I samme båt

Så gikk det altså slik at jeg har blitt båtmedeier.

Det er en veldig fin kutter, som går akkurat passe sakte.

Når dette skrives, har vi vært på havet i mer enn to døgn, og vi er litt mer enn halvveis til Hammerfest.

Vi har det bare såå fint.

Båten er på 37 fot, bygd i 1937. Den heter "Moremed", men det gjør den ei lenge, selvom det visstnok skal bety ulykke å skifte navn på båter. Dessuten er visstnok ikke "ho mor", kona til siste eier kona hans lenger. Kutteren har en dieselovn med kokeplate, så det er greit med mat som får plass i éi gryte. 

Eller stekepanne. 

Makrellen som vi stekte midt ute på Folla er kanskje den beste fisken jeg har smakt. Siden vi hadde så mye av den (to kast med et bånnsnøre), ble den filetert på ei planke ute i det fine været. Så ble den lagt i ei bøtte med saltvann i en halvtimes tid, før den gikk i panna. 

Mye smør, skinnsida ned til den var nesten gjennomstekt. Deretter et halvt minutt på kjøttsida. 

Ferdigstekt makrell fikk følge av ei solid øse med brunet smør, som rett før servering ble tilsatt en neve finhakket persille. Vi hadde på forhånd kokt nypotet, samt at en i mannskapet hadde laget en aldeles nydelig gulrotsalat; gulrøtter ble høvlet på langs (ostehøvel), før de ble tilsatt ganske mye sukker og ca halvparten så mye hvitvinseddik. Dette syltet seg i ca et kvarter.

Kanskje omstendighetene betydde litt, men uansett, der vi satt i sola oppå lasteluka, var vi enige i at dette var helt utrolig godt. 

Nå som makrellen er kommet til Finnmark, synes jeg at vi alle skal spise litt av den. Det finnes nok av den i havet, og den er moro å få på kroken.

Senere på dagen, ved ankomst Rørvik, solgte de reker på kaia. 

Reker, Rørossmør, majones, sitron og dill. 

God loff.

Dagen gikk over i natt, og etter noen timers kjøring, fikk jeg, med meget kyndig veiledning, styre skuta gjennom Brønnøysund.

Mitt første døgn på havet i egen båt. 

Fantastisk.

Noen hadde kjøpt inn "kjøttdeig fra gamledager", slik blanding av (mest)  svin og okse, stappet på samme måte som blodpølse og lungemos. Jeg kan ikke huske siste gang jeg kjøpte noe sånt. Spagetti hadde man også kjøpt inn, men den ble satt på vent. 

Kjøttdeigen ble stekt opp, sammen med litt løk. Hadde man hatt chili, så hadde den vært hakket opp nå. Noen bokser tomater (en boks per deigpølse) gikk i gryta, sammen med ganske mye veldig god olivenolje. Syreelementet var en god klunk med hvitvinseddik. Ved servering hadde man et rått egg per porsjon, som man øste kjøttraguen over, slik at hviten stivnet uten at plommen koagulerte. Sammen med pannestekt resteloff ble det veldig godt.

Båten er et eventyr, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Festivalsommeren er over, men ikke festivalsesongen. 

I oktober blir det matfestival i byen vår. Matforum Hammerfest (stolt lokal mat) er arrangør, og planleggingen er godt i gang. På siste møte var det mange ting som ble konkretisert, blant annet at de som skal delta i konkurransen om å lage den "offiselle" Hammerfestkaka, må bruke lokale bær som én ingrediens. Årets bærsesong skulle borge for mye godt, ville jeg tro. 

Vi gleder oss også til å se kveiterettene som kommer i skolekonkurransene. Samt å smake de råvarene som bringes til torgs av lokale produsenter. 

Dette blir moro, dere!

Revolusjon!

Jeg vet at jeg har eid et vaffeljern, og jeg vet at det ble borte (i en flytting?) for minimum 15 år siden.

Dermed ville det være dumt av meg å skryte av en eventuell vaffelkompetanse.

Jeg har vel egentlig vært å anse som vaffelkonsument, noe som innebærer vidunderlige vafler hjemme hos folk, stusselige vafler som sikringskost på flyplasser, samt direkte kjipe vafler på diverse arrangementer rundt omkring i landet Norge. 

De kjipeste vaflene er gjerne tynne og bløte, uten smak, pluss at tilbøret er begrenset til skakkskåret og svett brunost, klumpfritt syltetøy med kunstig smak (fra sprutflaske), samt et lettrømmebeger med syltetøyrester i. Jeg har spist mange slike vafler, uten glede, mest for å støtte en god sak. 

Dog har det hendt at jeg har tenkt "Med hvilken stolthet er denne vaffelen laget?"

En vaffel skal inneholde ekte egg, ekte melk og mel. Salt bør det også være. 

Hvilken meltype som benyttes er ikke imperativt, ei heller hvilken type melk. Om man skal bruke sukker, avhenger om man vil ha søte vafler eller ikke.

Jeg har trøbbel med å forbinde vafler som noe annet enn kaffekos, så derfor går de "sunne" alternativene ut for min del (og sukerrinnholdet går opp). 

Kli, havre og liknende ernæringsmidler er dog bra, for eksempel i frokostblandinger (som i for seg kan være kaffekoselige, de også, det er ikke det), brød og grøt. 

Men, noe av vitsen med vafler er vel selve kosen, det der med at "nå unner vi oss litt ekstra, dere"? For vafler er jo en sosial matvare? Er det noen som lager ei vaffelrøre med tanke å konsummere den alene?

Hva mener Per Fuggelli om dette i og for seg viktige emnet?

Hvis jeg vil leve sunt (og det vil jeg jo, stort sett), drikker jeg ikke brus, spiser jeg ikke potetgull, spiser jeg grønnsaker etc. 

En vaffel i ny og ne ødelegger ikke kostholdet mitt, selvom den er laget med ekte smør og sæterrømme? En siste viktig ingrediens i vafler er nemlig fett, og her er vi ved sakens kjerne: for at en vaffel skal være god, må fettet (smaksstoffet, smaksbyggeren) være godt. 

Det finnes mange fettkilder å bruke, som rene oljer (for eksempel mais, oliven, raps, soya, smør og margarin.

Margarin ble oppfunnet under Napoleonskrigene, som erstatning for smør. Selvom det i dag ikke finnes dyretalg eller transfett i norsk margarin, finnes det helt vanlig olje, samt fullherdet fett av for eksempel kokos elller raps. Lettvariantene av margarin inneholder gjerne mye vann i tillegg (som spruter fælt i stekepanna).

I løpet av de siste dagene har jeg smakt både Melange og Soft Flora, for første gang på veldig mange år (i alle fall bevisst). Det blir nok en stund til neste gang, da jeg ikke gidder å bruke matvarer uten smak. 

Noe margarin inneholder litt melk (gjerne skummet) for å gi smak. Smør inneholder kun naturlige melkeprodukter. Det gir seg selv at smør smaker mer.

Margariner er substitutter, på samme måte som barkebrød og ertekaffe. 

Jeg liker originaler, så jeg går for rene oljer og rent smør. 

I vaffelrøra bruker jeg smør og H-melk. 

Hvis jeg bruker kulturmelk i røra, så er den ikke skummet.

Rømmevafler er godt (Sæterrømme, 35 % fett).

Jeg har altså laget noen vaffelrører i det siste, både med Melange og med ekte smør. Det er smaksforskjell, ganske stor også. Rett og slett fordi smør er godt, mens margarin ikke smaker noe videre.

Gode vafler inneholder altså ekte varer, med ekte smakstilsettinger, som kardemomme og vaniljesukker. Det siste er lett å lage hvis man har en stavmikser i huset: neste gang du skraper ut frøene på en vaniljestang, ta vare på selve belgen (og hvis den har fått koke med frøene, ta den ut av det du har kokt, og tørk den). Denne belgen, samt en dl sukker eller mer, mikser du til meliskonsistens med stavmikseren, før du sikter det over i en lufttett boks. Dette vaniljesukkeret varer i evigheter, er billig, og det er 

veldig godt.

Smør

Jeg er glad i fett av alle slag. Jeg synes at poteter stekt i gåsefett eller andefett er utrolig godt, og jeg elsker flesk og bacon. Ribbe? Jeg elsker ribbe, jeg kunne spise ribbe året rundt (og når jeg tenker meg om, så gjør jeg vel egentlig det). God olivenolje? Nydelig. Jeg dypper gjerne ferskt, hjemmebakt brød i en helt grønn, ferskpresset olivenolje. Kanskje har jeg hatt i litt god eddik også, sammen med litt havsalt. Enkle, men gode smaker.

Og smør? Jeg simpelthen elsker smør. Smaken av godt smør på ei tjukk skive med ferskt hjemmerbakt brød er noe jeg er villig til å vente lenge på. Og i bakverk? Min mor bruker ikke margarin i boller, for å si det sånn. Og bortimot alle sauser blir bedre med smør, og brunet smør er jo en saus i seg selv.

Kokker blir ofte konfrontert med at de bruker mye smør og annet fett. Til det svarer de gjerne at de er nettopp kokker, og ikke ernæringseksperter. Men både ekspertene og vi vet vel egentlig at fett i for store mengder ikke er bra for kroppen? Samtidig vet vi vel egentlig alle sammen at for mye karbohydrater heller ikke er sunt? Hallo, begrepet ølmage er da vitterlig ikke av ny dato?

Nuvel, godt gammeldags folkevett har vært brukt som uttrykk siden Aristoteles (minst); det gjelder å ikke innta hverken for mye eller for lite, for da blir man enten for tjukk eller for tynn (og man kan dø av begge deler).

Så hva gjorde jeg under den såkalte smørkrisen? Vel, jeg dro utenlands, slik jeg har gjort hver jul siden 2006. Dessuten må det sies at jeg aldri i mitt liv har bakt noe som helst som har med jul å gjøre. Men jeg har nå kommet hjem, og jeg ser at man har utenlandsk smør på Rema. Det er sikkert godt, og det er mulig at jeg kommer til å kjøpe det når min pakke med Røros-smør er borte. Dog, jeg kjenner til folk som i det siste har kinna sitt eget smør, og som sier at det ble så godt at de vurderer å gjøre det igjen. De har brukt en blanding av fløte og rømme, som de har rørt langt forbi kremkonsistens. Etterpå har de klemt ut væske som har blitt til overs, før de så har tilsatt salt etter smak. Hvem vet, kanskje jeg prøver selv også.

I så fall skal jeg også bake brød, som jeg baker med fersk gjær og kaldt vann, slik at det må heve både lenge og vel. Kanskje den deilge lukta av hjemmebakt brød når helt bort til naboen i 4B, slik at han på eget initiativ kommer bortom. Har han med en god flaske rødvin, så er det stor stas. Har han det ikke, så gjør ikke det noe, jeg har jo nettopp fornyet lageret av Sør-Afrikansk egenimportert. Turer som resulterer i egenimport er meget verdifulle, da de gir perspektiv: i byen vår (og stort sett i fylket og i landet forøvrig) kan vi drikke kaldt vann rett fra springen. Hadde vi ikke kunnet det, hadde vi hatt noe å bæse for. Kanskje til og med en krise.