Viser innlegg med etiketten Propellen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Propellen. Vis alle innlegg

fredag 6. desember 2013

En skikkelig sytete tekst 2.0 (eller, frem for middelmådigheten)

I forrige uke var jeg med Propellen en tur for å "snakke for nån unge mennesker. Æ var ommentrent like forberedt som ei jåmfru som har slått åpp telt i en militæleir" (for å sitere en kjent rallykjører fra øst-fylket). Det var på Hammerfest videregående skole, hvor 10-klassinger fra byen var invitert for å bli orientert om skolens studietilbud. Jeg og Propellen skulle snakke til de som hadde vist interesse for kokk- og servitørlinja. Propellen snakket om Kokkefaget generelt (utrolig hipt), og muligheten for å få fast arbeid (bortimot garantert). Jeg snakket om matglede generelt, og om muligheten for å glede folk spesielt. Videre fikk jeg stilt mitt yndlingsspørsmål: "Hva er det beste du vet?" Svarene var oppløftende; ingen svarte kebab, en svarte pizza, en svarte fiskegrateng, og pinadø var det ei jente som svarte Beef Wellington.

Beef Wellington, dere!
Denne artikkelen skal ikke handle om denne klassiske rett, oppkalt etter Jarlen av Wellington, som impliserer indrefilet, sopp duxelles, foie gras og butterdeig. Poenget er at hennes yndlingsmat var en spesifikk og tidkrevende rett (hun kunne ramse opp ingrediensene og tilberedningsmetode), som krever omhu og solid håndverk, uten mulighet for juks eller snarveier (men sannsynligvis med noen mislykkede forsøk). Jeg ble skikkelig glad av dette, og håper virkelig at vedkommende søker på kokk- og servitørlinja. Kanskje så vi en fremtidig Karla Siverts eller Heidi Bjerkan der? Go!

Men hvorfor skulle dette da være en skikkelig sytete tekst?

Fordi jeg har tenkt litt på middelmådighet i det siste. Kanskje middelmådighet blir tydelig, speilet tett opptil noe som absolutt ikke er det.
Jeg føler i alle fall at det skjer noe for tiden, noe jeg ikke liker: 

Middelmådighet, som (bare) fordi det er fra Hammerfest/Finnmark/Norge blir løftet opp og frem. 
Folk som hverken kan synge eller danse blir slått opp i riksaviser (en vennetjeneste?), profesjonelle ledere gjør de de er betalt for å lede dårligere, ved sin blotte deltakelse. Men, laiksene på Facebook kommer, og folk konkurrerer i antall hjerter, mens smilefjesene har blitt en del av skriftspråket (og tildels i talespråket, ved hjelp av armer, hender og fingre. Hashtagen oxo). Presisjonen forsvinner, og språket forringes.
Maten som serveres rundt omkring?
#denfølelsenlizm...

Er det dette vi vil ha? 

Eller, er dette noe å skrive om? 
Holder det ikke å løfte frem det som er bra? Som for eksempel Norskjelv, som vant forskningsprisen i den skandinaviske finalen i First Lego League. 
Jo jøss, de fortjener all den rosen de får. Og mere til.
Dog, jeg tenker ikke på dem som ambassadører for byen vår. De er ambassadører for seg selv og sin egen iver og nysgjerrighet. 
Det er nok.

På den annen side: vis meg de som vet hva de ikke kan, men som ønsker å lære. 
For eksempel det mennesket jeg møtte på byen forleden, som "ikke kunne noe om mat generelt, eller julemat spesielt". Jeg kunne da fortelle at jeg aldri tidligere har laget jul i eget hjem, så der kunne jeg ikke hjelpe til noe særlig. Kanskje vi noviser skulle slå oss sammen, for å lære av hverandre? Gjøre oss fortjent til skryt, fordi det blir vellykket, eller bedre enn ved forrige forsøk?

Vi vil ha de bra tingene, de gode smakene, håndverket. 
Vi vil også ha det mislykkede, der folk har prøvd, men ikke fått det til. Der maten allikevel har blitt spist, med tanke på hva man kan gjøre av forbedringer.
Det vi ikke vil ha, er middelmådigheten, der man er fornøyd med seg selv og sitt, vel uvitende om tingenes tilstand.

Slik er det, og slik må det være, hvis vi vil ha det som er

veldig godt.

(puh)


mandag 21. oktober 2013

God Dag (oversett til samisk!)


Jeg har noen venner som går igjen her i denne spalten; Grillkongen Geir, for eksempel, og naboen i  4B. Den usedvanlig dyktige kokken er innom av og til, og fra tid til annen kan man lese om "noen jeg kjenner veldig godt". Et nytt tilskudd er han jeg heretter vil kalle "Propellen".

En propell er selve drivverket, som får båten til å gå fremover, eller flyet til å lette. Jeg liker å tenke på ham som en flypropell, kanskje fordi jeg liker fly veldig godt. Når jeg senere i dag skal fly til Tromsø, vil jeg, for n'te gang, la meg beruse av de enorme kreftene som slippes løs idet piloten slipper bremsene. 10-12 sekunder senere er vi i luften, hvorpå flyet fortsetter å aksellerere opp til marsjfart, som er i underkant av 500 km/t. 

Kanskje Propellen (altså, vår mann) er mer som et fly å regne? SIden han også har det med å aksellerere etter at han har letta? Og at han er bra i marsjfart? Vår man kan i tillegg holde marsjfart i utrolig lang tid, men til forskjell fra flypropeller trenger han nesten ikke drivstoff. Da jeg stakk til ham en flaske vann her om dagen, tok han imot og drakk den opp, men det virket ikke som om det hadde slått ham at han trengte noe. En annen dag så jeg at han spiste på en brødskalk, i det som så ut som en femminutters pause. Hva går denne mannen egentlig på? Luft, selvølgelig, samt litt vann. 
Og kjærlighet til mat.
Som han av og til tar seg tid til å spise.

Hva liker han å spise, da, Propellen, når turtallet skrus ned og han har litt tid?
Han sa en gang at det det beste han vet er kjøttsuppe. 
Altså, han kunne sagt østers, gåselever, indrefilet av wague eller noe annet ekslusivt. Trøfler, kanskje? De hvite fra Piemonte?
Nope, det ble kjøttsuppe.
Fordi det smaker veldig godt.
Her er en variant som vil mette mange (bruk billig kjøtt med bein (elg, sau, storfe eller rein) som må kokes lenge, det gir mest smak):

Skrell en liten gul løk. Skjær den i skiver. Surr denne i din største kjele, sammen med litt olje på svak varme. Ha i ca 1,5 kg kjøtt  og bein som er delt opp i rause biter. Skru opp varmen, la kjøtt og løk surre en stund, slik at kjøttet får litt farge. Strø over 1 ts salt, 8-10 hele pepperkorn, samt to laurbærblad.
Hell på ca 2 liter vann, la det koke opp. Skru ned varmen når det koker, skum av urenheter som flyter opp. Fortsett med dette til alle urenheter er borte. 
Etter ca en halv time tilsettes rotgrønnsaker, ca halvparten av den mengden du har skåret opp. Jeg bruker gjerne 2 deler gulrøtter i skiver, 2 deler kålrot i terninger, samt 1 del sellerirot i terninger. Det grønne fra en stor purre (finsnittet) følger også gjerne med.
En time senere tilsettes resten av rotgrønnsakene. Kok videre i ca ett kvartér. 
Legg i finsnittet kål samt det hvite fra purren, også dette finsnittet.
Smak eventuelt til med mer salt og pepper.

Servér suppa med en gang, rykende varm, i dype tallerkener, sammen med flatbrød og godt smør.
Ringle eventuelt over litt veldig god olivenolje.

Perfekt høstmat.