I forrige uke var jeg med Propellen en tur for å "snakke for nån unge mennesker. Æ var ommentrent like forberedt som ei jåmfru som har slått åpp telt i en militæleir" (for å sitere en kjent rallykjører fra øst-fylket). Det var på Hammerfest videregående skole, hvor 10-klassinger fra byen var invitert for å bli orientert om skolens studietilbud. Jeg og Propellen skulle snakke til de som hadde vist interesse for kokk- og servitørlinja. Propellen snakket om Kokkefaget generelt (utrolig hipt), og muligheten for å få fast arbeid (bortimot garantert). Jeg snakket om matglede generelt, og om muligheten for å glede folk spesielt. Videre fikk jeg stilt mitt yndlingsspørsmål: "Hva er det beste du vet?" Svarene var oppløftende; ingen svarte kebab, en svarte pizza, en svarte fiskegrateng, og pinadø var det ei jente som svarte Beef Wellington.
Beef Wellington, dere!
Denne artikkelen skal ikke handle om denne klassiske rett, oppkalt etter Jarlen av Wellington, som impliserer indrefilet, sopp duxelles, foie gras og butterdeig. Poenget er at hennes yndlingsmat var en spesifikk og tidkrevende rett (hun kunne ramse opp ingrediensene og tilberedningsmetode), som krever omhu og solid håndverk, uten mulighet for juks eller snarveier (men sannsynligvis med noen mislykkede forsøk). Jeg ble skikkelig glad av dette, og håper virkelig at vedkommende søker på kokk- og servitørlinja. Kanskje så vi en fremtidig Karla Siverts eller Heidi Bjerkan der? Go!
Men hvorfor skulle dette da være en skikkelig sytete tekst?
Fordi jeg har tenkt litt på middelmådighet i det siste. Kanskje middelmådighet blir tydelig, speilet tett opptil noe som absolutt ikke er det.
Jeg føler i alle fall at det skjer noe for tiden, noe jeg ikke liker:
Middelmådighet, som (bare) fordi det er fra Hammerfest/Finnmark/Norge blir løftet opp og frem.
Folk som hverken kan synge eller danse blir slått opp i riksaviser (en vennetjeneste?), profesjonelle ledere gjør de de er betalt for å lede dårligere, ved sin blotte deltakelse. Men, laiksene på Facebook kommer, og folk konkurrerer i antall hjerter, mens smilefjesene har blitt en del av skriftspråket (og tildels i talespråket, ved hjelp av armer, hender og fingre. Hashtagen oxo). Presisjonen forsvinner, og språket forringes.
Maten som serveres rundt omkring?
#denfølelsenlizm...
Er det dette vi vil ha?
Eller, er dette noe å skrive om?
Holder det ikke å løfte frem det som er bra? Som for eksempel Norskjelv, som vant forskningsprisen i den skandinaviske finalen i First Lego League.
Jo jøss, de fortjener all den rosen de får. Og mere til.
Dog, jeg tenker ikke på dem som ambassadører for byen vår. De er ambassadører for seg selv og sin egen iver og nysgjerrighet.
Det er nok.
På den annen side: vis meg de som vet hva de ikke kan, men som ønsker å lære.
For eksempel det mennesket jeg møtte på byen forleden, som "ikke kunne noe om mat generelt, eller julemat spesielt". Jeg kunne da fortelle at jeg aldri tidligere har laget jul i eget hjem, så der kunne jeg ikke hjelpe til noe særlig. Kanskje vi noviser skulle slå oss sammen, for å lære av hverandre? Gjøre oss fortjent til skryt, fordi det blir vellykket, eller bedre enn ved forrige forsøk?
Vi vil ha de bra tingene, de gode smakene, håndverket.
Vi vil også ha det mislykkede, der folk har prøvd, men ikke fått det til. Der maten allikevel har blitt spist, med tanke på hva man kan gjøre av forbedringer.
Det vi ikke vil ha, er middelmådigheten, der man er fornøyd med seg selv og sitt, vel uvitende om tingenes tilstand.
Slik er det, og slik må det være, hvis vi vil ha det som er
veldig godt.
(puh)
