Om det å spise

Jeg har en bok som heter "My last supper". 

Det er en bok hvor kjente kokker fra hele verden forteller hva som (hvis de fikk bestemme selv) skulle være deres siste måltid i livet. Noen av svarene er ganske ekstravagante, men forbausende mange kokker har enkle ønsker. Jamie Oliver ønsker seg pasta med tomatsaus, Fergus Henderson ønsker seg fersk kråkebollerogn, og Eric Ripert nøyer seg med å bryte(!) ferskt brød med litt godt smør (samt litt trøfler fra Perigord).

På drikkefronten går ønskene fra øl (Paulaner), til viner i spesifikke årganger. Juan Mari Arzak ønsker seg alt mulig å drikke, til og med Coca Cola. Men, ikke vann, det liker han ikke. Alle kokkene har dog det til felles at de ikke vil spise sitt siste måltid alene. De ønsker å ha folk rundt seg; venner og familie, kolleger (en slags familie, det også).

I restaurantverdenen finnes begrepet "single diner". Det beskriver en enslig restaurantgjest, og kokker har generelt stor respekt for denne gjesten. En single diner går gjerne for å være ekstra glad i mat, samt at han eller hun kan være (hvis restauranten har ambisjoner) Michelin-inspektør. Jeg har spist mange restaurantmåltider alene (men har aldri blitt mistenkt for å være Michelin-inspektør), og jeg liker det, bevares, men det er da fint å være flere, hvis man kan? Hjemme er det også fint å være flere, og det er fint å dra på besøk til andre, slik at "andre" også blir flere. Det å dele mat med noen er fundamentalt for mennesker. Ikke trenger det å være avansert, heller; litt brød, noen oliven, en skål med god olje, sardiner…  Ei suppe?

Med mat på bordet, blir stemningen vennligere med en gang, Vin trengs ikke, i alle fall ikke daglig. Mat er nok, og vann er godt.

I helga som var, lagde vi lite mat hjemme, men vi sultet dog ikke. 17. mai var vi i et selskap med mange andre (over 40), og på 1. pinsedag var vi invitert i et  middagsselskap hvor vi var seks til bords. 2. pinsedag var vi egentlig ikke invitert på noen middag, men vi dro på kaffebesøk, og ble værende så lenge  at vi ble invitert på middag også. Da var vi fire voksne og fire barn, og vi hadde det veldig hyggelig. 

Og så moro å se barn spise fisk med god appetitt!

Jeg skal ikke si noe om hvor travelt vi har det i vårt moderne samfunn, og jeg skal heller ikke si noe om at familier må samles i alle fall en gang om dagen, og da helst ved middagsbordet. Jeg skal bare si at det å samles rundt et bord er helt supert.

Så hva skulle mitt siste måltid ha vært?

En god entrecôte gjør jo alltid susen, med béarnaise.

Noe mat fra Thailand.

Phö fra Vietnam.

Grillet Livechekylling á la Frode Sollie.

Godt brød, gjerne laget med surdeig.

Rillettes.

En smaksrik ost, gjerne ekte feta. Eller parmesan.

Noen solmodne tomater.

Bakte sjalottløk.

Reker med loff og majones (legg merke til rek(k)efølgen her). Sitron og dill. Pepper.

Spagetti Bolognese.

Multer.

Drikke? 

Vann, selvfølgelig. Kanskje med bobler fra Sodastreamen.

Champagne.

Annen vin, gjerne fra gårder jeg har besøkt.

Calvados.

Hvis det har seg slik at mitt siste måltid inntas på et eldresenter, så vil jeg lage langbord, og invitere alle medboere. 

Pluss resten av familien.

Det skal være rikelig med drikke.

Veldig godt.

Vann fra krana

Nå er ferien over, man har vært på en liten tur, og man er klar for hverdagen. Eller?

Joda, men en etterferie er kanskje på sin plass, i alle fall bare for noen dager? For å oppsummere?

Fra Venezia kan jeg huske en vidunderlig Pasta Vongole (sandskjell), nydelige syltede sardiner, og en super sjømatrisotto.

Venezia er virkelig flott, ulik alle andre av verdens byer, med sine kanaler, broer og gondoler. Bra mat finnes også, hvis man leter litt. Det kan være smart, også i Venezia, å oppsøke restauranter som ikke opererer med dårlige fargebilder i menyen, ikke har egen turistmeny, eller som ikke presenterer menyen på fire språk.

I Trieste spiste man hele tre ganger på Osteria Marise, en strøkskafé i sentrum. Spagettien jeg fikk der, med ansjos i en saus basert på ihjelkokt rødløk, er kanskje den beste pastaretten jeg har spist. Det møreste og mest smakfulle stykket indrefilet som jeg noen gang har satt til livs, fikk jeg også på Marise.

Videre må det sies at det der ble praktisert et veldig godt vertskap; uformelt, kunnskapsrikt og med genuin glede over maten og vinen som ble servert.

Og kulest av alt: de serverte ikke flaskevann. Vannet man serverte i smarte karafler, var fra slike kjølere som man finner på arbeidsplasser rundt i verden (vann fra springen er ikke godt i Trieste). Hvis man ba om vann med kullsyre, så fikk man det også; en Sodastream på kjøkkenet gjorde susen.
Genialt.

Trieste er helt herlig, bare en totimers togtur fra Venezia, men på det nærmeste uten turister. Man kan bade der også, i rent vann, så og si midt i byen, og folk er vennlige og hjelpsomme, og mer avslappede enn i andre deler av Italia som jeg har vært i. En favoritt.

Så krysset man grensen.

Jeg hadde hørt om slovenske viner, og jeg hadde sett bilder fra Bled, som virket som et flott sted. Da toget som tok oss dit kom ut av en tunnel og avdekket Bledsjøen og Bledøya, så trodde vi at vi var kommet til eventyrland, og da vi besøkte Bled slott, var vi enige om at ballet hvor Askepott vant prinsen, egentlig ble holdt her.

Nevnte jeg at Bledsjøen holder 23 grader sommeren igjennom, og at vannet er klassifisert med en blå vimpel (renest vann i EU sitt system)? Flere steder kan man leie robåter også, for å ro over til øya, for å se på kirken, museet, eller simpelthen for å bade, der også.

Vi bodde på et flott hotell med både restaurant og egen vinkelner:

Damir kunne veldig mye om verdens, og enda mer om Slovenias viner. Vinsmakingen, med påfølgende middag, som han med stolthet arrangerte for oss i hotellets vinkjeller, er et minne for livet.

Noen dager senere, etter en snau times togtur (i et veldig hipt tog), befant vi oss i Ljubliana, en fantastisk liten hovedstad (på størrelse med Bergen) i et land med et flateinnhold tilsvarende Kautokeino og Karasjok kommuner.

Gamlebyen i Ljubliana kan måle seg med gamlebyen i Krakow, som har vært min favoritt blant østeuropeiske byer frem til nå. Vakre bygninger, vakre gater og hyggelige mennesker, som alle er stolte av landet sitt og tradisjonene sine.

Og nydelig mat, som sagt, enten det nå var slovensk pølse med surkål, polenta med varm saus av hytteost, en slags «risotto» basert på bokhvete, forskjellige typer melboller («dumplings»), eller nydelige kjøttretter (indrefileten som vi fikk i Trieste var, forresten, fra Slovenia).

Og igjen; vinene, utrolig gode, basert på både lokale og internasjonalt kjente druetyper.

Noen slovenske viner har sneket seg inn i polets bestillingsutvalg. De er forholdsvis dyre, men jeg har smakt flere av dem, og vet at de er verdt prisen.

Vann fra krana er også godt i Slovenia, og i Ljubliana er det flere offentlige kraner, godt synlig plassert rundt omkring i byen. Ved siden av en slik drikkekran stod følgende skilt: «Drikk vann fra krana! Ved å drikke flaskevann produserer vi søppel og påvirker miljøet negativt. Førti millioner plastflasker blir kastet hver dag».

Egentlig noe å tenke på for noen og enhver.

Især.

Særlig her.

Jeg er av den bestemte oppfatning, at man etter en reise kommer hjem som et litt klokere menneske. Fordi man har sett og opplevd noe nytt, og dermed ser hjemplassen med litt nytt perspektiv.

Veldig godt.

For sjelen.