Sjokk!

I går var jeg med på å sette to personlige rekorder. Den første ble satt da jeg fikk en torsk på nærmere 8 kilo. Jeg synes den var et monster. Like etterpå ble det halt inn to 10-kilos torsker på juksa.

På en gang. 

Jeg kjente at jeg ble litt misunnelig; de var jo store, de fiskene, og begge var større enn min rekordfisk.

Så nappet det igjen, og jeg kjente at trakk ganske hardt. Så ble det slakt. FIller'n, lizm! 

Men, så nappet det igjen... før det slapp, enda en gang. 

Skikkelig oppgitt, nå.

Så nappet det igjen, gitt, og denne gangen dro fisken rett ned, og snøret ruset ut.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på hale fisken opp, men jeg vet at jeg fikk krampe i hånda, og at jeg var rimelig sliten da fisken kom til syne ved båtripa. Jeg husker også skipperns utrop og ekstra iver når han skulle kleppe fisken, og jeg husker strevet med å få den ombord. 

Dæsken, vekta måtte frem. Den viste, etter litt strev og møye, at fisken veide 25 kilogram. 

25 000 gram. 

Jeg må inrømme, at en slik fisk har jeg egentlig aldri drømt om å få. Jeg har egentlig vært fornøyd med å få fisk på noen få kilo. Jeg husker forrige gang jeg satte rekord, det var en lyr tatt i Straumen på Inderøy i Nord-Trøndelag. 

Den veide ca 6 kilo. Jeg levde lenge på den opplevelsen.

Gårsdagens opplevelse gjør meg fortsatt yr i kroppen, og den kommer til å gjøre det i lang tid fremover. 

Du store min!

Skippern hjalp meg å slakte(!) fisken. 

Den torsketunga skulle kunne gi en forrett til to, vil jeg tro, og de ryggstykkene…. ja, det var ryggstykkene sine, det. Makan til filet! Vel hjemme ble det mere rensing, fjerning av skinn, samt pakking og merking. Vi har bra med fisk i frysern nå.

Til middag i dag blir det torskerygg, dampet nykål, smeltet smør og kokte poteter. Det blir helt supert.

Muligens ei suppe også, på gresk manér. Med veldig god olivenolje, små løk, hvitløk, vann, tomat, masse sitron og friske urter? Som blir jevnet med eggeplommer? Bare for å få brukt opp et sporstykke, samt litt småsei, kanskje noen blåskjell?

En, i norske øyne, ganske interessant suppe, da den er ganske forskjellig fra den tradisjonelle, kremete suppa vi er vant til. Her er jo hverken gulrot eller purre. Ikke kokes det kraft, heller, og fløte eller andre melkeprodukter er fraværende.

Det siste har sin naturlige forklaring, da det ikke er mange kyr å få fløte av på øyene i Hellas. Høns er det dog mange av, tradisjonelt sett. 

Man skiller noen egg, heller litt av suppen over plommene, visper det sammen, før det helles tilbake i kjelen. Her vispes det videre, til suppa er luftig.

Dette er ikke spesielt billig, men det smaker 

veldig godt.

Look Øst! (nummer 2 i en serie, samt en digresjon)

Altså, det skulle ikke være slik, men det er liksom noe som jeg må fortelle:

jeg har fått igjen min bærbare datamaskin, fem timer etter at jeg glemte den igjen på toget. I Ljubliana. Hvordan det har seg at den ble igjen på toget er nå en ting, men at jeg fikk den så fort tilbake? En bekreftelse på det som har blitt mer og mer tydelig siden vi krysset grensen til Slovenia for tre dager siden; dette lille landet er befolket med ikke så mange, men særdeles hyggelige, høflige, og ærlige mennesker.

I tillegg er maten nydelig, og vinen fantastisk. Og landskapet? Jeg gir meg over, og er takknemlig for at jeg nå har noe å skrive på.

Men det var jo egentlig hverken Italia (Venezia og Trieste) eller Slovenia (Bled og Ljubliana) det skulle handle om (det kommer kanskje senere), snarere om Øst-Finnmark, og maten der. Det har seg nemlig slik at jeg var der på en liten turné for ikke lenge siden; med hyggelige musikere og hyggelige arrangører.

Og god mat.

Første stopp var Vardø, hvor de på hotellet kunne varte opp med en kveiterett som var helt drøyt god, samt en kremet fiskesuppe som var laget på virkelig god kraft, med saftig fisk og sprø juliennegrønnsaker.

Dagen etter skulle vi til Båtsfjord, så vi la inn en lunsj på Trattoria Capri i Varangerbotn. Det høres kanskje pussig ut med et slikt navn på et spisested i ei vik i Finnmark, men faktum er at pizzaen deres er veldig god, og pastaen deres likeså. Og vertskapet er helt supert, vi følte oss virkelig velkommen og verdsatt som gjester. Da vi dagen etter var innom en gang til, ble vi hilst velkommen som gamle kjente, samt at verten kunne bekjenne at han hadde bestilt pepperkverner (som han ikke hadde hatt), fordi gitaristen i bandet hadde påpekt at en Spagetti á la Carbonara skal ha grovkvernet pepper over seg. Og kaffen, nevnte jeg den?

Veeldig god.

Det må påpekes at vi spiste godt i Båtsfjord også. I festivalteltet spiste jeg både fiskeburger og reinsdyrplomme, og begge rettene smakte utmerket.

Siste spillejobb var i Bugøynes. Der lagde vår eminente bassist super mat på en kokeplate. Med ingredienser fra Finland.

Vi har forresten fått et bra pizzasted i Hammerfest også, som nærmer seg Capri i kvalitet. Viva Napoli er utvilsomt en reise verdt (hvis man da ikke bor på Fuglenes, og kan spasere) og nok et bevis på at hvis maten er bra, så er minst halve jobben gjort.  

PS For tiden er man i Alta, hvor et visst spisested har senket ambisjonsnivået. Synd.