Lindström vs. Lindstrøm 2

«Det er en pudsig fyr. Tykk og fed som en gris, var han alltid glad og i straalende humør»

Peder Ristvedt, besetningsmedlem på Gjøa, om Adolf Henrik Lindstrøm, 1904.

Da jeg i forrige uke skrev artikkelen om Biff á la Lindström, ante jeg ikke at man uken etter skulle arrangere ikke mindre enn to foredrag om Adolf Henrik Lindstrøm.

Det var Grillkongen Geir (som tidligere har hevdet at Biff á la Lindström har sitt utspring i Hammerfest) som gjorde meg oppmerksom på dette.

Jeg var tilstede på Gjenreisningsmuseet, og fikk høre, til min store glede, at noen tenker å få satt opp en statue av ham (Lindstrøm, altså).

Etter å ha lest meg litt opp på mannen, er jeg enig i at han sto for mange av de verdiene som byen Hammerfest også i dag gjerne vil bli assosiert med: raushet og vennlighet, utforskertrang og eventyrlyst.

Han ble beskrevet som selve limet i ekspedisjonene han var med på; en fremragende kokk, historieforteller og sosialt samlingspunkt, som fant det helt naturlig a spikke et juletre til besetningen under polarhimmelen i 1898.

Han var også vitenskapsmann (zoologisk og botanisk kartlegging og innsamling), på oppdrag fra universitetet i Kristiania.

Lindstrøms største bragd er nok allikevel (etter mitt syn) at han klarte å lage næringsrik og velsmakende mat, hvor lenge han enn han var i isødet. Han visste, for eksempel, hva som måtte til, for at bestningene han jobbet for skulle få komme hjem etter flere år, uten råtne og / eller manglende tenner.

Han brukte frosne multer, og han hadde lært av inuittene (via Nansen, og kanskje også av sine samiske venner i besetningen på Fram 1) verdien av ferskt kjøtt fra rein, fugl og havpattedyr. Og han kunne lage «de lækreste retter» av disse råvarene (at skjørbuk er en kostholdssykdom, forårsaket av mangel på vitamin c, var enda ikke påvist, selvom man siden 1795 hadde hatt sitron eller lime som en del av det daglige kostholdet i den dansk-norske marine).

Jeg er sikker på at den opplyste herre Adolf Henrik Lindstrøm kjente til sin svenske navnebrors rett Biff á la Lindström, og at det var en del av hans humor at han lagde en ikke særlig lik rett med tilnærmet samme navn. Vår Lindstrøm brukte bjørnekjøtt, som han ikke hakket opp, men som han skar ut biffer av, og visstnok marinerte i Porter-øl.

Skulle jeg gjort noe liknende i dag ville tatt godt stykke entrecote eller ytrefilet av storfe, elg, hjort, rein eller hval (eller bjørn) og lagt i en marinade av Porter-øl, tilsmakt med honning, rødvinseddik, finhakket sjalottløk, knuste enebær, knuste korianderfrø, samt en knust stjerneanis. Jeg ville latt dette ligge tildekket i et kjølig rom i et døgn, før jeg tørket av kjøttet, lot det hvile til romtemperatur, før jeg saltet og pepret (med kvern), sved det av på alle sider, med like mengder smør og olje, i veldig varm panne.

Så ville jeg hatt det i ovnen, på ca 180 grader, til ønsket stekegrad.

Marinaden ville jeg ha silt av, kokt inn, og montert inn med så mye smør som jeg hadde hatt samvittighet til. Kanskje ville jeg justert med litt mer rødvinseddik.

Jeg ville uten tvil laget potetstappe til, som sammen med bakte rødløk ville gjort dette måltidet fullkomment.

Sammen med en flaske god rødvin, såklart, gjerne vestside Bordeaux.

Hva ville Adolf Henrik ha sagt, hvis han hadde smakt denne versjonen?

Han ville nok smattet lystelig, strøket seg over sin fyldige vom, og sagt

«veldig godt».

Lindström vs. Lindstrøm

«Han har ydet de norske polarekspedisjoner større og verdifullere tjenester enn noen annen mann».

Roald Amundsen om Adolf Henrik Lindstrøm.

Han var fra Hammerfest, han hadde alltid godt humør, og han kunne trylle frem de «lækreste retter».

Han forlot fartøyet kun for rypejakt.

Men, la oss etablere et faktum: Biff á la Lindström har ikke sine røtter i Hammerfest, men derimot i St. Petersburg.

Henrik Lindstrøm, som vokste opp i en svensk familie i St. Petersburg, introduserte denne retten i Kalmar, Sverige, i 1862, fire år før vårt bysbarn Adolf Henrik Lindstrøm ble født.

Det er logisk, også, at det er slik, når vi vet at Biff à la Lindström inneholder typisk russiske ingredienser som rødbeter og kapers.

På nettet finner man mange forskjellige oppskrifter på Biff á la Lindström. Jeg har gjort noen tolkninger, og kommet frem til at følgende ingredienser må være med:

Kvernet kjøtt av god kvalitet.

Finhakket rødbete.

Finhakket løk.

Finhakket kapers.

Eggeplomme.

Jeg synes også at det er godt med finhakkede, små sylteagurker (cornichons)

Daggammel loff oppbløtt i melk er også bra, det gjør biffene saftigere.

Til 400 gram kvernet kjøtt brukte jeg tre spiseskjeer rødbete, to spiseskjeer løk, to spiseskjeer sylteagurk, samt en spiseskje med kapers. En skive med oppbløtt loff uten skorpe (hvor mesteparten av væsken var klemt ut igjen) gikk også med, sammen med eggeplomme, en halv teskje salt, og noen runder med kvernet svart pepper. Det hele ble knadd godt sammen, før det fikk hvile i en halv times tid, slik at smakene fikk satt seg.

Så ble det formet fire kjøttkaker.

De ble trykket litt sammen, og så stekt i panne med smør, på litt sterk varme, slik at de fikk fin stekeskorpe. Deretter bar det inn i ovnen, på 180 grader i 8-10 minutter.

Til dette serverte jeg kokte poteter, samt stekesjy som ble laget ved å koke ut pannen.

Jeg hadde salat også, laget av tynne flak med sellerirot, tynne skiver med rødløk, samt ruccola. En snei med parmesan fant jeg også.

Dressingen bestod av veldig god olivenolje, trøffelolje, samt balsamico.

Kanskje litt råflott på en hverdag, men

veldig godt.