Viser innlegg med etiketten kantareller. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kantareller. Vis alle innlegg

torsdag 29. august 2013

Kom, da vel, kantarell!



Noen jeg kjenner veldig godt, kom her om dagen hjem med kantareller. 
Gave fra kollega Hildur. 
Glede i huset, men også litt hodebry; for hva skal man gjøre med en slik ekslusiv råvare? Vi skulle jo egentlig ha torsk til middag? 
Det finnes oppskrifter som kombinerer sopp og fisk, men da dreier det seg gjerne om kraftig fisk som kveite, steinbit eller breiflabb. Jeg hadde torsk, riktignok noen store fine ryggstykker, men fortsatt torsk. 
Jeg ga det en sjanse. God fisk, god sopp; det kunne i alle fall ikke bli dårlig?

Det ble veldig bra; ovnbakt torskerygg, ristede kantareller, kantarellsaus, syltede gulrøter. 
Egentlig helt utrolig godt, faktisk.
Sausen ble laget ved at jeg finhakket soppstilkene, hadde de i en kjele med litt smør. Så kom det hemmelige trikset (eller, intuisjonens mystiske geni); jeg hadde i en god skje med gåseleverpaté. Denne smeltet inn sammen med soppen og smøret, før det kom en skvett med fløte i kjelen. Så fikk det stå i fred, på veldig svak varme, til det tyknet. 
Godt salt, pepper fra kvern. 
En av de beste sausene jeg har laget, som sammen med den kritthvite fisken og de syltede gulrøttene (salt og syrlig, brøt perfekt med den fete sausen), ble til en rett jeg er litt stolt av. Eller, kanskje veldig stolt. 

Kantareller, der altså, som var så gode at vi bare måtte ha mer. Redningen ble butikken, hvis importvare ikke på vilkår var like bra som de Hildur hadde kommet med. Det fikk stå sin prøve. 
Dermed ble det pasta (bucatini)med kantarellsaus (og godt med parmesan) på fredagen, før det hele ble avsluttet på lørdagen, med kantarellrisotto pluss litt godt lammekjøtt. Risotto har det vært skrevet om før i denne spalte, men det kan repeteres at en skvett hvittvin gjør seg godt, samt at god kraft og parmesan er imperativt. En klikk smør også. 

Enkel mat. 
Vidunderlig mat.

Det er slik det er med mat, den trenger ikke å være vanskelig, hip, eller sløy. 
Det holder at den er god. 
Så kommer det med at maten gjerne kan være innbydende, fIn å se på. Serviset kan også være pent, "sølvtøyet" også. 

Det går i bølger med mat; nå for tiden er á la carte helt ute, men det kommer nok tilbake. VIdere kommer det nok tilbake, det at det holder med tre retter. Når man har kommet til pre pre pre-desserten.
Man går nok litt lei, etterhvert, av at de som produserer det du skal spise av og med, stikker av med så mye av omsetningen. 

Fårikål går aldri av mote, ei heller kjøttsuppe eller seibiff med løk. Hvorfor? Fordi det er veldig godt, så klart, og fordi kokker digger slik mat. Anthony Bourdain har skrevet at kokker er noen sentimentale fjols. Kanskje har han rett, men i så fall gjelder det ikke bare hans yrkesgruppe. Mat og smak har mye med minner å gjøre, særlig minner fra barndommen. Prøv, neste gang du spiser en rett som er god: vekker den minner?

Men; når jeg sitter her og skriver, tenker jeg på om jeg har noe særlig med minner om fersk kantarell. Fra barndommen?
Hm, kanskje han hadde rett, den franske sosiologen som hevdet at smak kan læres, og brukes som økonomisk og kulturell kapital? Øker man sin kulturelle kapital ved å tilegne seg såkalte "acquired tastes" som oliven eller østers? Eller noe så banalt som naturvin?

Kanskje man får tak i steinsopp i år…

mandag 29. juli 2013

hjemme hos charls.no


For en herlig kveld det ble. 
Og slik en vidunderlig mat!

Jeg har skrevet om Runar før; at han har fått til noe bra med sin kokkeutdannelse, sin blogg, sin genuine interesse for de gode tingene. Mannen er levende opptatt av mat, 24 timer i døgnet, med unntak av de timene han bruker på å ta bilder, skrive dikt, eller noe annet kreativt. Han har i seg en utrolig trang til utfoldelse, og han får det til også. Leiligheten til han og kona Maria er superlekker, hvor første etasje stort sett er viet mat. Hagen er flott, med nennsomt innsamlede markjordbærplanter, blåbærlyng, samt villbringebær. Ikke langt borte fra hagen har han sine hemmelige soppsteder. 

Dette var menyen, forrige søndag:
Apertif av hyllebærsaft, hyllebærlikør, soda, is, markjordbær.
Stekte kamskjell, gulrot / appelsinpurré, løkmarmelade, småsalat.
Grillet økologisk entrecôte, trøffelrisottto, årets første kantareller, foie gras.
Rømme- og dillmousse, hyllebærjusmarinerte bringebær, andre friske bær fra hagen. Sesamkjeks.

En slik meny tar gjerne pusten fra en. På papiret.
Når man spiser noe slikt hjemme hos folk, får man bakoversveis i tillegg; de perfekt stekte kamskjellene, smaksintensiteten i den silkeglatte purréen, som sammen med løkmarmeladen gir en opplevelse av noe opphøyet (oppblåst språk her, men jeg mener det). Stykket med entrecôte, som ikke er vanvittig mørt, men har en utrolig smaksrikdom; de små kantarellene, den perfekte risottoen, den dekadente opplevelsen av andelever…

Og så desserten, hvor den dominerende smaken er (i alle fall for meg) dill. 
Jepp.
Dill til dessert. Ikke til rekene.
Runar vet at jeg har vist interesse for hans bruk av dill i desserter tidligere (for eksempel i sukkerbrød), så derfor har han brukt godt med tid på å tenke ut dagens søte avslutning.
Hva kan man så si? Sånn i etterkant?

Veldig godt. 
Minst.

Her følger oppskriften på Runars rømme- og dillmousse (til 6 porsjoner):

9 dl Rørosrømme eller sæterrømme
3 små potter dill
160  gram sukker
Frøene fra en halv vaniljestang
3,5 plater gelatin

Legg gelatin i kaldt vann. Grovkutt dillen, og kjør den med sukkeret i blender eller matmølle. Ha dette i en piskebolle sammen med vaniljefrøene og 8 dl rømme. Pisk til kremkonsistens. Varm den siste dl med rømme lett, og smelt den oppbløtte gelatinen inn i denne. Tilsett så denne i dillkremen i en tynn stråle, mens du pisker godt til fyldig kremkonsistens. Ha eventuelt over i sprøytepose, og sett kjølig mens moussen setter seg (hvis du vil servere i porsjonsformer, er ikke dette noen dum idé).

Servér gjerne med friske og/eller marinerte (hylleblomst) bær. Kanskje til og med med litt sprøtt bakverk (se charls.no for inspirasjon).

Supert!

søndag 26. august 2012

Kortreist i sesong


Har du hørt om hammerfestingen som bare spiste kortreiste, sesongbaserte råvarer?
Ikke jeg heller, da et slikt menneske ikke finnes.
Men det har kanskje fantes.
I cro magnontiden?

Et kjapt sveip over et hvilket som helst matutvalg i en hvilken som helst nærbutikk i denne byen, eller dette fylket / landet, slår grundig fast følgende: mesteparten av det som finnes kommer langveisfra. Slik har det stort sett alltid vært i moderne tid. Nå er det riktignok slik at råstoffet i fiskepinnene i frysedisken er norsk, kanskje til og med fra Finnmark, men det har nok vært en tur i Asia for å bli prosessert. Dermed ikke særlig kortreist.

Men hva er så kortreist? Finnes det en geografisk grense? Jeg, som er søring, vil nok si at 50 mil er ganske langt, da det er lengre enn distansen Oslo – Trondheim. Men jeg vet også at det er like langt fra Hammerfest til Kirkenes.
Jordbær fra Trøndelag, er det kortreist mat, nylig ankommet til Bondens marked i Oslo?
Et stykke ost fra Øverli i Pasvik, er det kortreist mat, når det en gang (formodentlig) blir solgt på butikken her i byen?
Ordet «kortreist» er på vei til å bli litt blasst, synes jeg, kanskje på samme måte som utrrykket «sesongbaserte råvarer».

Så, hva slags sesongbaserte og kortreiste råvarer har vi i Finnmark.?
Vi har diverse proteinkilder; fisk og vilt har vi i og for seg gjennom hele året, mens annet husdyrhold er sesongbetont. Med litt flaks kan vi få frem noen poteter.
Dog skorter det på korn og grønnsaker.

Det er ikke altfor lenge siden, i fylket vårt, at grønnsaker på vinterstid var ensbetydende med skrumpete kålrot, skrumpete gulrøtter, samt en skrukkete kål i ny og né. De fleste hus hadde dessuten potetbinge. Mitt barndomshjem sørpå også, forresten.
Min venn, Grillkongen Geir, som er oppvokst her i byen, husker ikke paprika fra sin barndom. Ikke kiwi heller. Det er mulig at han kan erindre vannmelon, men fersk ananas? Kanskje bananas.

Vi skal sende en takk til de som lærte oss å tørke, salte, fermentere og sylte, men vi skal også være glade for kjøleskapet, fryseren og bedre kommunikasjon verdensdeler, land og landsdeler imellom.

Og vi skal være glade for både bær og sopp. Vi kan for eksempel finne kantareller, enten i skogen eller butikken, slik jeg gjorde i dag. God kommunikasjon hadde ført til at en kurv med svenske kantareller hadde funnet veien til en butikk nær meg, og jeg klarte ikke å stå imot.
Dermed ble det super kveldsmat, fersk tagliatelle med kantarellsaus: Jeg renset soppen, delte den i ca like store biter (jevnere steking), og hadde den i en ganske varm panne. Jeg ristet på pannen av og til, og hadde etterhvert i en god klatt smør, samt noen løvtynne skiver fra i alle fall en sjalottløk. Så skrudde jeg ned varmen et par hakk, før jeg hadde i (nesten en hel putt) fløte. Jeg lot det koke inn til det tyknet, hvorpå jeg hadde i salt og kvernet svart pepper. Ikke noe annet krydder, men gjerne litt fersk parmesan (de har kantareller i Italia også). Den ferske pastaen gikk i gryta, man rørte om, og vips, runde én i et høstlig rituale som gjerne utøves flere ganger i sesongen (!) var unnagjort.
Veldig godt, gjerne sammen med et glass Côtes du Rhone fra Château Cheylus (den med den røde traktoren, kr 104,50 på polet)

Misforstå meg rett; jeg er stor tilhenger av sesongbaserte og kortreiste råvarer. Men også frysedisker. Og hermetiske tomater.