God ferie

Søsteren min jobbet i flere år som turistguide på Kreta. Et av de hyppigste spørsmålene hun brukte å få var "Hvor går grekerne ut og spiser, sånn når de riktig skal kose seg?"

Det hendte at det gikk en liten djevel i henne, hvorpå hun svarte at grekerne er veldig glade i McDonalds. "Men, hvis de virkelig skal kose seg", sa hun videre, "drar de til kinarestauranten i Gouves". Turistene ble gjerne litt snurte.

I dag ble jeg selv tatt med på kinarestaurant.

I Bangkok.

Jeg fikk bedre kinamat her enn i Kina. 

Det siste skal vel egentlig ikke reflekteres over, da det ikke er poenget her. Poenget er vel heller at vi mennesker stort sett er glade i å prøve noe nytt? Jeg mener, til og med pappa sluttet etter hvert å ha poteter til spagettien.

Thailandske dansekunstner Pichet Klunchun med kone ba oss altså på kinarestaurant; en restaurant i flere etasjer, med en meny som inneholdt mer enn 300 retter. Vanligvis er dette en sikker pekepinn på at maten ikke holder mål, men slik var det ikke her, gitt.

Det var liksom maten som sto i sentrum; veggene var hvite, i taket var det lysstoffrør, og krimskramset man vanligvis finner på slike restauranter, var fraværende. Tallerkenene var av plast, og bestikket var av det lette slaget. 

Men, maten var god.

Ferske og lubne østers, én kjempestor gratinert østers, vill gressløk med kokt svinekjøtt (jepp, i den rekkefølgen), dampet morning glory, kokt sjøpølse (ikke noens favoritt, men den måtte jo prøves), dampede grønne bønner, fiskesuppe (egentlig en thaisuppe, med basilikum, samt en rød chili som kanskje er den sterkeste jeg har smakt - jeg hadde visstnok et morsomt uttrykk i ansiktet i lang tid etter at jeg hadde fått den ut av munnen), langtidskokt svineknoke, samt andre retter som var gode eller nydelige. Vi satt ved et rundt bord, og på det bordet igjen var det et snurrebord som gjorde at vi lett kunne forsyne oss av alle rettene. Det er så moro å spise mat slik! Så sosialt, og så spennende det er å utforske mat på denne måten! Nesten som en reise, jo.

Sommertid er ferietid, og for mange av oss er ferietid reisetid. Selv skal man til Sør-Norge med bil, og til Kreta med fly (søsteren bor der enda). Jeg skal nok mest spise mat med vante smaker (makrell, nypoteter, rabarbra, krabbe, blåskjell, skikkelig god feta, nesten søte sitroner, taramo salata, vidunderlige tomater), men jeg skal også se om jeg kan få spist noe nytt, noe som senere vil minne meg på akkurat denne sommeren. Hva skulle det være, mon tro? En ny fisk? en reke? En sløy grønnsak? Svinetarm (som var på menykartet i dag)?

Jeg vet ikke, men et eller annet blir det; det trenger ikke en gang å være skjellsettende, som den gangen i Can Tho, da jeg spiste durian for første gang. 

Det er sikkert flere enn meg som skal reise i sommer, og mange kommer sikkert hjem med minner om nye smaker fra nye ingredienser. 

Det er supert.

Når sommeren er over, vil jeg gjerne høre om disse smakene; enten her i avisa, på internettet, eller på gaten (da blir det til og med "høring" på ordentlig). Jeg vil gjerne at andre skal høre om det også. Smak er viktig, og det å snakke om det er moro. 

Og inspirerende.

God ferie!

Om det å spise

Jeg har en bok som heter "My last supper". 

Det er en bok hvor kjente kokker fra hele verden forteller hva som (hvis de fikk bestemme selv) skulle være deres siste måltid i livet. Noen av svarene er ganske ekstravagante, men forbausende mange kokker har enkle ønsker. Jamie Oliver ønsker seg pasta med tomatsaus, Fergus Henderson ønsker seg fersk kråkebollerogn, og Eric Ripert nøyer seg med å bryte(!) ferskt brød med litt godt smør (samt litt trøfler fra Perigord).

På drikkefronten går ønskene fra øl (Paulaner), til viner i spesifikke årganger. Juan Mari Arzak ønsker seg alt mulig å drikke, til og med Coca Cola. Men, ikke vann, det liker han ikke. Alle kokkene har dog det til felles at de ikke vil spise sitt siste måltid alene. De ønsker å ha folk rundt seg; venner og familie, kolleger (en slags familie, det også).

I restaurantverdenen finnes begrepet "single diner". Det beskriver en enslig restaurantgjest, og kokker har generelt stor respekt for denne gjesten. En single diner går gjerne for å være ekstra glad i mat, samt at han eller hun kan være (hvis restauranten har ambisjoner) Michelin-inspektør. Jeg har spist mange restaurantmåltider alene (men har aldri blitt mistenkt for å være Michelin-inspektør), og jeg liker det, bevares, men det er da fint å være flere, hvis man kan? Hjemme er det også fint å være flere, og det er fint å dra på besøk til andre, slik at "andre" også blir flere. Det å dele mat med noen er fundamentalt for mennesker. Ikke trenger det å være avansert, heller; litt brød, noen oliven, en skål med god olje, sardiner…  Ei suppe?

Med mat på bordet, blir stemningen vennligere med en gang, Vin trengs ikke, i alle fall ikke daglig. Mat er nok, og vann er godt.

I helga som var, lagde vi lite mat hjemme, men vi sultet dog ikke. 17. mai var vi i et selskap med mange andre (over 40), og på 1. pinsedag var vi invitert i et  middagsselskap hvor vi var seks til bords. 2. pinsedag var vi egentlig ikke invitert på noen middag, men vi dro på kaffebesøk, og ble værende så lenge  at vi ble invitert på middag også. Da var vi fire voksne og fire barn, og vi hadde det veldig hyggelig. 

Og så moro å se barn spise fisk med god appetitt!

Jeg skal ikke si noe om hvor travelt vi har det i vårt moderne samfunn, og jeg skal heller ikke si noe om at familier må samles i alle fall en gang om dagen, og da helst ved middagsbordet. Jeg skal bare si at det å samles rundt et bord er helt supert.

Så hva skulle mitt siste måltid ha vært?

En god entrecôte gjør jo alltid susen, med béarnaise.

Noe mat fra Thailand.

Phö fra Vietnam.

Grillet Livechekylling á la Frode Sollie.

Godt brød, gjerne laget med surdeig.

Rillettes.

En smaksrik ost, gjerne ekte feta. Eller parmesan.

Noen solmodne tomater.

Bakte sjalottløk.

Reker med loff og majones (legg merke til rek(k)efølgen her). Sitron og dill. Pepper.

Spagetti Bolognese.

Multer.

Drikke? 

Vann, selvfølgelig. Kanskje med bobler fra Sodastreamen.

Champagne.

Annen vin, gjerne fra gårder jeg har besøkt.

Calvados.

Hvis det har seg slik at mitt siste måltid inntas på et eldresenter, så vil jeg lage langbord, og invitere alle medboere. 

Pluss resten av familien.

Det skal være rikelig med drikke.

Veldig godt.

Veldig godt

Jeg har sittet en stund her på flyet hjem fra Asia og lurt på hvor jeg skal begynne?

Det må bli med durian.

Durian er så godt, at man ikke skulle tro at det var mulig. 

Hvis du liker det, så klart. 

Her hjemme er det mange som visstnok har prøvd å spise frukten, men som ikke har fått til å like den. 

Og la det være helt klart, god durian har en eiendommelig lukt; noen vil til og med gå så langt som å si at det lukter fryktelig vondt, kanskje til og med forferdelig vondt. En skikkelig moden fransk ost, er det nærmeste jeg kommer, sammen med noe fruktaktig (og det er jo bra, siden det jo er en frukt). Konsistensen er også ostete, forresten.

Superkokk Ferran Adria har visstnok sagt at mango er den genetisk perfektt frukt. Jeg lurer på om han tar feil her, siden durian er så (for meg) suverén. 

 propos Ferran Adria: på restaurant Gaggan (nr 10 på San Pellegrinos liste over Asias beste restauranter) i Bangkok serveres det øl som er laget i samarbeid med ham. Et lett og godt lagerøl med et fantastisk skum. Det ble servert fra 0,75 liters flasker og kostet 160 kroner, en noe stiv pris i Bangkok. Det kan videre fortelles at maten på Gaggan er indisk, dog ikke slik man vanligvis kjenner den; her snakker vi molekylærgastronomi med alt det innebærer av maskineri; flytende nitrogen, dehydreringsskap,røyk, spumaflasker og sous videmaskin var bare noe av det vi så, der vi fra orkesterplass kunne følge med på hva som foregikk inne på kjøkkenet. 

Jeg er ikke sikker på hvor mange retter vi spiste den kvelden, men alt var et sted mellom veldig godt og sensasjonelt godt. Et eksempel er epledesserten som inneholdt safrankokt eple (sous vide) toppet med rømme tilsatt eple-essens. Da den kom på bordet var den skjult under ei osteklokke, som når den ble løftet bort av servitøren, slapp løs røyk som var laget med eplespon. En av de beste små munnfuller jeg kan huske å ha spist, og røyken satte definitivt en spiss på det hele.

Maten på Gaggan er morsom og vakker, og byr på overraskeleser, nesten gjennom hele måltidet. 

Den beste indiske maten jeg har spist. 

For å toppe dette, må jeg nok få meg en tur til india.

Den beste thaimaten jeg har spist var også i Bangkok, dog ikke på restaurant. 

Thailand er, som Vietnam, et evig gatekjøkken som serverer mer enn pølser og burgere. Det meste spises ute, og det går kjapt å få mat. Et gassbluss eller to, en wok, en todelt kjele (en del til kokende vann, en del til kraft), ei tralle, noen supre ingredienser. Preppingen av maten er gjort på forhånd, og råvarene ligger lett tilgjengelig (mise en place).

Kongee, nærmest en risgrøt, til frokost. Med forskjellige garnityr som tang eller chilli, eller en proteinkilde, for eksempel egg, knekket rett i grøten, så og si.

Eller curryer, eller alle suppene, noen ganger så sterke at de nesten river deg i filler. 

Alle de gode tingene som er grillet. på spidd. 

Hva med de friterte fiskekakene som vi fikk på det flytende markedet utenfor byen? 

Aldeles nydelige.

Den fantastiske salaten med umoden revet papaya, gulrot, tomat, hvitløk, chili, limesaft og fiskesaus. I går stod jeg og så på en dame som lagde denne retten i en morter, igjen og igjen, til en tilsynelatende evigvarende kø av folk, som så ut som om de hadde stått der før. 

Så inne i hampen godt.

Salt, søtt, syre og bitterhet; det er der alt sammen, i thaimaten, i en bortimot perfekt miks.

For de som er litt mer eventyrlystne, er mulighetene for å spise friterte insekter store. Jeg prøvde, og ble bare sånn passe imponert. Det smakte vel ikke annet enn salt og fett. Det skulle iallikevel kke forundre meg om disse rare matvarene, flere steder i Thailand, fungerer som sårt tiltrengte proteinkilder.

Annen snack som er skikkelig god, er tørket tang, gjerne tilsatt chili, så klart. Den kan kjøpes på Seven Eleven.

Vi spiste thaimat på restaurant også (Bo.lan, nr 36 på Asialisten), og den var god, bevares, vi hadde til og med en god riesling til. 

Men elevert? 

Jeg vet sannelig ikke; hvis det er smaken det kommer an på, så er maten på gata minst like god.

Og like fersk.

Fraværet av kjøleskap og frysere har sine fordeler

Jeg er rimelig sikker på at når jeg en gang kommer meg til India, så vil maten fra Gaggan være et flyktig minne, når jeg også der vil forsyne meg grådig av maten på gaten. 

Originalen er gjerne best. 

Ikke for det, jeg vil gjerne spise thaimat på Plah i Oslo igjen,  og indisk på Punjab Tandoori. 

Mens jeg gleder meg til neste reise.