Det dukket nettopp opp noe på Facebook. Skulle jeg "like" det? To grunner ble forespeilet:
- Det var bra.
- Det var fra Finnmark.
Jeg synes ikke at det var bra. Skulle jeg allikvel like det, siden det var fra Finnmark? Nope, ikke denne karen. Skulle jeg la være å si noe som helst? Mulig det, men et eventyr av H.C. Andersen ligger alltid og lurer i bakhodet mitt i slike situasjoner (i alle fall de gangene jeg føler at jeg har peiling).
Så, til dagens tekst:
Følelsen er, i alle fall for meg, kjent; hva pokker skal man ha til middag i dag?
I går gikk det etterhvert greit, siden jeg fant en Vossakorv med spesialitet-merke i butikken. Den så ganske grov ut, og skulle visst være røkt med oreved. Proteinet i boks.
Så slo det meg at det var lenge siden man hadde laget grateng.
Dermed ble det bare pølse i handlekurven, siden jeg tenkte at kjøleskapet og forrådsskapet burde ha nok av både rester og annet for å kunne lage slikt.
Vel hjemme fant jeg frem poteter og gulrot, som ble skrelt og delt opp i passende biter, for så å bli kokt møre i lettsaltet vann. De ble lagt i bunnen av en smurt form. Så ble en liten løk skåret opp i løvtynne skiver. Denne ble marinert i litt hvitvinseddik. Etter noen minutter ble eddiken klemt ut, før løken ble lagt i formen den også.
Vossakorven ble så delt opp i passende biter og lagt oppå grønnsakene.
Deretter ble det laget hvitsaus. Smør ble smeltet i en kjele: litt mindre mel enn smør ble tilsatt, før det ble rørt sammen. Så ble det tilsatt h-melk, under kontinuerlig omrøring (litt mere melk enn vanlig, faktisk, slik at sausen ikke ble så veldig tykk). Neste trinn var revet muskat, før det ble tilsatt mer enn en teskje Colemans sennepspulver. Revet (god) ost ble det siste tilskuddet, så mye at sausen nå tyknet til litt tykkere en "hvitsauskonsistens" (på grensen til en "Sauce Mornay", faktisk).
Den rike sausen ble øst over hele formen, som gikk rett i ovnen som holdt ca 200 grader ("fairly hot"). Når sausen hadde bobler og fått farge, var retten ferdig.
Ventetiden ble brukt til å tørke av benker og fjøler, vaske kjeler og annet utstyr, slik at det så og si ikke var noen oppvask å ta seg av når middagen var fortært (med veldig god apetitt).
Veldig smart, egentlig.
Det må sies at gårdsdagens handlekurv inneholdt to ekstra ting, i tillegg til Vossakorven; en kålrot og en salt svineknoke.
Dermed blir dagens middag forberedt slik:
I en god kjele legger jeg salt svineknoke sammen med en liten løk. Et laurbærblad blir stiftet fast i løken med to nellikspiker. Det dekkes med kaldt vann, kokes opp, temperaturen settes ned slik at kjøttet syder.
Lenge.
Innimellom skummes det av.
Underveis skrelles en kålrot og noen få gulrøtter som skjæres i biter i. Dette kokes mørt i lettsaltet vann.
Vannet slåes av, røttene damper av seg, en skikkelig solid klikk med smør tilsettes, før jeg bruker en stapper til å lage en grov, eh… mos.
Smakes til med salt og pepper.
Det kan hende at jeg gidder å koke noen poteter også, men det holder egentlig med rotmos.
Svineknoken er ferdig når kjøttet lett løsner fra beinet.
Ikke før.
Jeg gjør nettopp det, løsner kjøttet, fjerner skinn, deler opp i serveringsstykker. Legger det på et varmt fat, øser kanskje over noe av kraften. Strør over litt kruspersille.
Setter ei krukke med sennep på bordet.
Legger gule erter i bløt, for å lage suppe av knokekraften i morgen.
Kjøtt og rotmos.
Fantastisk hverdagsmiddag.
Veldig godt.
