Veldig godt 2.0

Å komme fra Suvarnabumi flyplass i Bangkok (åpnet i 2006) til Chek Lap Kok flyplass i Hong Kong (åpnet i 1998) er som å komme fra ei bråkete maurtue til ei stille eremittue. Det er et deilig lavt støynivå, og det fortsetter inn på det elegante toget som tar oss inn til Central Station. Når vi så kommer opp i metrosystemet, møter vi på en uhorvelig stor folkemengde, men det er fortsatt et merkelig lavt lydnivå. Det fortsetter på gateplan også; masse biler, busser, toetasjes trikker, fotgjengere, men lite aggresjon, og lite bærting fra bilene. Der vi går gatelangs for å finne hotellet, så er det, eksteriørmessig, lite som forbindes med "Østen" (foruten bygningsstillasene som er av bambus).

Etter innsjekk har vi avtale i en butikk i Soho. 

Danske Christine og hennes franske kjæreste Adrian importerer naturvin og matvarer fra Frankrike. Vi blir bedt på anderillettes, ost, deilig brød og olje, samt en rødvin basert på den sjeldne druen Pinot d'Aunis. 

Slik mat er jo alltid god, og på et vis er det et velkomment avbrekk fra all den sterke maten vi har fortært i Thailand. 

Dog tar det ikke så lang tid, før vi finner ut at vi må få spist litt dim sum. Vi kommer oss til et sted hvor slik mat er å finne, og den er selvfølgelig eventyrlig god. Dim sum med kylling, med svin og med reker. I tillegg spiser vi noe som ser ut som litt tykk, avkuttet papardelle (bred pasta), men som er av ris. Denne retten er også kjempegod, servert med dampet "morning glory (minner om spinat). Vi drikker kinesisk øl, Tsingtao, til, og får litt kudos for det. Ølet smaker helt greit, i alle fall bedre enn de europeiske alternativene.

Senere på kvelden havner vi, utrolig nok, på Hard Rock Café, og det er utelukkende fordi vi skal møte Christines foreldre, som er der for å høre det danske bandet TV2. Pussig, gitt, hvordan planer forandres, og kameler svelges. Og rarere blir det, da vi til slutt ender i en annen rockebule, med et rockeband som har Kai Sombys doppeltgänger på vokal.

Morgenen etter drar vi til et matmarked for å spise frokost. Mennesker smiler og nikker til oss, men ingen gjør mine til å hjelpe oss med å bestille noe. Vi ser etter engelske menyer, eller illustrajonsbilder av mat, men ikke noe finnes. Etter at vi prøvd å henvende oss til folk, uten å få napp, må vi rett og slett gi opp. Vi ender  i et hull i veggen (litt lenger nede i gata) som selger risnudelsuppe, så vi klager ikke. I det fuktige og ikke helt varme været, er dette helt supert.

Så drar vi til Kina.

Det er pussig, altså, at man kan ta metroen til grensen, kjøpe et femdagers visum for 160 kroner, for så å spasere over i det som i sin tid var et særdeles lukket land? Shenzhen er verdens raskest voksende by, det er en stund siden den rundet 15 millioner mennesker, men voksemerter sees i forunderlig liten grad.

For å få litt oversikt, tar jeg en tur opp i byens høyeste bygning, Kingkey 100 (441,8 m). Heisturen tar et minutt, og vel oppe i 100. etasje får jeg sett en liten del av byen. Det er en merkelig følelse, å stå ved et vindu og se langt ned på andre bygninger, som egentlig er veldig høye. Videre er det rart å se ned på ett kvartal, som med sine høye bygninger huser flere mennesker enn alle som bor i Finnmark. "Det får'n te å tenke", som et menneske jeg en gang kjente, brukte å si.

Alle disse menneskene skal bespises. 

Samt oss. 

Vi spiser hele tiden, og maten er god, veldig god. Vi fortsetter å spise dim sum, vi spiser dampet and, masse grønnsaker, diverse fisk og sjømat, og ris, dog ikke så mye av den sorten. En frokostvariant er at vi komponerer vår egen risnudelsuppe; i en kurv legger jeg litt svinekjøtt, litt sopp, noe grønnsaker (jeg hopper over rå lever, fiskeskinn og noen andre litt vel ikkeverifiserbare matvarer), leverer det til en dame, som like etterpå kommer tilbake med "min" suppe. Den er selvfølgelig veldig god, den også.

I vegghullet ved siden av bakes det. En kar står og kjevler og bretter en gjærdeig mange ganger, før han på dyktig vis tilpasser den til en veldig stor gryte med vann? Olje? Leiven gis et lite opphold i gryta, før den kommer opp igjen. Tilbake på bakebordet, esende, og rykende varm, blir den påsmurt saus (tomat er med), før den deles opp. Jeg kjøper noen biter, og gleder meg over kinesisk "pizza" med wienerbrødkonsistens.

Som en avslutning på frokosten går vi til hullet ved siden av, hvor de merkeligste tinkturer selges. De er alle svarte, ugjennomsiktige, og min reisevenn forsikrer meg om at det er medisinske greier. 

"Makes you strong", lizm. 

Damen som øser opp min drikk (jeg liker å tenke på henne som "Magica"), peker på halsen min, og når jeg drikker, kjenner jeg reminisenser av eucalyptus. Dog er det ikke godt. 

Kanskje mamma hadde rett, når hun sa at "med ondt skal ondt fordrives"?, idet hun ga meg en skje med tran?

At Kina har blitt et land hvor det er rå pengemakt som gjelder, ser vi flere ganger, men særlig i et privat rom på en karaokebar. Den eksklusive kelnerstaben står på pinner for en gjeng med kanakkas kinesere samt to litt skremte nordmenn. 

Noen sover, noen styrter sprit, noen synger utrolig stygt, mens kelnerne (tjenerne) rydder opp, henter mer sprit, mer øl, mer kongee, eller mere sprøstekte andetunger. Det er hæslig, som naboen i 4B ville ha sagt, og vi kommer oss der ifra.

Morgenen etter er vi meget glade for akkurat dét oppbruddet, da det krever sin energi å krysse grensen fra Kina til Hong Kong sammen med 100.000 (minst) shoppinggale kinesere.

Tørkede maneter er fortsatt ugjort, og man har spist for lite tang. 

Utover det har det vært helt supert.

Hei sol. Hei same.

Vi er inne i en fin tid. 

Da sola tittet inn gjennom stuevinduet på lørdag, var det et herlig gjensyn. 

"Juhuuu," ble det sagt, "velkommen tilbake, så fint å se deg her hos oss."

Hvilken flaks, da, at naboen i 4B hadde invitert på cava og kongekrabbe, slik at vi fikk feiret solas tilbakekomst skikkelig.

Man lar seg påvirke av været, i alle fall gjør jeg det. Grå dager gir grunn til trøstespising, og fine dager gir grunn til gladspising. Supre dager gir i tillegg grunn til litt musserende. 

Uansett vær, så bør man spise godt, mener nå jeg, og i det flotte vinterværet vi nå har, ser jeg ingen grunn til å ikke spise is.

Is er jo så godt, og det er jammen meg sorbet også. 

Etter at den nye ismaskinen kom i hus, har vi laget vaniljeis, durianis, pistasjis, mandelis, kokossorbet og eplesorbet. Vi har til og med laget lakrisis, og den ble kjempegod, selvom vi ikke fikk tak i ekte lakris her i byen, og dermed måtte ty til Skippern lakrisbåter. 

Før fikk man lakrisrot på apoteket. 

Men hvilken is ville passe best til å hilse på sola? Appelsinis, kanskje? Eller er det påskeis? Sitronsorbet, eller limesorbet, eller en blanding av disse? Etter å ha fått brødrene Hellstrøms isbok i hus, så har jeg i alle fall skjønt at det er mange muligheter. 

Boka fant jeg hos G. Hagen, og den var på tilbud, billigere enn den prisen mamma hadde betalt når hun kjøpte den på internettet.

Hellstrøms grunnoppskrift på vaniljeis:

5 dl helmelk

2,5 dl kremfløte

200 gram sukker

6 eggeplommer

2 vaniljestenger (Tahiti eller Bourbon, hvis du får tak i)

Del vaniljestenger på langs, og skrap ut frøene. Kok opp melk, fløte, vaniljestenger og frø. Ta kjelen til side, og la trekke under lokk i 20 minutter. Lag eggedosis av egg og sukker. Tilsett melkeblandingen i eggedosisen under omrøring. Ha over i en ren kjele, varm opp til ca 80 grader (mens du rører) til den tykner. Sil blandingen over i en bolle, og avkjøl. Kjør i iskremmaskin til den er ferdig. 

Hvis du ikke har ismaskin, så kan du sette isblandingen i i fryseren, for så å ta den ut og røre i den med jevne mellomrom. Det blir også bra.

Hvis du skal tilsette noe, så gjør det med gode råvarer. Bruk ekte vanilje, fersk frukt (husk skallet, dog kanskje ikke på banan!), kanskje til og med selvplukkede bær. 

I anledning samefolkets dag, som er på førstkommende onsdag, kommer jeg nok til å prøve meg på multeis. 

Hva med tyttebæris, eller blåbæris? Sorbet av krøkebærsaft?

Ei skal vi heller glemme at man kan lage is og sorbet med grønnsaker og urter. Rødbetsorbet, for eksempel, har jeg smakt til en forrett med viltkjøtt. Parmesanis har jeg også sett, og aspargessorbet skal visst være godt. Jeg har sett en oppskrift på rosmarinis også, og det gjør meg nysgjerrig; kan det være godt til lammekjøtt? Hva med iskrem tilsatt finnmarkspors? Kan det være noe til ytrefilet av reinsdyr? 

Menyen til den 6. februar begynner å ta form, og jeg vet allerede nå at det kommer til å bli

veldig godt.

Sjøslaget

• Hammerfest står på hodet; FD, Altaposten og herværende avis flyter over av panegyrikk om Team Steinar og deres bravader i Oslofjordbotn. 
• Det blir portrettintervjuer som inviterer til både gråt og latter.
• Byen går tom for kontantkort.
• Det blir helt stille i gatene under sending på lørdagskvelden.
• Naboen i 4B farger håret i pur begeistring, og Grillkongen Geir gir ut kokebok.

Det Store Korslaget (DSK) er  over oss, og alle skal se på, og alle skal stemme. Kommer Team Steinar til å danke ut Team Lise? Hva med Team Fredrik, kommer de til å ha røde treningsdrakter? Hva med Guri, med sin internasjonale erfaring fra Grand Prix? Kommer altaværinger til å stemme på teamet til Sigvart, fordi han (den slue taktikeren) har uttalt seg positivt om sykehus i Alta? Og er det i det hele tatt noen som bryr seg om musikken, utover det at alle her i byen vet at Team Steinar ER BEST?

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal mene; om korene, programlederne, reklamepausene, eller de underlige kommentarene (fra eksperter og andre). Musikken?

Vi kan slå fast at det er mange flinke sangere i koret til Steinar Albrigtsent; opptil flere av dem kommer fra Hammerfest, mens andre er fra Alta, Kirkenes eller Kvalsund, og sannelig kommer det ikke ei superdame fra Øksfjord også. 

Hva spiser disse folkene (mellom oohingen og aahingen og den lekre koreografien), for å holde konsentrasjonen oppe? Og hva spiser vi, jeg holdt på å si, for å holde konsentrasjonen oppe, mens koret synger sitt ene vers og sitt ene refreng (og ooher og aaher)? Organiske vitaminer, som vi får høre om i reklamepausene, eller noe annet, som det går kjapt å varme opp? Kommer grandiosasalget til å øke? Blir det utfordrere? Dr. Oetker? 

DSK er et ferdigprosessert konsept som vil kunne gå helt fint med ferdigprosessert mat. Det er til og med mulig at reklamepausene i programmet vil dreie seg om slik mat (i tillegg til vitaminene); kanskje har kjedebutikkene forberedt seg, med bugnende frysedisker? 

Jeg vet ikke, men hvis jeg skal se programmet (nettopp, ikke på grunn av musikken, men fordi det er så mange kjente ansikter med), så vil jeg lage mat som er god, og som ikke er ferdigprosessert. 

Taco er godt, kanskje med litt spennende kjøtt (som ikke må være deig), og litt godt, hjemmelaget tilbehør.

Guacamole lager jeg av ekte avocado (den ferdigprosesserte på boks består for det meste av erter).

Et halvt hvitløksfedd går i morteren, sammen med en teskje korianderfrø, en kvart teskje spisskummin, litt salt, en spiseskje olivenolje og en halv finhakket rød chili. Dette moses skikkelig, før jeg har i to modne avokadoer, og moser videre. Til slutt tilsettes tre-fire teskjeer med limesaft (husk å rulle limen litt hardt mot bordet før den deles i to, da kommer det ut mer saft) Litt finhakket, frisk koriander er godt her.

Til taco er det også godt med tomatsalsa; jeg finhakker smaksrike tomater (etter at jeg har tatt ut frøene), salter og peprer (fra kvern), har det i en liten bolle, før jeg heller på litt veldig god olivenolje. En liten sprut balsamicoeddik trengs for syre, før jeg rører det hele sammen. Hvis det finnes noe bladpersille i huset, finhakker jeg den, og drysser over.

Kanskje jeg jasser opp rømmen også, med sitronsaft, salt og et knust hvitløksfedd?

Osten jeg bruker er god sveitserost.

Jeg bruker ikke hermetiske maiskorn fra boks (selvom det beviselig er mais). 

Jeg hopper over maisen.

Hvis jeg har salat i tacoen, så kan det godt hende at det er finsnittet romano.

Det kan hende at jeg drikker godt øl til denne maten (med andre ord, ikke Sol). 

Eller vin selvsagt. 

Gjerne cava, for eksempel Soler-Jové Brut Reserva, som koster 108 kroner på polet i Hammerfest.

Veldig godt.

To be continued.

Suppe i sentrum

Flere og flere har forstått at suppe hører med.

Naboen i 4B snakker av og til om å bli litt børst. Det skal jeg og han snakke mer om, etter at jeg selv har tilbragt noen dager i Russland. Der er sjansen for å bli litt børst overhengende stor.

Muligheten for å innta litt borstsj (som polakkene skriver, eller борщ, som russerne skriver) er i og for seg også overhengende stor, rett og slett fordi det er en av verdens beste supper, og fordi borsj (som vi skriver) i Russland selges over alt, i den enkleste kantine, og i den mest luksuriøse restaurant. 

Russere er generelt glade i supper, og okrosjka (kald suppe basert på kvass, som igjen er brus laget på gammelt svart brød), solyanka (syrlig kjøtt-, fisk-, eller soppsuppe), eller borsj, er supper som gjerne innleder en middag i en russisk familie. Supper som er laget på god kraft, er gjerne proteinrike og mettende, og nå på høsten har de også den funksjonen at de føles ekstra varmende.

Det er med borsj som med nesten all annen mat; det finnes utallige oppskrifter. 

Men, felles for dem alle er rødbeten. 

Rødbeter, som man før forbandt med riflede skiver på glass, noe man hadde på leverposteien hvis man var litt eventylysten, er i dag noe vi kan få tak i, i fersk tilstand, så og si året rundt.

Her om dagen fant jeg til og med noen norske i butikken, og de var veldig gode. Kombinasjonen av disse, samt nylig hjemkomst fra Russland, gav inspirasjon til å prøve borsj:

Kok kraft på på 1-2 liter vann, minimum 700 gram grytekjøtt av okse (med bein, bibringe er bra), 2-3 grovhakkede gurøtter, det grønne på en purre, samt noen skiver sellerirot som også er grovhakket. La det syde til kjøttet er mørt og slipper beinet. Ta ut kjøttet, avkjøl kraften noe før den siles. Kast de gjennomkokte grønnsakene. Når kjøttet er avkjølt, skjæres det opp i mindre biter.

Mens kraften syder, skrell 2-4 middels store rødbeter. 2-3 av dem raspes på et rivjern eller ei matmølle, sammen med to gulrøtter, en gul løk og et fedd hvitløk. 

Den siste rødbeten hakkes opp i 0,5 cm store terninger. Kok disse såvidt møre i en egen kjele med litt lettsaltet vann, tilsatt en klype sukker og litt rødvinseddik. Hell av vannet.

Kok opp den avsilte kraften, tilsett de raspede grønnsakene, en bitteliten klype karve, noen gode runder med kvernet pepper, samt minst en teskje salt.

Etter en stund tilsettes kjøttet, rødbetterningene, samt en liten neve med finsnittet kål. La småkoke i 5-10 minutter til. 

Smak eventuelt til med mer salt og pepper, og justér eventuelt syren med litt mer rødvinseddik.

Vi ber over naboen i 4B, og vi serverer suppa med en solid klatt rømme.

Et litt bittert øl og en støyt vodka hører med.

Etter en stund spør vi ham, mett på borsj, og børst på vodka, om hvordan det smaker?

Svaret er etterhvert gjenkjennelig:

очень хорошо.

Grillkongen Geir

Her jeg sitter, i kulda, på verandaen, aner jeg egentlig ikke hva jeg skal skrive om.

Jeg kan kanskje skrive om lammeslaktinga som jeg skal være med på i morgen? Jeg skal få se hvor kjøttet kommer fra, så og si, og jeg grugleder meg.

Senere i uka skal lammene grilles hele, av mennesker som kan slikt. Til det er det å si at man bare gleder seg. Hva skal vi spise til, mon tro?

Eller fjordlaksen man fikk i hus, som betaling for en vaskemaskin? Kanskje vi griller den også, og serverer nypoteter, rømme og agurksalat til.

I det hele tatt, vi er inne i grillingens tid, og aviser og magasiner flyter over av tips om emnet.

Jeg skal vel egentlig holde meg unna tips, med unntak av disse tre:

1. Bruk kull og tennrør.
2. Alt kan grilles.
3. Sennep (fra Dijon) er godt på nesten alt som grilles.

Bortimot all frukt er god å grille, og særlig melon (alle typene). Den kan gjerne pensles med litt god olje, og saltes, før den grilles ganske hardt.

En annen favoritt er halve sitroner. Da snakker vi «juice», slik flyvertinner uttaler ordet.

Gønnsaker også, kanskje litt forkokt, i alle fall hvis vi snakker rotgrønnsaker. Eller legg halve parikaer i med skinnsiden ned, og grill dem hardt, sånn at de blir svarte. Ta dem så av grillen og legg dem i en glassbolle med plastfolie over. Etter en stund tar du dem ut, og drar av skinnet. Skjær opp i skiver eller liknende. Veldig godt alene, og nydelig i salater, med rødvinseddik i dressingen.

Men så var det denne Geitramsen, da, som jeg så at han som kaller seg Nordic Nibbler hadde spist på Maaemo. Den ble visst servert med hvetegress-saus, erteblomster, samt en potet og ostepurè.

Jeg vil tro at det er godt?

Det er i alle fall mulig at jeg skal prøve meg på noe slikt, kanskje uten hvetegress-sausen (eller, får man kjøpt slikt på nærbutikken? Apoteket?)

Geitrams er sikkert godt som garnityr også, muligens også til helgrillet lam. Den som lever får se.

Noe de gjør rett på Maaemo, er å prøve. Det synes jeg at vi også skal gjøre, fordi som regel blir det det jo et greit resultat. Eller av og til lysende, som da naboen i 4B hadde rød chili i rabarbrasyltetøyet.

Men altså, grill alt mulig, ikke la noe være uprøvd. Prøv ut all slags sjømat; legg for eksempel blåskjell rett på grillrista. De åpner seg rimelig kjapt, og smaker supert. Grill pølser også, for den saks skyld, hvis du føler at du må (men la gjerne barna smake på noe annet i tillegg).

Eller kjøp noe billig svinekjøtt, gjerne uten marinade. Den lager du selv med olje, syre, urter og krydder. Unngå salt.

Min venn, Grillkongen Geir, marinerer selv. Utmerket.

Ha det moro, og unngå svidde øyenbryn.

Smør

Jeg er glad i fett av alle slag. Jeg synes at poteter stekt i gåsefett eller andefett er utrolig godt, og jeg elsker flesk og bacon. Ribbe? Jeg elsker ribbe, jeg kunne spise ribbe året rundt (og når jeg tenker meg om, så gjør jeg vel egentlig det). God olivenolje? Nydelig. Jeg dypper gjerne ferskt, hjemmebakt brød i en helt grønn, ferskpresset olivenolje. Kanskje har jeg hatt i litt god eddik også, sammen med litt havsalt. Enkle, men gode smaker.

Og smør? Jeg simpelthen elsker smør. Smaken av godt smør på ei tjukk skive med ferskt hjemmerbakt brød er noe jeg er villig til å vente lenge på. Og i bakverk? Min mor bruker ikke margarin i boller, for å si det sånn. Og bortimot alle sauser blir bedre med smør, og brunet smør er jo en saus i seg selv.

Kokker blir ofte konfrontert med at de bruker mye smør og annet fett. Til det svarer de gjerne at de er nettopp kokker, og ikke ernæringseksperter. Men både ekspertene og vi vet vel egentlig at fett i for store mengder ikke er bra for kroppen? Samtidig vet vi vel egentlig alle sammen at for mye karbohydrater heller ikke er sunt? Hallo, begrepet ølmage er da vitterlig ikke av ny dato?

Nuvel, godt gammeldags folkevett har vært brukt som uttrykk siden Aristoteles (minst); det gjelder å ikke innta hverken for mye eller for lite, for da blir man enten for tjukk eller for tynn (og man kan dø av begge deler).

Så hva gjorde jeg under den såkalte smørkrisen? Vel, jeg dro utenlands, slik jeg har gjort hver jul siden 2006. Dessuten må det sies at jeg aldri i mitt liv har bakt noe som helst som har med jul å gjøre. Men jeg har nå kommet hjem, og jeg ser at man har utenlandsk smør på Rema. Det er sikkert godt, og det er mulig at jeg kommer til å kjøpe det når min pakke med Røros-smør er borte. Dog, jeg kjenner til folk som i det siste har kinna sitt eget smør, og som sier at det ble så godt at de vurderer å gjøre det igjen. De har brukt en blanding av fløte og rømme, som de har rørt langt forbi kremkonsistens. Etterpå har de klemt ut væske som har blitt til overs, før de så har tilsatt salt etter smak. Hvem vet, kanskje jeg prøver selv også.

I så fall skal jeg også bake brød, som jeg baker med fersk gjær og kaldt vann, slik at det må heve både lenge og vel. Kanskje den deilge lukta av hjemmebakt brød når helt bort til naboen i 4B, slik at han på eget initiativ kommer bortom. Har han med en god flaske rødvin, så er det stor stas. Har han det ikke, så gjør ikke det noe, jeg har jo nettopp fornyet lageret av Sør-Afrikansk egenimportert. Turer som resulterer i egenimport er meget verdifulle, da de gir perspektiv: i byen vår (og stort sett i fylket og i landet forøvrig) kan vi drikke kaldt vann rett fra springen. Hadde vi ikke kunnet det, hadde vi hatt noe å bæse for. Kanskje til og med en krise.