på det som nettopp har blitt kåret til Sør-Afrikas beste restaurant. Den mest markante retten i lunsjmenyen var en ren vegetarrett, hvor potet, geitostmousse og rødbetpuré var hovedingredienser. 

Cheesus (osteguden), hvor godt det var!

Man har også oppdaget et nytt sted, hvis kjøtt er av en slik kvalitet at man man nesten blir sittende å gispe. 

Entrecote, grillet på beinet, altså… 

Kjære Finnmark Kjøtt: kan ikke dere begynne med noe slikt? (stedet er for øvrig nettopp kåret til Sør-Afrikas beste biffhus).

Man har spilt også, med musikerne som deltok på innspillingen  "Patience for the little things". 

Fullt hus, glade mennesker, og med selveste Bruwer Raats i salen (slå ham opp, hvis du vil).

Første juledag ble feiret hos vår venninne Melanie og hennes familie. Til denne lunsjen hadde Melanie laget ribbe på norsk vis; den var langtidsstekt, først på 120 grader i 3 timer, så på 180 grader i 3 timer til. Kjøttet var selvfølgelig av super kvalitet, men Mels tilberedelse slår alle rekorder (!). Det er uten tvil den beste juleribba jeg har smakt (unnskyld, mamma). 

I langpanna hadde hun også lagt hvitløksbåter og eplebåter, som etter så lang tid hadde blandet seg med ribbefett og jeg vet ikke hva. Når disse bestanddeler ble krystet sammen, ble de til et utrolig godt tilbehør.

Nevnte jeg svoren? 

Sprø.

Mel hadde laget noe mer også; en aldeles nydelig salat, som bestod av ruccola, chevre, ristede pinjekjerner, samt skiver av modne nektariner, med en dressing av veldig god olivenolje, sennep, sitron, salt og pepper (visp sammen til det emulgerer, ha over salaten rett før servering). 

Sommer og jul i skjønn forening; verdt å prøve hjemme også.

Baie goed.

PS I love you

Når dette skrives, så er det ikke mer enn tre uker til jeg skal på konsert i Oslo. Det føles som om det er en konsert som jeg har brukt livet til å forberede meg på.

Med min første kassettspiller fulgte det to kassetter med Simon and Garfunkel, jeg fikk Paul Simons One trick pony i fjortenårsgave, og jeg synes at hans plate Hearts and Bones, som jeg kjøpte i andre gym, er bedre enn han kanskje synes selv. Jeg mener at Graceland er en av tidenes beste plater. 

Den er der oppe, sammen med Abbey Road, Skylarking, Remain in light, og de andre mesterverkene.

Jeg hadde tenkt på å dra til Oslo for å høre ham i 1991, men jeg var så blakk at jeg solgte et trommesett for å komme meg gjennom det semesteret. Utpå 2000-tallet kunne jeg ha hørt ham i Molde, jeg aner ikke i dag hvorfor jeg ikke dro dit, ei heller hvorfor jeg ikke dro for å høre Simon and Garfunkels Old Friends-turné, som sneiet innom Oslo i 2006. 

Men endelig, den 24. juli skal jeg få høre ham og musikerne fra den gang i Oslo Spektrum. Jeg er forberedt, rede, om du vil; jeg vært det siden 1986. 

Graceland gjorde at jeg gikk med Mandela på jakkeslaget, at jeg støttet ANC, og at jeg i voksen alder har reist til Cape Town mange ganger, at jeg spilte inn min siste plate i landet, at jeg har mange venner, hundre breddegader borte. 

Og sant og si, så fikk jeg, indirekte, kjæreste på grunn av Sør-Afrika også. Det er fint. Rørende. 

Er det rart at jeg felte en tåre når billettene var i boks?

Vi starter på Brasserie France, min favorittrestaurant i Oslo. Der skal jeg spise østers, skylt ned med Champagne, kanskje etterfulgt av hvite asparges med Hollandaise (her er det Sancerre som gjelder). Blir det gjøkalvlever til hovedrett? Med champignon, bacon og kapers? I så fall må det bli med et glass rødt fra Rhonedalen. Hørte jeg at noen nevnte dessertvogna? Kjør på!

En liten sterk kaffe blir det også plass til, dog uten noe glass med Marc. 

Vi skal jo på konsert.

Så får vi heller drikke litt Sør-Afrikansk vin her i Hammerfest. Det går utmerket til småmat fra Finnmark, som for eksempel den nydelige røkelaksen som noen gode mennesker i Akkarfjord ga meg i forrige uke. Likeledes det supre røkte og saltede reinsdyrlåret som de samme menneskene  kom med. Veldig godt, sammen med tyttebærrømme, eller med en dressing av like deler multesaft og honning. Multer in natura går forøvrig veldig godt sammen med dessertvin fra landet vårt, og multer er sogar populært i Cape Town; min venn Heinrich, for eksempel,  sier at han ikke har smakt bedre bær.

Så hvis Paul Simon kommer på besøk, vet vi hva vi skal servere ham.

Thank God, I found you in time.