Bein med litt kjøtt til overs

For litt over et år siden skrev jeg om et tilfeldig møte med en kjær venn, en venn som jeg også tenker på som verdens beste trommeslager.

I går var han her, for å spille Rytmer fra verdensrommet på AKS. Etter konserten dro vi hjem til oss for å spise. Maten var på en måte bestemt, i og med at jeg hadde postulert menyen, hvis så fremt i fall Håkon Mjåset Johansen skulle komme til byen vår.

Vi hadde ventepølser, som vi ikke hadde laget selv (Ikke lompene, eller den sterke sennepen, heller).

Vi spiste spareribs med coleslaw og bbq-saus.

Til dessert spiste vi grillet vannmelon med kokossorbet.

Tenk, så flott at vi har Arktisk kultursenter; profesjonelle i alle ledd, de gir oss god lyd, flott lys, og gode arbeidsforhold for tilreisende artister.

Tenk, så flott at Arktisk kultursenter gir oss ikke mindre en to herlige familiekonserter, bare med få ukers mellomrom.

Og så herlig for folk som meg (og en del andre), som får faglig påfyll når kolleger kommer til byen.

Hva er egentlig spareribs? Det nærmeste jeg kommer en definisjon er "ribbe uten flesk og svor". "Er det noe kjøtt igjen da, da"? kan du spørre, og svaret blir jo "veldig lite". Så var det da også afroamerikanske fattigfolk som utviklet teknikken som skulle til for å få det gjenværende kjøttet velsmakende. I dag forbinder vi kanskje ikke barbeque generelt og spareribs spesielt med nettopp slikt folk?

Jeg var litt nervøs i går, siden jeg aldri hadde laget spareribs fra grunnen av. Men jeg hadde lest meg opp via internettet, og funnet ut at  det er røyken fra kullet (samt eventuelt ekstra sagflis / spon), samt jevn indirekte varme som gjelder. Altså ingen marinering, damping eller koking i kola, utover det som man kaller en rub (av ordet gni; en krydderblanding som man gnir inn i kjøttet noen timer før man skal grille..

Her om dagen tok jeg en tur til Finnmark kjøtt (heldige oss som har en slik butikk) hvor jeg kjøpte ei ribbe som de skar av svoren på. Videre sagde de over beina midt på ribba, slik at den ble lettere å dele etter endt varmebehandling. Jeg beholdt flesket på, slik at det ble ganske luksuriøse ribs (Arve Paulsen hadde fortalt meg om noe liknende, tror jeg). 

Rub lagde jeg også, en krydderblanding som inneholdt ganske mye røkt paprikapulver,  samt chilipulver, litt spisskumin, litt brunt sukker, svart pepper og hvitløkspulver. Jeg prøvde meg frem til det smakte godt, noe jeg kommer til å gjøre neste gang også (så noen nøyaktige mål gis ikke her, men smaken av røkt paprika dominerte, sammen med chili). Rubben ble gnidd inn noen timer for grillen ble fyrt opp, og ribba ble lagt i plastfolie så lenge (og lagt i kjøleskapet). 

Det tar sin tid å grille ribs, 4-5 timer kan det kjapt gå, da man vil grille over svak indirekte varme, 120-140 grader er fint. 

Det lønner seg ikke å ha for mye kull i grillen (heller etterfylle underveis), samt at det er fint å ha en plass oppi der hvor man kan legge, for eksempel, en aluminiumsbakk med litt sagflis eller spon. Så er det å legge på den romtempererte ribba (ikke over kullet) og lukke grillen. 

Har du en termostat vil tingene være lettere nå; om du ikke har, så følg med, slik at det ikke blir for høy varme. Når ribba er gjennomstekt tas den av grillen for å hvile en stund, hvorpå den deles i to der hvor slakteren har lagt til rette for det. Rett før servering smøres det på litt hjemmelaget bbq-saus (mye ketchup, brunt sukker, chili og røkt paprika, samt  litt vann - kok opp, så er den ferdig) før ribbene(!) legges på grillen igjen, denne gangen med ganske sterk varme. Snu ribbene ofte, ca hvert halve minutt, og pensle på saus før hver snuing. Hold på med dette i ca 5 minutt, slik at sausen karamelliserer seg (nesten brenner seg) på ribba. 

Så er det ferdig.

Skjær opp ribba etter beina, og servér med grillede poteter (tidligere beskrevet i denne spalte), coleslaw (tidligere beskrevet i denne spalte) samt resten av bbq-sausen.

Delisiøst, og verdt hvert sekund (dog er det ikke mye "arbeid").

Vi hadde grillet melon til dessert, sammen med hjemmelaget kokossorbet. Denne ble laget ved å koke opp en boks med kokosmelk, halvannen desiliter med vann, saften av en lime, 150 gram sukker, samt en liten skje ekstra virgin kokosolje (fåes på helsekostbutikker, kan sløyfes, men fin å ha i huset, til popping av popcorn). Avkjøles, før det kjøres i ismakin. Har man ikke ismaskin, kan man legge blandingen i fryseren, hvorpå man er innom  og rører i den med en gaffel i ny og ne, frem til den er fryst.

Veldig godt.

Mat for en verdensmester

Under et kort opphold i Oslo i palmehelga ble vi stoppet på gata. 

Av en god venn.

Jeg ble veldig glad for å se ham, fordi han er et av de hyggeligste og blideste menneskene jeg kjenner. Han kunne fortelle noe jeg allerede visste, men hadde glemt; han skulle spille jazzkonsert på Kafé K i Porsgrunn samme kveld, og siden vi var på vei til nabokommunen, ble vi sporenstreks invitert. Og vi dit!

Konserten var feiende flott, med alt en god jazzkonsert skal inneholde; fantastiske instrumentalister, gode komposisjoner, humor og vidd. Stemning. Vi fikk snakket litt sammen etter konserten, før bandet kjørte tilbake til Oslo. Jeg fikk sagt at jeg også denne kvelden syntes at han (helt oppriktig!) er verdens beste trommis, noe han, litt beskjemmet, prøvde å koke bort i kålen. Men han ble jo litt glad også.

Senere i påsken har jeg tenkt mye hvordan det, i løpet av et såpass ungt liv, i det hele tatt er mulig å bli så flink på et instrument, eller hvordan det er mulig å bli så flink på noe som helst? Og samtidig leve et sosialt liv, få kone og to unger og jeg vet ikke hva? Jeg mener, en ting er å bli over snittet flink, men å komme helt i verdenstoppen (vi snakker langt forbi Marit Bjørgen hva angår treningsmengde her, Espen Holmboe Bang også, for den saks skyld)? Og til hvilken pris? Man får ikke like fete sponsorkontrakter som Bjørgen, for å si det sånn. Og selvom man får reist en del i verden hvis man er på min venns nivå, så er det ikke et glamorøst liv.

Jeg begynte å tenke på hva han liker å spise. Hadde vi noengang vært på noen gode middager sammen? Det eneste jeg kunne erindre (pussig nok) var sene nattetimer med kebab i Oslo, eller Sesamburger utenfor Studentersamfundet i Trondheim. 

Jeg sendte ham følgende sms: "Hva er din favorittrett?" 

Svar: "Hmm, kommer litt an på. Veldig glad i juletallerken". 

Etter noen flere meldinger frem og tilbake, kom det frem at min reisende venn også er glad i "pinnekjøtt, spareribs, friterte småblekksprut. Mye asiatisk". 

Samt at han fortsatt må ha seg en Sesamburger i ny og ne. 

Verdens beste trommeslager, Håkon Mjåset Johansen, har ikke spilt konsert i Hammerfest, men når han en gang kommer, vil jeg be ham på middag. Jeg ser for meg at det må bli spareribs. Med coleslaw:

Med kniven på matmølla snitter jeg opp både rød og hvit kål, sjalottløk, fenikkel og reddiker. Så setter jeg på raspen, og rasper opp gulrøtter, pastinakk og neper. Jeg blander alt i en stor bolle og heller over akkurat nok gresk yoghurt. Så heller jeg i noen spiseskjeer veldig god olivenolje, pluss saften av minst en sitron, kanskje halvannen. En god klatt med grov sennep gjør seg også. Salt og pepper.

Urter? Joda, det grønne gresset på fenikkelen, for eksempel. Jamie Oliver anbefaler kjørvel. Selv bruker jeg gjerne dill.

Siden konserten med Håkon sannsynligvis blir på AKS, så inviterer vi med oss teknisk sjef på huset, Thomas Huru. Han kjenner Håkon, og er hekta på spareribs. Vi kommer til å hygge oss. Med mat som er verdig en verdensmester. Kanskje sammen med en pinot noir fra Oregon eller Stellenbosch. Eller med øl og bourbon. Og vann.

Veldig godt.