Sang i natta

Min venn Geggen Mauno fylte 50 år den 07.07.13. Denne teksten inneholder mer enn 20 av hans låttitler.

Bli med en tur på Brun Kafè!

For å drikke øl og brennevin sammen med Gamle Harry. Kanskje blir vi litt i kakk mens vi synger en barkrakk blues? Pilsen er billig, den koster bare treogførtifæmti. 

Vi får regulere med karbonadesmørbrød med speilegg og grønne erter. Kanskje der finnes flesk og duppe? 

Solid kost for sultne sjeler, og solid kost er bra, særlig når man har tenkt seg langt, og kun er midtfjords. 

Det er (forhåpentligvis) langt igjænn.

Dagan går, åran går, og man har kanskje passert middagshøyden? Man blir kanskje møtt med et begeistret "Gamle ørn!", hvorpå man tenker at en slik betegnelse er plausibel? Det er helt greit, lizm.

Man har gjort sine betraktninger om både kvinner og menn, samt andre viderverdigheter. 

Man har i alle fall ikke samlet opp masse gørr, som i en tett utslagsvask. 

Man sitter der, på verandaen, kanskje med en rullings i neven, mens byen ligg bada i sol. 

I trygg forvissning om at slik skal livet være.

Slik jeg selv har møtt min kvinne (ho viste mæ sola), har han møtt sin, og hun er usannsynlig fin. De har flyttet sammen, og fått både barn (lille trille) og bålpanne.

På denne legges det fisk og kjøtt med salt og pepper. 

Kanskje(!) med noe lett og grønt, men gjerne med hennes potetsalat.

Boknafesk er kanskje det beste han vet, i tillegg til seimølje (med rødvin til - viktig!)

En god biff sier han ikke nei til, ei heller en lammefilet. Kveite i folie nevnes ofte.

Hos meg har han spist det meste, til og med blåskjell. 

Han er nøye med å påpeke måltidets sosiale verdi.

Han bruker (pussig nok, til matvrak å være) margarin.

Han liker ikke borsj (russisk rødbetsuppe) eller rabarbra.

Lungemos har han spist kun en gang i livet (kjipt). Det samme gjelder antageligvis frysetørret durian (hold opp, slutt å tøv).

Kaffe er den drikken han liker best, gjerne sterk som svarte natta. Øl og vin kommer på delt andreplass.

Det er måne over Hammerfest, og kanskje han nå tenker at "æ gjer mæ aldri".

Måsen skrik i fjæra, og han føle sæ så levvandes. 

Selvom det går mot høst.

Skulle hatt det sånn bestandig.

Hei og hopp, og gratulerer med dagen, Grillkongen Geir.

Du holder deg

veldig godt.

En god farse? Ei skikkelig røre? Bare mølje.

Hva kan man si om seimølje?

Er fraværet av rogn i denne retten det som skiller den mest fra torskemølje (foruten fiskearten)?

Er det like mange meninger om dette, som det er seimøljekokere?

Min venn, grillkongen Geir, er ikke bare grillkonge, han er også meningsberettiget seimøljespesialist. 

Han bruker løk. Og pepper. 

Grillkongen drikker rødvin til.

Jeg vil tro at det å koke seimølje er ganske rituelt for mange, en slags stadfesting av sommeren, kanskje? Det føltes nesten litt sånn for meg, da jeg kokte sommerens første sei her forleden. Dog vil jeg kanskje fremholde, først som sist, at det kanskje ikke dreide seg om mølje, siden det bare var fisk og poteter, kokt i hver sin kjele? Med mengder av godt smør? 

Jeg kunne sikkert ha hatt gressløk i smøret, kanskje lagt ved noen grønnsaker, men det slo meg ikke da. Sprellfersk sei, poteter og smør var nok. 

I massevis!

En slik glede over fersk fisk er ganske universell; og den er uttrykt med diverse avarter av mølje, verden over. 

Hvor mange varianter finnes her i byen? 

Det sies at et portugisisk kone-emne bør kunne 365 oppskrifter med klippfisk som hovedingrediens. Hvor mange oppskrifter kan folk, der fersk sei spiller hovedrollen?

Hvordan stilte det seg under 2. verdenskrig, mens nøden og kreativiteten var størst?

Slike spørsmål er kanskje morsomst å stille, eller fabulere over, men jaggu hadde det vært moro å kunne noe om det også.

Kanskje er dette noe å gripe fatt i for det nyetablerte Matforum Hammerfest, sammen med Gjenreisningsmuseet?

I går ble det mølje her i huset, med inspirasjon fra både Portugal og Hellas.

Til to ganske sultne personer:

4 poteter

1 fedd hvitløk.

1 gul løk.

3 små gulrøtter.

1/4 sellerirot.

Litt opphakket chorizo

Veldig god olivenolje

Saften av 1 sitron.

2 eggeplommer.

Salt og pepper.

ca 1 kilo seifilet.

Kutt løken grovt, og hvitløken fint. Stek gyllent (med litt salt) med god olje i din videste kjele.

Ha i opphakket chorizo, rør rundt, fres videre i noen minutter.

Rens og grovkutt poteter og grønnsaker. Ha i panna. Fres videre i noen minutter til.

Hell på vann, slik at det akkurat dekker. Skvis over saften av en sitron. Kok opp, og la det småkoke til grønnsakene er nesten møre.

Legg i seifilet, dryss over godt med salt og pepper. Sett på lokk.

Når fisken er nesten gjennomkokt, tas den ut av kjelen, og legges i et dypt fat.

Pisk sammen to eggeplommer, ha litt av kokekraften sammen med eggeplommene. Pisk det sammen, før det helles i kjelen og røres inn der. 

Hell kjelens innhold over fisken, og servér straks, kanskje med et dryss av noe grønt, samt noen sitronbåter. 

Spis fra dype tallerkener.

Vi drakk rosévin til, og det var 

veldig godt.

Sjøslaget

• Hammerfest står på hodet; FD, Altaposten og herværende avis flyter over av panegyrikk om Team Steinar og deres bravader i Oslofjordbotn. 
• Det blir portrettintervjuer som inviterer til både gråt og latter.
• Byen går tom for kontantkort.
• Det blir helt stille i gatene under sending på lørdagskvelden.
• Naboen i 4B farger håret i pur begeistring, og Grillkongen Geir gir ut kokebok.

Det Store Korslaget (DSK) er  over oss, og alle skal se på, og alle skal stemme. Kommer Team Steinar til å danke ut Team Lise? Hva med Team Fredrik, kommer de til å ha røde treningsdrakter? Hva med Guri, med sin internasjonale erfaring fra Grand Prix? Kommer altaværinger til å stemme på teamet til Sigvart, fordi han (den slue taktikeren) har uttalt seg positivt om sykehus i Alta? Og er det i det hele tatt noen som bryr seg om musikken, utover det at alle her i byen vet at Team Steinar ER BEST?

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal mene; om korene, programlederne, reklamepausene, eller de underlige kommentarene (fra eksperter og andre). Musikken?

Vi kan slå fast at det er mange flinke sangere i koret til Steinar Albrigtsent; opptil flere av dem kommer fra Hammerfest, mens andre er fra Alta, Kirkenes eller Kvalsund, og sannelig kommer det ikke ei superdame fra Øksfjord også. 

Hva spiser disse folkene (mellom oohingen og aahingen og den lekre koreografien), for å holde konsentrasjonen oppe? Og hva spiser vi, jeg holdt på å si, for å holde konsentrasjonen oppe, mens koret synger sitt ene vers og sitt ene refreng (og ooher og aaher)? Organiske vitaminer, som vi får høre om i reklamepausene, eller noe annet, som det går kjapt å varme opp? Kommer grandiosasalget til å øke? Blir det utfordrere? Dr. Oetker? 

DSK er et ferdigprosessert konsept som vil kunne gå helt fint med ferdigprosessert mat. Det er til og med mulig at reklamepausene i programmet vil dreie seg om slik mat (i tillegg til vitaminene); kanskje har kjedebutikkene forberedt seg, med bugnende frysedisker? 

Jeg vet ikke, men hvis jeg skal se programmet (nettopp, ikke på grunn av musikken, men fordi det er så mange kjente ansikter med), så vil jeg lage mat som er god, og som ikke er ferdigprosessert. 

Taco er godt, kanskje med litt spennende kjøtt (som ikke må være deig), og litt godt, hjemmelaget tilbehør.

Guacamole lager jeg av ekte avocado (den ferdigprosesserte på boks består for det meste av erter).

Et halvt hvitløksfedd går i morteren, sammen med en teskje korianderfrø, en kvart teskje spisskummin, litt salt, en spiseskje olivenolje og en halv finhakket rød chili. Dette moses skikkelig, før jeg har i to modne avokadoer, og moser videre. Til slutt tilsettes tre-fire teskjeer med limesaft (husk å rulle limen litt hardt mot bordet før den deles i to, da kommer det ut mer saft) Litt finhakket, frisk koriander er godt her.

Til taco er det også godt med tomatsalsa; jeg finhakker smaksrike tomater (etter at jeg har tatt ut frøene), salter og peprer (fra kvern), har det i en liten bolle, før jeg heller på litt veldig god olivenolje. En liten sprut balsamicoeddik trengs for syre, før jeg rører det hele sammen. Hvis det finnes noe bladpersille i huset, finhakker jeg den, og drysser over.

Kanskje jeg jasser opp rømmen også, med sitronsaft, salt og et knust hvitløksfedd?

Osten jeg bruker er god sveitserost.

Jeg bruker ikke hermetiske maiskorn fra boks (selvom det beviselig er mais). 

Jeg hopper over maisen.

Hvis jeg har salat i tacoen, så kan det godt hende at det er finsnittet romano.

Det kan hende at jeg drikker godt øl til denne maten (med andre ord, ikke Sol). 

Eller vin selvsagt. 

Gjerne cava, for eksempel Soler-Jové Brut Reserva, som koster 108 kroner på polet i Hammerfest.

Veldig godt.

To be continued.

God søndag

Det lå an til å bli en fin dag. 

Selvom kvelden før var en lørdag, hadde man gått ganske tidlig til køys. 

Så når man våknet, var man så uthvilt og fornøyd at man plutselig hadde lagt planer for dagen. Disse innbefattet både laging av fersk pasta, en tur på beina, samt en god middag hvor en av bestanddelene var fersk pasta, 

Så sto man opp, bare for å oppdage at posen med frosne kamskjell man hadde lagt til tining i kjøleskapet, hadde tint, og vel så det. Væske hadde rent ut i og ut av kjøleskapet, så det luktet ikke ikke så godt på kjøkkenet. Med god hjelp fikk man ryddet og tørket opp, før man gikk i gang med frokosten. Denne var uten egg, da man jo skulle ha egg i den ferske pastaen, må vite. Men god kaffe var det. Og ny pultost.

Etterpå gikk man i gang med den ferske pastaen, som man laget på slump. Man følte liksom at man hadde det i hendene.
Pastaen ble hard og uregjerlig, og minnet mest om trolldeig. Den ble allikevel lagt i plast i kjøleskapet, slik det jo står at man skal gjøre. 

Så dro vi på tur, og den ble helt super; Ytre Forsøl er et nydelig område, selv uten strålende sol. Ikke er det for langt å gå, heller, hvis man for eksempel begynner å gå fra Forsøl skole. 

Ah, sjøluft...

Og en nydelig strand. Som man kan tegne hjerter i. Noen hadde gjort det, og det var fint.

Når man setter seg i bilen igjen, med fortsatt tørre klær, så er formen for stigende å regne.  

På vei hjem fikk man den geniale ideen at man kunne stikke innom Grillkongen Geir og hans skjønne viv. Som visstnok hadde fått Porsapotet i hus? Vi så gjorde, og der var det kaffe og kake, samt Porsapotet å få med hjem.

Porsapotet er potet av type Gulløye. Og den er nesten som nypotet i oktober. Den er liten, og den er eventyrlig god. Mens jeg igjen sto på kjøkkenet hejmme, og veide for eller mot om jeg skulle gå i gang med en ny pastadeig, fikk jeg det for meg at jeg ville smake litt potet. Jeg fant frem de minste potetene, vasket dem, delte dem i to, før jeg kokte dem møre (salt i vannet). Jeg lot dem dampe av før jeg hadde dem tilbake i kjelen sammen med en god klatt Rørossmør, Maldonsalt, kvernet svart pepper, samt noen friske urter (jeg hadde rosmarin og kjørvel). 

At noe så enkelt kan bli så godt!? 

Det skal visst være et aldringstegn at man setter mer og mer pris på poteten. Som middelaldrende tror jeg at det er noe i det. Poteten er, i alle fall for meg, noe mer enn en sausoppsamler, særlig når den har en slik egensmak som Porsapoteten har. Kanskje man burde søke om Beskyttet Geografisk Betegnelse?

Siden denne potetretten ble så god, så gjøv jeg løs på en pastadeig til.

Man kan spørre seg om det egentlig er noen vits i å lage sin egen pasta. Til det er mitt svar tja, nei, vet ikke. Det finnes veldig god og fersk pasta i butikken, ingen tvil om det, og den er like god hver gang. Det bør den hjemmelagde også kunne være, hvis man, slik jeg har måttet erfare, er litt nøyaktig. 

Bruker man en vekt, er det bare å veie opp 100 gram hvetemel (tipo 00 hvis du får tak i det) per egg, samt litt salt, per porsjon. Deigen må knaes godt sammen og legges i en plastpose i minimum en halv time før den bearbeides videre. Selv lager jeg bare tagliatelle, og det gjør jeg i en pastamaskin, hvor jeg faktisk følger instruksjonene til punkt og prikke. Men det går an å bruke ei kjevle også; man lager et pastaflak som man ruller sammen (NB: hvetemel), før man skjærer over på tvers. Den ferdige tagliatellen kan gjerne overdrysses med litt hvetemel, før den gjerne får hvile / tørke litt.

Hvis man da har bestemt seg for å lage sin egen pasta, så er det gjerne en spesiell anledning, eller at man har anskaffet en spesiell råvare. I helga var det altså kamskjell som gjaldt, riktignok frosne (ikke helt bra, jeg vet det, ikke fordi de var frosne, men fordi de sikkert har blitt røsket opp av havet på et ikke spesielt miljøvennlig vis), men gode, selv om frysevæsken fra dem hadde minnet meg på at tupperware ikke er dumt.

Vi penslet kamskjellene med olje, hadde på salt og pepper, og stekte dem skikkelig hardt i ca halvannet minutt på hver side. Vi lagde saus av like deler fiskekraft og smør, sammen med finhakket sjalottløk, hvitløk og rød chili. Vi blandet den ferske pastaen (som hadde kokt i ca 3 minutter) inn i den varme sausen, sammen med lynstekte kamskjell og grovhakket ruccola. Hvit slovensk egenimport toppet måltidet, som ble veldig godt. 

På en helt ordinær søndag.

Supert!

Lindström vs. Lindstrøm 2

«Det er en pudsig fyr. Tykk og fed som en gris, var han alltid glad og i straalende humør»

Peder Ristvedt, besetningsmedlem på Gjøa, om Adolf Henrik Lindstrøm, 1904.

Da jeg i forrige uke skrev artikkelen om Biff á la Lindström, ante jeg ikke at man uken etter skulle arrangere ikke mindre enn to foredrag om Adolf Henrik Lindstrøm.

Det var Grillkongen Geir (som tidligere har hevdet at Biff á la Lindström har sitt utspring i Hammerfest) som gjorde meg oppmerksom på dette.

Jeg var tilstede på Gjenreisningsmuseet, og fikk høre, til min store glede, at noen tenker å få satt opp en statue av ham (Lindstrøm, altså).

Etter å ha lest meg litt opp på mannen, er jeg enig i at han sto for mange av de verdiene som byen Hammerfest også i dag gjerne vil bli assosiert med: raushet og vennlighet, utforskertrang og eventyrlyst.

Han ble beskrevet som selve limet i ekspedisjonene han var med på; en fremragende kokk, historieforteller og sosialt samlingspunkt, som fant det helt naturlig a spikke et juletre til besetningen under polarhimmelen i 1898.

Han var også vitenskapsmann (zoologisk og botanisk kartlegging og innsamling), på oppdrag fra universitetet i Kristiania.

Lindstrøms største bragd er nok allikevel (etter mitt syn) at han klarte å lage næringsrik og velsmakende mat, hvor lenge han enn han var i isødet. Han visste, for eksempel, hva som måtte til, for at bestningene han jobbet for skulle få komme hjem etter flere år, uten råtne og / eller manglende tenner.

Han brukte frosne multer, og han hadde lært av inuittene (via Nansen, og kanskje også av sine samiske venner i besetningen på Fram 1) verdien av ferskt kjøtt fra rein, fugl og havpattedyr. Og han kunne lage «de lækreste retter» av disse råvarene (at skjørbuk er en kostholdssykdom, forårsaket av mangel på vitamin c, var enda ikke påvist, selvom man siden 1795 hadde hatt sitron eller lime som en del av det daglige kostholdet i den dansk-norske marine).

Jeg er sikker på at den opplyste herre Adolf Henrik Lindstrøm kjente til sin svenske navnebrors rett Biff á la Lindström, og at det var en del av hans humor at han lagde en ikke særlig lik rett med tilnærmet samme navn. Vår Lindstrøm brukte bjørnekjøtt, som han ikke hakket opp, men som han skar ut biffer av, og visstnok marinerte i Porter-øl.

Skulle jeg gjort noe liknende i dag ville tatt godt stykke entrecote eller ytrefilet av storfe, elg, hjort, rein eller hval (eller bjørn) og lagt i en marinade av Porter-øl, tilsmakt med honning, rødvinseddik, finhakket sjalottløk, knuste enebær, knuste korianderfrø, samt en knust stjerneanis. Jeg ville latt dette ligge tildekket i et kjølig rom i et døgn, før jeg tørket av kjøttet, lot det hvile til romtemperatur, før jeg saltet og pepret (med kvern), sved det av på alle sider, med like mengder smør og olje, i veldig varm panne.

Så ville jeg hatt det i ovnen, på ca 180 grader, til ønsket stekegrad.

Marinaden ville jeg ha silt av, kokt inn, og montert inn med så mye smør som jeg hadde hatt samvittighet til. Kanskje ville jeg justert med litt mer rødvinseddik.

Jeg ville uten tvil laget potetstappe til, som sammen med bakte rødløk ville gjort dette måltidet fullkomment.

Sammen med en flaske god rødvin, såklart, gjerne vestside Bordeaux.

Hva ville Adolf Henrik ha sagt, hvis han hadde smakt denne versjonen?

Han ville nok smattet lystelig, strøket seg over sin fyldige vom, og sagt

«veldig godt».

Hei, kompis!

En venn og tidligere kollega har vært i byen.

En flott musiker; flink på instrumentet sitt, litt småsær, av og til kompromissløs.

Med andre ord, en kul fyr.

Han ba seg selv på middag, og siden han ikke liker rødt kjøtt, svinekjøtt, eller annet kjøtt, bortsett fra kylling (jeg sa jo at han er lit småsær), så ble det til at vi gikk for fisk.

Siden jeg også har mine særheter (ikke oppdrettslaks, ei heller oppdrettskylling), gikk vi for kveitefilet fra Akkarfjord. Den fikk vi inn til byen med lokalen (takk til Grillkongen Geir for tips).

Etter litt eksperimentering, endte vi opp med ryggstykker som veide 220 gram, som sto i smurt form i ovnen (salt og pepper på kjøttsiden, men med skinnsiden opp) på 160 grader i ca 10 minutter. Da flaket fisken seg, og den var fortsatt skikkelig saftig. Ute av ovnen igjen, dro vi lett av skinnet, før vi drysset over godt havsalt. Vi serverte med ovnsbakte poteter (på forhånd delt i to og halvkokt) agurksalat, samt lettkokt gulrot og purre.

Vi hadde saus også, som var basert på god fiskekraft (vann og fiskeavskjær, gulrot, løk, og det grønne fra purren) og smør: sjalottløk ble blanket i kjele, før vi hadde i hvitvinseddik, som fikk koke inn. Så hadde vi i hvitvin, som nesten fikk koke inn. Denne syrlige reduksjonen ble silt over i en annen kjele, hvorpå vi hadde i den avsilte (kaffefilter, god tid!) kraften. Dette kokte opp og inn, før vi pisket inn litt og litt romtemperert smør. Vi smakte til med salt, og hadde dermed en saus som var verdig både konger og hattemakere.

Det ble mer smør enn kraft i sausen, og det var helt ok; det var jo en smørsaus.

Drikke til slik mat? Vi drakk riesling fra Østerrike, Schloss Gobelsburg Riesling 2011 (kr 120,70 på polet i Hammerfest), syrlig og nydelig vin til halvfeit fisk med helfeit saus.

Det som var igjen av halestykker og slikt, renskar vi og lagde ceviche av.

Finhakket kveitekjøtt fikk «koke» i limesaft sammen med litt finhakket rød chili. Så drysset vi på salt, og serverte sammen med mango / chillisaus. Til dette drakk vi en annen riesling, chilenske Cono Sur Riesling reserva 2011 (kr 129,90 på polet i Hammerfest); kraftigere med litt mer sødme, slik at den hamlet opp med den syrlige og nydelige sausen.

Min venn ble nok ingen profét i denne byen mens han bodde her.

Kanskje han nå er savnet, hva vet jeg; han fikk i alle fall oppleve å spille usannsynlig vakker musikk for en tilnærmet full Frityrsal, med et derpåfølgende hyggelig middagsselskap.

Som han sa:

veldig godt.

Kortreist i sesong

Har du hørt om hammerfestingen som bare spiste kortreiste, sesongbaserte råvarer?

Ikke jeg heller, da et slikt menneske ikke finnes.

Men det har kanskje fantes.

I cro magnontiden?

Et kjapt sveip over et hvilket som helst matutvalg i en hvilken som helst nærbutikk i denne byen, eller dette fylket / landet, slår grundig fast følgende: mesteparten av det som finnes kommer langveisfra. Slik har det stort sett alltid vært i moderne tid. Nå er det riktignok slik at råstoffet i fiskepinnene i frysedisken er norsk, kanskje til og med fra Finnmark, men det har nok vært en tur i Asia for å bli prosessert. Dermed ikke særlig kortreist.

Men hva er så kortreist? Finnes det en geografisk grense? Jeg, som er søring, vil nok si at 50 mil er ganske langt, da det er lengre enn distansen Oslo – Trondheim. Men jeg vet også at det er like langt fra Hammerfest til Kirkenes.

Jordbær fra Trøndelag, er det kortreist mat, nylig ankommet til Bondens marked i Oslo?

Et stykke ost fra Øverli i Pasvik, er det kortreist mat, når det en gang (formodentlig) blir solgt på butikken her i byen?

Ordet «kortreist» er på vei til å bli litt blasst, synes jeg, kanskje på samme måte som utrrykket «sesongbaserte råvarer».

Så, hva slags sesongbaserte og kortreiste råvarer har vi i Finnmark.?

Vi har diverse proteinkilder; fisk og vilt har vi i og for seg gjennom hele året, mens annet husdyrhold er sesongbetont. Med litt flaks kan vi få frem noen poteter.

Dog skorter det på korn og grønnsaker.

Det er ikke altfor lenge siden, i fylket vårt, at grønnsaker på vinterstid var ensbetydende med skrumpete kålrot, skrumpete gulrøtter, samt en skrukkete kål i ny og né. De fleste hus hadde dessuten potetbinge. Mitt barndomshjem sørpå også, forresten.

Min venn, Grillkongen Geir, som er oppvokst her i byen, husker ikke paprika fra sin barndom. Ikke kiwi heller. Det er mulig at han kan erindre vannmelon, men fersk ananas? Kanskje bananas.

Vi skal sende en takk til de som lærte oss å tørke, salte, fermentere og sylte, men vi skal også være glade for kjøleskapet, fryseren og bedre kommunikasjon verdensdeler, land og landsdeler imellom.

Og vi skal være glade for både bær og sopp. Vi kan for eksempel finne kantareller, enten i skogen eller butikken, slik jeg gjorde i dag. God kommunikasjon hadde ført til at en kurv med svenske kantareller hadde funnet veien til en butikk nær meg, og jeg klarte ikke å stå imot.

Dermed ble det super kveldsmat, fersk tagliatelle med kantarellsaus: Jeg renset soppen, delte den i ca like store biter (jevnere steking), og hadde den i en ganske varm panne. Jeg ristet på pannen av og til, og hadde etterhvert i en god klatt smør, samt noen løvtynne skiver fra i alle fall en sjalottløk. Så skrudde jeg ned varmen et par hakk, før jeg hadde i (nesten en hel putt) fløte. Jeg lot det koke inn til det tyknet, hvorpå jeg hadde i salt og kvernet svart pepper. Ikke noe annet krydder, men gjerne litt fersk parmesan (de har kantareller i Italia også). Den ferske pastaen gikk i gryta, man rørte om, og vips, runde én i et høstlig rituale som gjerne utøves flere ganger i sesongen (!) var unnagjort.

Veldig godt, gjerne sammen med et glass Côtes du Rhone fra Château Cheylus (den med den røde traktoren, kr 104,50 på polet)

Misforstå meg rett; jeg er stor tilhenger av sesongbaserte og kortreiste råvarer. Men også frysedisker. Og hermetiske tomater.

Look to Snefjord! (nummer 1 i en serie)

Jeg vet at jeg har gått glipp av ølfestivalen her i byen, og det er leitt, og verst er det at jeg gikk glipp av Valentourettes. Trommisen i det bandet er rett og slett en liten helt, bare så det er sagt.

Men, jeg har altså vært i Snefjord, på Highland Games, et eventyr av en festival i en fjordarm med litt over tredve innbyggere. Det har vært helt supert, med konkurrenter fra to kontinenter, som med sine røslige kropper spiser noen flere bødskiver til frokost enn deg og meg.

Det er faktisk helt absurd å se på disse kiltkledde karene, når de for eksempel lemper ei 25 kilo tung kule fire og en halv meter opp i været. Eller når de kaster tømmerstokker. Eller det aller drøyeste; når de skal bære den 188 kilo tunge Snefjordsteinen lengst mulig.

Absurd er ordet.

Jeg må si et jeg nesten følte meg hensatt til Harry Potterland, der jeg sto på kjøkkenet og så på. Og da har jeg enda ikke nevnt de tre sekkepipespillerne, som også bidro til å sette stemningen.

Bak galskapen står et par (Hanne Grete og Trond) og deres familier, som alle er medlemmer i det som er den norske avdelingen av Clan MacKensie. Kilt bruker de også, store som små.

Vel er det sært, og vel er det absurd, men oppi alt sammen, så er det også vakkert, synes jeg; en årlig familiesammenkomst hvor man spiser og drikker, og ser på forvokste menn som slenger rundt på steiner og trestokker. Barna har sitt eget rusfrie arrangement, og de har kiosksalg hvor overskuddet i år gikk til suppekjøkken i Murmansk.

Jeg stod alså mest på kjøkkenet, under kyndig veiledning av ei dame fra Saraby, og sammen lagde vi, pluss to til, mat til opptil førti mennesker. Moro!

Og hva lagde vi, da? Vil lagde bidos og oksegryte (til publikum), fiskesuppe, kokt reinkjøtt med buljong, flesk og duppe, pasta med ragu av elgkjøtt og helgrillet lam (grillkongen Geir var fornøyd). Ved siden av lammet, så var nok det røkte finske flesket som det var gøyest å både tilberede og spise. Vi bakte tykke skiver av flesk i ovnen, og fettet som rant av ble brukt til duppe. Vi hadde hvetemel i fettet, og spedde med melk. Nesten en slags hvitsaus, altså, som vi smakte til med salt, pepper og sennep. Vi helte duppa over flesket, og serverte med kokte poteter. Veldig godt.

Jeg skulle gjerne ha drukket noe godt fra ølfestivalen til denne retten. Et norsk øl, for eksempel, fra Nøgne Ø eller Haandbryggeriet. Eller et annet lite bryggeri som jeg ikke har hørt om enda.

Kanskje jeg skulle drukket whisky også, det gjør man jo i Scotland, hvor inspirasjonen til alt styret ligger. Og whisky er jo godt, det vet jo vi, som til og med har den på multene.

Gravet hvalkjøtt med mango-chilisaus var forøvrig populært blant utøverne i Snefjord. Min nye venn, kjempen Peter fra Tyskland, fikk oppskriften. Moro, det også, at hvalkjøtt blir likt av folk fra kontinentet.

Og sommeren har vært her.
Herlig!

Grillkongen Geir

Her jeg sitter, i kulda, på verandaen, aner jeg egentlig ikke hva jeg skal skrive om.

Jeg kan kanskje skrive om lammeslaktinga som jeg skal være med på i morgen? Jeg skal få se hvor kjøttet kommer fra, så og si, og jeg grugleder meg.

Senere i uka skal lammene grilles hele, av mennesker som kan slikt. Til det er det å si at man bare gleder seg. Hva skal vi spise til, mon tro?

Eller fjordlaksen man fikk i hus, som betaling for en vaskemaskin? Kanskje vi griller den også, og serverer nypoteter, rømme og agurksalat til.

I det hele tatt, vi er inne i grillingens tid, og aviser og magasiner flyter over av tips om emnet.

Jeg skal vel egentlig holde meg unna tips, med unntak av disse tre:

1. Bruk kull og tennrør.
2. Alt kan grilles.
3. Sennep (fra Dijon) er godt på nesten alt som grilles.

Bortimot all frukt er god å grille, og særlig melon (alle typene). Den kan gjerne pensles med litt god olje, og saltes, før den grilles ganske hardt.

En annen favoritt er halve sitroner. Da snakker vi «juice», slik flyvertinner uttaler ordet.

Gønnsaker også, kanskje litt forkokt, i alle fall hvis vi snakker rotgrønnsaker. Eller legg halve parikaer i med skinnsiden ned, og grill dem hardt, sånn at de blir svarte. Ta dem så av grillen og legg dem i en glassbolle med plastfolie over. Etter en stund tar du dem ut, og drar av skinnet. Skjær opp i skiver eller liknende. Veldig godt alene, og nydelig i salater, med rødvinseddik i dressingen.

Men så var det denne Geitramsen, da, som jeg så at han som kaller seg Nordic Nibbler hadde spist på Maaemo. Den ble visst servert med hvetegress-saus, erteblomster, samt en potet og ostepurè.

Jeg vil tro at det er godt?

Det er i alle fall mulig at jeg skal prøve meg på noe slikt, kanskje uten hvetegress-sausen (eller, får man kjøpt slikt på nærbutikken? Apoteket?)

Geitrams er sikkert godt som garnityr også, muligens også til helgrillet lam. Den som lever får se.

Noe de gjør rett på Maaemo, er å prøve. Det synes jeg at vi også skal gjøre, fordi som regel blir det det jo et greit resultat. Eller av og til lysende, som da naboen i 4B hadde rød chili i rabarbrasyltetøyet.

Men altså, grill alt mulig, ikke la noe være uprøvd. Prøv ut all slags sjømat; legg for eksempel blåskjell rett på grillrista. De åpner seg rimelig kjapt, og smaker supert. Grill pølser også, for den saks skyld, hvis du føler at du må (men la gjerne barna smake på noe annet i tillegg).

Eller kjøp noe billig svinekjøtt, gjerne uten marinade. Den lager du selv med olje, syre, urter og krydder. Unngå salt.

Min venn, Grillkongen Geir, marinerer selv. Utmerket.

Ha det moro, og unngå svidde øyenbryn.