Veldig godt 2.0

Å komme fra Suvarnabumi flyplass i Bangkok (åpnet i 2006) til Chek Lap Kok flyplass i Hong Kong (åpnet i 1998) er som å komme fra ei bråkete maurtue til ei stille eremittue. Det er et deilig lavt støynivå, og det fortsetter inn på det elegante toget som tar oss inn til Central Station. Når vi så kommer opp i metrosystemet, møter vi på en uhorvelig stor folkemengde, men det er fortsatt et merkelig lavt lydnivå. Det fortsetter på gateplan også; masse biler, busser, toetasjes trikker, fotgjengere, men lite aggresjon, og lite bærting fra bilene. Der vi går gatelangs for å finne hotellet, så er det, eksteriørmessig, lite som forbindes med "Østen" (foruten bygningsstillasene som er av bambus).

Etter innsjekk har vi avtale i en butikk i Soho. 

Danske Christine og hennes franske kjæreste Adrian importerer naturvin og matvarer fra Frankrike. Vi blir bedt på anderillettes, ost, deilig brød og olje, samt en rødvin basert på den sjeldne druen Pinot d'Aunis. 

Slik mat er jo alltid god, og på et vis er det et velkomment avbrekk fra all den sterke maten vi har fortært i Thailand. 

Dog tar det ikke så lang tid, før vi finner ut at vi må få spist litt dim sum. Vi kommer oss til et sted hvor slik mat er å finne, og den er selvfølgelig eventyrlig god. Dim sum med kylling, med svin og med reker. I tillegg spiser vi noe som ser ut som litt tykk, avkuttet papardelle (bred pasta), men som er av ris. Denne retten er også kjempegod, servert med dampet "morning glory (minner om spinat). Vi drikker kinesisk øl, Tsingtao, til, og får litt kudos for det. Ølet smaker helt greit, i alle fall bedre enn de europeiske alternativene.

Senere på kvelden havner vi, utrolig nok, på Hard Rock Café, og det er utelukkende fordi vi skal møte Christines foreldre, som er der for å høre det danske bandet TV2. Pussig, gitt, hvordan planer forandres, og kameler svelges. Og rarere blir det, da vi til slutt ender i en annen rockebule, med et rockeband som har Kai Sombys doppeltgänger på vokal.

Morgenen etter drar vi til et matmarked for å spise frokost. Mennesker smiler og nikker til oss, men ingen gjør mine til å hjelpe oss med å bestille noe. Vi ser etter engelske menyer, eller illustrajonsbilder av mat, men ikke noe finnes. Etter at vi prøvd å henvende oss til folk, uten å få napp, må vi rett og slett gi opp. Vi ender  i et hull i veggen (litt lenger nede i gata) som selger risnudelsuppe, så vi klager ikke. I det fuktige og ikke helt varme været, er dette helt supert.

Så drar vi til Kina.

Det er pussig, altså, at man kan ta metroen til grensen, kjøpe et femdagers visum for 160 kroner, for så å spasere over i det som i sin tid var et særdeles lukket land? Shenzhen er verdens raskest voksende by, det er en stund siden den rundet 15 millioner mennesker, men voksemerter sees i forunderlig liten grad.

For å få litt oversikt, tar jeg en tur opp i byens høyeste bygning, Kingkey 100 (441,8 m). Heisturen tar et minutt, og vel oppe i 100. etasje får jeg sett en liten del av byen. Det er en merkelig følelse, å stå ved et vindu og se langt ned på andre bygninger, som egentlig er veldig høye. Videre er det rart å se ned på ett kvartal, som med sine høye bygninger huser flere mennesker enn alle som bor i Finnmark. "Det får'n te å tenke", som et menneske jeg en gang kjente, brukte å si.

Alle disse menneskene skal bespises. 

Samt oss. 

Vi spiser hele tiden, og maten er god, veldig god. Vi fortsetter å spise dim sum, vi spiser dampet and, masse grønnsaker, diverse fisk og sjømat, og ris, dog ikke så mye av den sorten. En frokostvariant er at vi komponerer vår egen risnudelsuppe; i en kurv legger jeg litt svinekjøtt, litt sopp, noe grønnsaker (jeg hopper over rå lever, fiskeskinn og noen andre litt vel ikkeverifiserbare matvarer), leverer det til en dame, som like etterpå kommer tilbake med "min" suppe. Den er selvfølgelig veldig god, den også.

I vegghullet ved siden av bakes det. En kar står og kjevler og bretter en gjærdeig mange ganger, før han på dyktig vis tilpasser den til en veldig stor gryte med vann? Olje? Leiven gis et lite opphold i gryta, før den kommer opp igjen. Tilbake på bakebordet, esende, og rykende varm, blir den påsmurt saus (tomat er med), før den deles opp. Jeg kjøper noen biter, og gleder meg over kinesisk "pizza" med wienerbrødkonsistens.

Som en avslutning på frokosten går vi til hullet ved siden av, hvor de merkeligste tinkturer selges. De er alle svarte, ugjennomsiktige, og min reisevenn forsikrer meg om at det er medisinske greier. 

"Makes you strong", lizm. 

Damen som øser opp min drikk (jeg liker å tenke på henne som "Magica"), peker på halsen min, og når jeg drikker, kjenner jeg reminisenser av eucalyptus. Dog er det ikke godt. 

Kanskje mamma hadde rett, når hun sa at "med ondt skal ondt fordrives"?, idet hun ga meg en skje med tran?

At Kina har blitt et land hvor det er rå pengemakt som gjelder, ser vi flere ganger, men særlig i et privat rom på en karaokebar. Den eksklusive kelnerstaben står på pinner for en gjeng med kanakkas kinesere samt to litt skremte nordmenn. 

Noen sover, noen styrter sprit, noen synger utrolig stygt, mens kelnerne (tjenerne) rydder opp, henter mer sprit, mer øl, mer kongee, eller mere sprøstekte andetunger. Det er hæslig, som naboen i 4B ville ha sagt, og vi kommer oss der ifra.

Morgenen etter er vi meget glade for akkurat dét oppbruddet, da det krever sin energi å krysse grensen fra Kina til Hong Kong sammen med 100.000 (minst) shoppinggale kinesere.

Tørkede maneter er fortsatt ugjort, og man har spist for lite tang. 

Utover det har det vært helt supert.

En dannelsesreise

Aller først: i år var vi ganske flinke med restene av påskens lammelår (som, tradisjonen tro, ble fortært sammen med ei flaske Chateau Musar); vi skar av og fryste ned kjøttrestene, og vi brukte beinet (med litt kjøtt på, brunet under grillen) til å koke kraft. 

Vi brukte ikke for mye av hverken gulrøtter eller løk, slik at kraften ikke ble for søt (men vi hadde en bit sellerirot med), ei heller hadde vi mer vann enn at det dekket beinet. 

I kveld har vi, etter at vi tok ut porsjoner med kraft og kjøtt fra frysen i går, hatt kokte rotgrønnsaker i lammekraft, sammen med restekjøtt som som vi varmet opp i samme kjele. Sammen med en klatt sennep fra Dijon og ei flaske Sør-Afrikansk egenimport, ble det veldig godt.

Påsken er over, og man har i tillegg til lam, spist egg, vafler, svinebog, og endatil sild. 

På ei hytte i Vestertana fikk vi sursild, lune selvdyrkede poteter og smilende egg. 

Av en dame fra Sverige. 

Nydelig. 

Som vanlig er når jeg spiser sild, så tenker jeg at dette er en skatt som vi ikke benytter oss nok av. 

Joda, vi henter den opp fra havet, men vi sender den over grensen.       

Dog kan jeg ikke bli særlig irritert eller opprørt (på vegne av flere), da jeg jo vet at jeg var over 40 år før jeg fikk sansen for dette havets sølv selv.

Utmerket påskemat, sammen med en øl og en liten støyt med akevitt.

På tilfeldig vis oppdaget vi, under siste juls Cape Town-opphold, en "restaurant" nede ved fotballstadioen. Den heter Hesheng, er et lite hull i veggen, og den serverer kinamat. Her jeg sitter, på påskens siste dag, minnes jeg denne oppdagelsen med stor glede, ikke minst fordi jeg der spiste sjøgress for første gang; ikke sjøgress som i "noritang", dvs det man forbinder med makiruller på sushirestauranter, men sjøgress, som i den type sjøgress vi finner i fjæra.

Sjøgressalat het retten, og den var eventyrlig god. 

I tillegg spiste vi dim sum, som vi så ble håndlaget på bestilling, før de forskjellige bitene ble dampet ferdige i bambuskurver. 

Dim sum kan være så mangt (for eksempel innbakt og dampet farse, kokte kyllingføtter, friterte søtsaker), men mine favoritter er nok de forskjellige farsene med deig rundt. Rekefarse er populært, og svin, i tillegg til vegetarvarianter, med for eksempel spinat. 

Den beste dim sum jeg har spist til nå i livet, var altså i Cape Town, og den nest beste var i Torggata i Oslo. 

Fra og med neste uke, vil den beste dim sum jeg har spist, ha vært i Hong Kong eller Kina.

Jeg skal dit, og jeg gleder meg som et lite barn. Jeg skal til Bangkok også, og der skal jeg spise alle de originale variantene av thaimaten som jeg har fått rundt omkring. Pluss alt det andre, som jeg ikke har drømt om, da jeg ikke har visst at det fantes. 

Så moro det skal bli!

Halve reisen er forberedelsene, sies det, og forventningene som bygges opp. 

Det er mulig at det stemmer, og det er uansett greit å være forberedt. 

Dog vet jeg at mine forventninger ikke kan måle seg med det jeg kommer til å oppleve i løpet av denne turen.

Jeg har, som tidligere skrevet, kun vært i Asia en gang før, og det var i Vietnam. Det var en rystende opplevelse, på alle vis, ikke minst med tanke på maten; i løpet av fjorten dager spiste jeg tre ganger på restaurant, og dé måltidene var de kjedeligste. 

De virkelige skattene fant jeg på gata; jeg husker fortsatt min første bolle med Phó, det første glasset med iskaffe og kondensert melk, og den første baguetten (fra da Vietnam var fransk Indochine), supersprø og god, med et herlig fyll, klokken ni på kvelden. Eller første gang jeg spiste fersk durian, en frukt som lukter utrolig sært (noen vil si utrolig vondt), men som er utrolig god. Durian finnes i Thailand også, og jeg gleder meg til å smake den igjen.

Men Hong Kong? Dim sum, så klart, og krabber og fisk og sjøgress. Tørkede maneter skal visst være helt herlig, med en karakteristisk seig konsistens, som kantonesere elsker. Er det på samme måte over grensen i Shenzhen, en by som siden 1982 har vokst med over tolv millioner innbyggere? Det skal bli spennende å se. Kanskje man kan komme hjem igjen med ideer til nye retter, nye måter å bruke Barentshavets rikdommer på? Kanskje blæretang ikke på noe vis vil bli det samme etter denne turen? Jeg er så spent!

Jeg vet også at Dickson og jeg vil ha nye ting å snakke om når jeg kommer tilbake, siden jeg vil ha sett hans by Hong Kong. Kanskje han vil være litt muntert overbærende når jeg forteller om hva slags steder jeg har besøkt? Eller bare entusiastisk (og dermed mer lik seg selv)?

Mon tro om mine venner må finne seg i å være prøvekaniner (sjøgress, hihi) i lang tid, etter at jeg har kommet hjem. Går grensa ved manetene?

Ikke godt å si.