Lam til påske, sier du? Eller, til Pesach?

Spiser vi lam, til minne om jødenes flukt fra Egypt? Hvor lammeblodet ble brukt for å vise guden hvilke barn han ikke skulle drepe?  Nope, vi spiser lam fordi det er godt, og er vel forlikte med det.

På våre breddegrader burde lam i påsken være ganske så unaturlig, siden vi slakter lam på høsten. Men, når det er sagt, så spiser man jo frosset lam hele året, gjerne fra New Zealand også. Lam er veldig godt, rett og slett, og et ovnsbakt lammelår er super mat. Har man greit med garnityr og noen gode poteter, metter et lammelår på over tre kilo en stor familie. 

Rester blir det også; man kan renskjære låret, hakke opp kjøttet, steke det i panna med hvitløk, chili og kanskje litt soya. Kanskje til og med litt ketjap manis? FInhakket vårløk til slutt?
Nydelig i pitabrød, eller med ris eller nudler til.

Det renskrapte beinet fryses ned til senere kraftkoking.

Kan man gjøre lammelår på en ny måte? Er det noen vits? Jeg vet ærlig talt ikke, men i min jakt på «en ny vri på lammelåret» endte jeg opp med ansjos, som i denne sammenhengen i alle fall er nytt for meg. Samtidig tenkte jeg at det kan være en ny vri å se seg litt tilbake? Derfor lager jeg fløtegratinerte poteter til, rett og slett fordi det er veldig godt. Annet garnityr? Hardt stekt sopp (delt i to eller fire, lite olje i starten; salt og pepper, oregano, en klatt smør helt på slutten), og stekte rotgrønnsaker, glasert med god appelsinjuice.

Jeg lager en slags pesto med ansjos, hvitløk og olivenolje. Litt på gefühlen blir det, men 4 store hvitløksfedd er bra, sammen med (kun) filetene i en ansjosboks fra Abbas (annen ansjos duger selvfølgelig også, men siden jeg er usikker på målene her, bruker jeg Abbas som rettesnor). Dette har jeg over i den smale beholderen som fulgte med stavmikseren, sammen med 3 spiseskjeer olivenolje. Stavmikseren går nedi, og og det mikses lenge og vel. Ettter en stund sjekker jeg; er det litt tynt? I så fall, litt mer olje. mikse igjen. Til slutt har jeg noe som minner om majones i konsistensen (ikke så rart, egentlig, siden dette også er en emulsjon). 

Så begynner jeg med lammetlåret. Det saltes og pepres godt, før jeg, med slikkepott, smører inn lammet med ansjospesto (noen vil kanskje savne rosmarin her, men jeg har funnet ut at i denne oppskriften, er det ikke nødvendig). Jeg legger det i ei langpanne inn i ovnen, som hoilder 150 grader) Lammet er fint rosa inni når steketermometeret viser 65 grader. Ta det ut av ovnen, og la det hvile udekket i minimum en halv time. Det blir ikke kaldt i løpet av den tiden, slapp av! 

Skrap godt i langpanna, hell på vann, skrap mer, sil over i en kjele. Hell på like mye rødvin som du har kraft. Kok opp, og la det syde en stund. Også her er det bra med en solid klatt kaldt smør mot slutten. Dermed er sausen ferdig.

Potetene skrelles, deles opp i to millimeter tykke skiver, for så å bli lagt i en kjele. Strø over litt salt. Dekk med fløte, krydre med bittelitt revet muskatnøtt, samt enda mindre cayennepepper. Kok opp, og la koke i noen minutter. Hell over i en ildfast form, strø over rikelig med smaksrik ost (ikke «topping»). Sett i ovnen, som nå er skrudd opp til 180 grader. La det stå i ovnen til det bobler skikkelig, og osten har fått mørk gylden farge. 

Mens kjøttet hviler og potetene er i ovnen, stekes centimeterstore terninger av rotgrønnsaker (gulrot, kålrot, sellerirot, pastinakk++)på høy varme i olje. Det saltes og pepres godt, og røres hele tiden. Når grønnsakene er gjennomvarme, med en fin stekeflate, has det i en skvett med god appelsinjuice. Rør litt til. 

Ferdig!

Med litt flaks er nå alt klart. Samtidig.

Få alle tilbords, sett frem alt utenom kjøttet, som skjæres opp (på langs) og legges på fat i siste sekund. 

Servér!

Veldig godt, og ansjosen gjør susen.

Vin? Den må være rød.

Jeg har, ved flere anledninger prøvd både Rioja og vestisde Bordeaux, og jeg vet hva som er min favoritt (smilefjes).

Dessert? Lettbrente (skibrenner, brunt sukker) appelsinfileter med vaniljesaus.

Ut på tur, alltid blid

Det var vel omtrent i fjor på denne tida, at vi skulle ut på tur. Til fjells, så og si. Vi var ca fem-sju mennesker, samt søtten hunder. Vi hadde gledet oss skikkelig; smurt ski, sjekket pilker, handlet sånne små ekle mark, og i det hele tatt. Dette kunne jo ikke bli dårlig?

Det ble ikke det, heller, på tross av elendig fiskelykke, mye vind, dårlig sikt, og gaulende,  utålmodige hunder.

Vi kom ikke så langt, før vi gravde oss ned. Eller, vi lagde oss ly for vinden, så vi fikk muligheten til å fyre opp et skikkelig bål (hundene fraktet veden), hvorpå vi så gjorde.

Så satt vi der, da, rundt bålet, med vinden hylende omkapp med hundene (som vel hadde sett for seg en lengre tur enn vår lille, på det nærmeste, oppvarmingsrunde) 

Hundene roet seg etterhvert. 

Og sulten meldte seg. 

Hva gjør man, når fiskelykken er elendig, samt at nesten ingen gidder å fiske, da det fortsatt blåser, i alle fall friskt? Man tar fram sin medbragte mat, da man i og for seg har hatt en mistanke om at ca null fisker ikke på noe mirakuløst vis kan mette fem-sju mennesker (og søtten hunder). 

Vi tok frem en god stekepanne, som vi la i glørne. Dernest et solid stykke bacon, som vi skar tjukke skiver av. Disse gikk rett i panna, og var ferdigstekt på ganske kort tid. Så hadde vi i centimetertykke skiver av søtpotet, som koste seg i fettet som baconet hadde lagt fra seg. Disse fikke en runde med salt og pepper. Det ble også lagt noen grønnsaksposer i glørne. Disse dobbeltpakkede aluminiumsposene inneholdt skiver av løk, paprika, squash, og kansje litt sopp? Sammen med en klikk smør, samt salt og pepper (og litt rosmarin? oregano?) ble det veldig godt. 

Og hvis vi ikke hadde vært slike ukuelige optimister, så kunne vi selvfølgelig hatt med noen egne poser med fisk også (smør, salt og pepper); laks, ørret, kanskje til og med torsk, midt på fjellet.

Som dessert hadde vi hver vår appelsin, som (i mine drømmer) kom fra Fodele.

Det ble et minneverdig måltid, som ble avrundet ved at noen tok frem en gammel Kaffelars. 

Finnes det bedre kaffe enn den som er kokt på bål, i skog og mark, eller på fjell og vidde? 

Nei, sannelig, sier jeg dere, det gjør det ikke. 

Og hvorfor er det slik? Det har selvfølgelig noe med selve turen å gjøre, omgivelsene, liksom. Kvaliteten på kaffen har nok også mye å si, kanskje også hvordan kaffen er malt. Veldig viktig er det at vannet faktisk koker. Det blir så varmt at det henter langt flere aromastoffer enn de fleste kaffetraktere, som sjelden varmer opp vannet til mer enn noenogåtti grader (samt at temperaturen på kaffen synker ytterligere så snart kaffen har kommet ned i kolben).

Kokekaffe er veldig godt, og er på mange måter den nye "Kaffe Latten". På tostjernersrestauranten Maaemo, for eksempel, koker kelnerne kaffen på primus. Ved bordet.

Spiste vi noe mer den dagen? Vi ble vel litt sultne etter hjemkomst og dusj (som jo avslørte at vi hadde fått litt farge i kinnene, tross sno og snø), så vi fant frem litt brød. 

Og vin. En herlig flaske Chateau Musar.

God påske.