Smør

Jeg er glad i fett av alle slag. Jeg synes at poteter stekt i gåsefett eller andefett er utrolig godt, og jeg elsker flesk og bacon. Ribbe? Jeg elsker ribbe, jeg kunne spise ribbe året rundt (og når jeg tenker meg om, så gjør jeg vel egentlig det). God olivenolje? Nydelig. Jeg dypper gjerne ferskt, hjemmebakt brød i en helt grønn, ferskpresset olivenolje. Kanskje har jeg hatt i litt god eddik også, sammen med litt havsalt. Enkle, men gode smaker.

Og smør? Jeg simpelthen elsker smør. Smaken av godt smør på ei tjukk skive med ferskt hjemmerbakt brød er noe jeg er villig til å vente lenge på. Og i bakverk? Min mor bruker ikke margarin i boller, for å si det sånn. Og bortimot alle sauser blir bedre med smør, og brunet smør er jo en saus i seg selv.

Kokker blir ofte konfrontert med at de bruker mye smør og annet fett. Til det svarer de gjerne at de er nettopp kokker, og ikke ernæringseksperter. Men både ekspertene og vi vet vel egentlig at fett i for store mengder ikke er bra for kroppen? Samtidig vet vi vel egentlig alle sammen at for mye karbohydrater heller ikke er sunt? Hallo, begrepet ølmage er da vitterlig ikke av ny dato?

Nuvel, godt gammeldags folkevett har vært brukt som uttrykk siden Aristoteles (minst); det gjelder å ikke innta hverken for mye eller for lite, for da blir man enten for tjukk eller for tynn (og man kan dø av begge deler).

Så hva gjorde jeg under den såkalte smørkrisen? Vel, jeg dro utenlands, slik jeg har gjort hver jul siden 2006. Dessuten må det sies at jeg aldri i mitt liv har bakt noe som helst som har med jul å gjøre. Men jeg har nå kommet hjem, og jeg ser at man har utenlandsk smør på Rema. Det er sikkert godt, og det er mulig at jeg kommer til å kjøpe det når min pakke med Røros-smør er borte. Dog, jeg kjenner til folk som i det siste har kinna sitt eget smør, og som sier at det ble så godt at de vurderer å gjøre det igjen. De har brukt en blanding av fløte og rømme, som de har rørt langt forbi kremkonsistens. Etterpå har de klemt ut væske som har blitt til overs, før de så har tilsatt salt etter smak. Hvem vet, kanskje jeg prøver selv også.

I så fall skal jeg også bake brød, som jeg baker med fersk gjær og kaldt vann, slik at det må heve både lenge og vel. Kanskje den deilge lukta av hjemmebakt brød når helt bort til naboen i 4B, slik at han på eget initiativ kommer bortom. Har han med en god flaske rødvin, så er det stor stas. Har han det ikke, så gjør ikke det noe, jeg har jo nettopp fornyet lageret av Sør-Afrikansk egenimportert. Turer som resulterer i egenimport er meget verdifulle, da de gir perspektiv: i byen vår (og stort sett i fylket og i landet forøvrig) kan vi drikke kaldt vann rett fra springen. Hadde vi ikke kunnet det, hadde vi hatt noe å bæse for. Kanskje til og med en krise.

En oppskrift med ansjos

Jeg har lenge lest matspaltister og kokebokforfattere som lovpriser ansjos og sardiner. Slik fisk forbandt jeg i oppveksten med julefrokoster hvor små fileter ble fisket opp av illeluktende bokser, for så å bli lagt over kokte egg på brødskiva. Eller at de ble lagt direkte på skiva, med majones oppå. Ble ansjosen brukt på wienersnitzelen, lå den der gjerne sammen med kapers. Det eneste som manglet, var vel sylteagurk og rødbeter, for å oppsummere alle de ting jeg ikke likte som barn. Som voksen mann i Hammerfest liker jeg i dag både ansjos og sardiner, rødbeter og sylteagurk, majones og kapers; ja, jeg har i dag et unormalt godt forhold til kapers, særlig i brunet smør til hvit fisk. Og ansjos er godt på egg, og sardiner er godt rett på skiva, med majones og nykvernet svart pepper (og kanskje litt hakket hvitløk).
Jeg har også erfart at Jamie Oliver gjør helt rett, når han tilsetter noen ansjosfileter i tomatsausen. Sausen får en dypere smak, som om det smaker mer av alt. Dette husket jeg på, her om dagen, da jeg fikk lyst på en pastarett til kvelds, uten egentlig å ha altfor mye hverken i kjøleskapet eller forrådsskapet. Jeg hadde ankommet huset på Fuglenes samme kveld, etter å ha vært borte en tid. Jeg fant en halvtom boks med ansjos, litt pistasjenøtter, en purre og en skalk med parmesan. Etter å ha konstatert at varene hadde overlevd, fant jeg dessuten en pose med selskapserter i frysen, en råvare jeg ikke kan få fullprist nok; de tiner på et blunk (i en sil over pastavannet), de er søte og gode, fulle av næring, og hvis de ikke varmebehandles for lenge, så har de en flott farge.
Til to personer:
Start med å grovhakke en neve pistasjenøtter (du kan bruke andre nøtter også, for eksempel pinjekjerner. De trenger du eventuelt ikke å hakke opp) og ha dem rett i en tørr og varm stekepanne. Når nøttene får farge og gir fra seg en veldig god lukt, legg i fire-fem ansjosfileter, som du skraper rundt i panna med en tresleiv. Når ansjosen går i oppløsning, tilsett to-tre spiseskjeer olivenolje og en halv purre, både fra det hvite og det grønne. Salte (ikke så mye, husk at du har brukt salt ansjos) og pepre. Når purren blir varm og blank og myk, ha i ertene som du har tint over pastavannet, samt en rimelig god klatt smør. Litt syre må du også ha, gjerne i form av en god hvitvins, eller sherryedik. Eller sitron. Rør forsiktig rundt. Smak! Trengs det mer salt eller pepper? Ta pannen av platen.
Før du siler pastaen (jeg brukte tagliatelle), tar du en kopp nedi kjelen og sparer på vannet, som nå inneholder masse stivelse. Ta den avsilte pastaen og bland den inn i sausen, før du tar noe av pastavannet og mater inn i sausen også. På denne måten holder pastaen seg blank og fin, også når du forsyner deg for andre gang. Ha alt sammen over i et varmt serveringsfat og risle over veldig god olivenolje. Server med generøse mengder parmesan.
Smaker veldig godt, både med vann, øl eller vin.

Slott

I dag har jeg sett en del av Bucuresti.

Jeg har sett revolusjonsplassen der Ceauscescu uten å lykkes prøvde å roe ned folkemassene i slutten av desember 1989. Han satte inn det militære istedet, som meiet ned forsvarsløse mennesker (en av verdens mange minnevegger finnes i dag på plassen).

Noen dager senere ble samme mann, sammen med sin kone Helena, henrettet. Jeg husker godt de dagene, jeg var en 23 år gammel radikal student som fulgte med i timen (slik jeg hadde gjort tidligere i det samme året, både under studentrevolusjonen i Kina, og under Berlinmurens fall)

I 1984 satte den kommunistiske Tsar Nicolae Ceauscescu igang med å bygge det han kalte Folkets Palass. For å komme igang, måtte han rasere et boligområde med 30 000 leiligheter, samt noen andre virksomheter. Han anla også en paradegate som var litt lengre, og ca en meter bredere, enn Champs Elysees.

Slottet er formiddabelt, utviklet under ledelse av en kvinnelig arkitekt, som var 27 år da hun fikk oppdraget.

Med unntak av litt mahogny, er alle materialer som ble brukt i bygget, rumenske.

Til og med silken er rumensk, da man anla en egen silkefabrikk (jada, med ormer).

Da Ceauscescus reminisenser ble fremvist på alle verdens tv-kanaler, var bygget 70 % ferdig. I dag gjenstår kun 2 %.

Det er grandiost, det er latterlig, og ganske vanvittig.

Jeg tipper at alle verdens kongelige, samt noen statsoverhoder er ganske så misunnelige.

Det Kongelige Norske Slott var nok ganske hipt i 1849.

160 år senere ser man kanskje til Romania?

http://en.wikipedia.org/wiki/Palace_of_the_Parliament

Et problem?

Jeg har tidligere skrevet om jødiske pilgrimer til Auschwitz, samt partiske guider i samme leir.

Her kommer en historie fra Bulgaria:

Jeg og min venn Trifon Trifonov er en tur for å se Bachkaya Kloster, som ligger ikke så langt utenfor Plovdiv i Bulgaria.

Inne i klosteret er to munker begravd på noe som må kalles for hedersplasser (selvom det høres litt søkt ut). Vi skjønner etterhvert hvorfor; det viser seg at disse to alene har reddet utrolig mange jøder fra å bli sent til Auschwitz og andre leire under 2. verdenskrig. Vi snakker virkelige helter her; to mennesker som også under kommunismen gjorde alt de kunne for at mennesker skulle kunne ha et verdig liv.

På vei ut fra klosteret blir vi stoppet av et eldre ektepar som trenger hjelp til parkering. Trifon hjelper dem med dette, og vi kommer etterhvert i snakk. Det viser seg at de er fra Israel, og at de har kommet til dette klosteret nettopp for å se gravene til de to munkene.

Ekteparet berømmer Trifon og hans hjemland Bulgaria for deres hjelp til jøder under "krigen". Når Trifon så forteller at jeg er fra Norge, setter mannen øynene i meg og sier "Well, you didn't help, but it is not your fault, you are too young"!

Jeg blir helt stum. Klarer ikke å si noe. Etterhvert blir jeg forbanna, har lyst til å løpe etter dem, men jeg roer meg ned.

I etterkant har jeg tenkt at jeg burde ha fortalt at Norge var et okkupert land under "krigen". Jeg burde ha sagt at min bestefar var krigsseiler som seilte konvoier frem til krigens slutt. Jeg burde kanskje ha lagt til at han, som et resultat av dette, slet med nervene sine frem til han døde av hjerteinfarkt i 1962, 4 år før jeg ble født.

Jeg kunne ha fortalt at det var mange mennesker i Norge som jobbet i generell motstandsbevegelse, eller at de spesifikt hjalp jøder ut av landet.

Jeg kunne óg ha fortalt at jeg ville ha gjort det samme hvis jeg hadde levd på den tiden, men siden jeg lever i dag, så støtter jeg palestinere som lever under uverdige forhold i okkupert Palestina.

En reise i Øst-Europa er opplysende og tankevekkende.

Ferie med læring 2

Man skal kanskje være litt forsiktig med hva man spiser når man er på ferie?

Jeg mener, i utgangspunktet, at nei, det skal man ikke være. Tenk på hva man kan gå glipp av?

Derfor er det også naturlig med en smell.

Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde spist på et sted hvor maten var så veldig god. Et sted i gamlebyen i Krakow hvor mesteparten av maten ble tilberedt i en bakerovn. Jeg fikk blodpølse, en annen hvit svinepølse, svineknoke, samt honningglasert svineribbe.

En bakt potet, en klatt sennep, samt en blanding av pepperrot og egg utgjorde garnityret. Til dette drakk jeg øl og vodka.

Det var eventyrlig godt, så godt at jeg bare måtte innom samme sted dagen etter, for å sjekke ut mer av menyen; jeg spiste bakte piroger, borscht som var avsilt, tilsmakt med rømme og servert med potetstappe ispedd baconfett og baconbiter, samt EN LITEN TARTAR.

Veldig tidlig, neste morgen, våknet jeg, på nattoget, av at jeg måtte på toalettet...

Min ene dag i Bratislava ble litt amputert, da jeg hele tiden måtte være i nærheten av WC.

En hyggelig dame på et apotek gav meg noen piller, samt streng beskjed om å bare drikke vann og te, og etterhvert spise mørk sjokolade og bananer.

Jeg så gjorde, og utpå dagen derpå kunne jeg kjenne på kroppen at det planlagte besøket på Arcade Bistro i Budapest kunne gå etter planen.

Arcade Bistro ligger på Budasiden av byen, den har ikke så mange bord, men den er visstnok anbefalt av Michelinguiden fordi den gir såkalt "value for money".

La det være sagt med en gang: veldig god mat og veldig god vin.

Hovedretten var genial i all sin enkelhet; en perfekt medium rare stekt biff av det de kalte for "grå okse" (som jeg forstod var en slags bøffel) med en ruccolasalat tilsmakt med syrlige kirsebær og sennep. Kjøttet var utrolig mørt, og samtidig veldig smaksrikt, en etter mine begreper litt uvanlig egenskap (i alle fall i Norge, hvor den "møre " indrefileten ofte smaker veldig lite)

Og hvilke viner! Jeg fikk smake viner fra produsenter som Dél, Gere Tamás og Szemes (tror jeg), fra området Villányi i Ungarn.

En ting var at kelneren villle gi meg et innblikk i Ungarns rødviner, en annen ting var at paret ved nabobordet også ville hjelpe til, de spanderte et glass fra sin flaske.

De andre rettene holdt også veldig høy kvalitet, og sammen med en veldig god espresso, samt en schnaps laget på kirsebær ((pluss en til, påspandert av kelneren) (de er visst glade i kirsebær i dette landet)), ble dette til en formiddabel start på mitt lille opphold i Budapest.

Takk til Sveinar Aase for tips om spisested.

Ferie med læring

Jeg er på ferie i Øst-Europa, og første land er unnagjort. Jeg har vært i Polen i en uke, og det har vært helt fint. Krakow vil jeg gjerne komme tilbake til, da byen har mye av det jeg liker ved en by; masse historie, den er ikke for stor, her er mye god mat og godt øl, samt at den kan by på noen virkelig lærerike timer, for eksempel hvis man tar seg en tur til Auschwitz.

Det jeg var redd for at skulle bli et freakshow ble ikke det. Jeg så antydninger, dog; amerikanske jøder i kjempestore grupper, omgitt av noe som kan ha vært Mossad, hva vet jeg, de hadde i alle fall propper i ørene, vaktsomme blikk og buler under jakka.

Auschwitz-Birkenau er et lærestykke i bestialitetens historie, og viser igjen at man ikke skal støtte seg til fornuften, da den kan bære veldig galt avsted, hvis premissene som blir gitt er feil. Mye av det tyskerne gjorde i konsentrasjonsleirene var basert på fornuftig løsninger ut ifra premisset som var gitt: hvordan utrydde et folk mest mulig effektivt?

Det er min oppriktige tro at all menneskelig handling må være basert på humanisme. Det er det som skiller mennesker fra andre pattedyr; vi er rovdyr som har kommet så langt i vår utvikling at vi har mulighet til å være humane. 

Som en afrikansk genetiker sa det: "We are given the ability to love".

Når vår guide forlot oss utenfor Birkenau, sa han at vi ikke må glemme Holocaust, men at vi heller ikke må glemme hva som har skjedd, og skjer, i vår tid. Han nevnte Rwanda og han nevnte Srebrenitsa. Etter min oppfatning kunne han også ha nevnt Gaza?

Han kunne også ha påpekt at noen av torturmetodene som ble brukt i Auschwitz, idag blir brukt av Israelerne.

I det jødiske kvarteret her i byen hørte jeg i går Balkan Beat Box. Et morsomt liveband som med sin mix av musikkstiler beviser at summen av mange rare ting kan være bra.

Skredder

Jeg glemte visst å skrive at Marianne og jeg spilte med John Taylor i forrige uke. Sammen med Taylors gode venn, trombonisten Henning Berg, spilte vi en liten konsert på FINN.

Moro og nervepirrende på en gang, å spille originalkomposisjoner av Taylor og hans venner (Abercrombie, Towner, Wheeler), som man nærmest har vokst opp med.

Jeg har ankommet Krakow, og her er det fint, kort og godt. 

På toget hit observerte jeg en haug med amerikanske jøder (de sang og hadde kalott, altså ingen tvil) som jeg nærmest fikk inntrykk av at var på pilegrimsreise til Auschwitz / Birkenau.

Jeg fikk meg nesten en knekk, men har besluttet å dra dit allikevel, dog ikke i propagandaøyemed (Israel etc). 

Heller for å lære.

Mon tro hva jødene lærer av det, eller kanskje de allerede har sendt en tanke til Palestina?

Kanskje de boikotter Israel, de også?