Godt fra kua

Vi nordmenn er rare; vi skryter av at vi oppfant ostehøvelen, samtidig som vi spiser mer og mer ferdig skivet ost.

I vinter var jeg på en nærbutikk får å gjøre noen enkle matinnkjøp. Da jeg kom til ostedisken oppdaget jeg at all osten som lå der var ferdig skivet. I befippelsen over et slikt selsomt syn, forlot jeg butikken tomhendt. 

Jeg dro til en nærbutikk til, for å oppdage at tilstanden i ostedisken der kun var litt bedre, da den hadde et stykke sveitserost.

I dag har jeg tatt samme butikkrunden, for å kunne konstatere at den første butikken, etter mitt syn, fortsatt har et begredelig utvalg. Den siste, derimot, har gjort et byks, både i kvantitet og i kvalitet. De har nå fått både Manchego og ekte Feta i sortimentet sitt, samt mye annet godt, som god Brie og Camembert. Så jeg en god Cheddar også, eller var det bare en drøm? Forskjellige syltetøy og marmelader fantes, pluss god kjeks, ja, til og med Melbatoast! 

Jeg ga meg nesten over, der jeg stod, frem til en som jobbet i butikken kom bort til meg for å fortelle at de hadde planer om å ta inn enda mer; de hadde jo tross alt en hel katalog fra Oluf Lorentzen å ta av. 

Er det mulig, spurte jeg, du er jo tross alt en del av en kjede, hvis sortiment ikke akkurat er viden kjent for mangfold? Nåja, sa han, vi vil jo gjerne tilfredsstille kundene våre. 

En sann helt, den karen.

Ikke for det, det har hendt at jeg har kjøpt en pakke ferdig skivet Jarlsberg, men da har det vært fordi jeg har visst at jeg skulle ut og reise innen kort tid. Siden man ikke lenger får kjøpt ost i løs vekt (og dermed bestemme mengde), så var pakka med skiver minste mengde ost (med litt smak) å oppdrive. Men, det må sies, utvalget i ferdigskivet ost er idag (i de fleste butikker), større enn utvalget ost i stykker (og det gjelder brunost, også).

Ærlig talt, dere; er dere ikke i alle fall litt enige i at ei pakke med ferdigskivet ost ser litt stusselig ut? Jeg for min del synes at en slik pakke ser både steril og litt ekkel ut, og det er jo litt pussig, siden noe som er sterilt, er sterilt nettopp for å avverge ekle ting? En kontradiksjon, der altså, som fungerer.

Hva gjelder gulost, så liker jeg at stykket som jeg kjøper er skåret inn fra kanten av hjulet. Jeg liker også at det ser ut som et trekantet kakestykke, og at det er voks på i alle fall to av sidene (da vet jeg at osten er fra kanten). Jeg bruker stort sett høvel for å skjære pålegg, men jeg har liksom bendt litt på høvelen min, slik at skivene som kommer ut, ikke er altfor tynne (ingen Øystein Bache-liknende figur skal få si til meg at "vi tar ikke for mye ost på skiva, gjør vi vel"?).

Av typer gulost, så liker jeg både Jarlsberg og Sveitser, Ridderost  og Port Salut. Gouda liker jeg også, og Gruyére, favoritt og ekte Sveitser. 

Jeg liker Manchego også, for ikke å snakke om Parmesan. 

Og hva med Morbier, med det lett gjenkjennelige askelaget i midten?

Ellers, så er jeg veldig glad i både blåmuggost (Roquefort, Gorgonzola) og  hvitmuggost som Brie og Camembert. 

Prøv forresten å varme opp en ikke overmoden Camembert i ovnen til den er lun og litt flytende. Servér et godt stykke ost sammen med kirsebærkompott, og kanskje noen valnøtter. 

En klassisker, og veldig godt.

Når det gjelder norskprodusert ost, så er det gode tider, faktisk så gode at vi kan snakke om at vi er midt i en revolusjon. Vi har etterhvert masse god ost i Norge, som prøver å reflektere sitt geografiske opphav (terroir). Det er bra!

Midt i denne revolusjonen finner vi  ostemaker Øverli fra Pasvik, som er på god vei mot noe veldig bra. Jeg har smakt mye av det han lager, og mener å huske en Tomé som var veldig god. Videre leser jeg at han har begynt med noe han kaller "Farmesan". Kanskje en ny ost til pastaen (med et litt nøttete navn)?

Det som er rart, dog, er at ostene hans er vanskelige å få tak i, til og med i Kirkenes. 

Jeg vil gjerne kjøpe ostene hans, her i byen. Hører du, lokalkjøpmann og osteliker?

Her er noen gode norske osteprodusenter: 

Tingvollost, fra Tingvoll på Nordmøre: flere typer, mest kjent for blåskimmelosten Kraftkar.

Gangstad Gardysteri. Fra Inderøy i Nord-Trøndelag: stor produktserie. Her gikk Øverli i lære.

Den blinde ku, fra Ås i Akershus: en foregangsbedrift som lager mye interessant, både hvittt og gult.

Munkeby, fra Tautra i Nord-Trøndelag:  halvfast kitttost laget av franske munker. Likner litt på Brie. Vinner medaljer i Europa.

Tine: jepp, de lager gode ting. I tillegg til gode gule oster, lager de Blå Selbu og Chevre fra Haukeli. De lager også Kesam (ferskost, et kortreist produkt, da all norsk kesamproduksjon foregår på meierieti i Tana)

Finnes det ost som ikke er god? Tja, det finnes i alle fall ost som er kjedelig, og ost som smaker lite, eller ingenting.

Rarest i så måte er "ekte bøffel-mozarella". For meg er det skummet melk i fast form.

Her er forresten en god "en av hver"-saus til pastaen, som jeg lærte i studietiden (og som stadig er på repertoaret):

Ta inneholdet fra 1  pose frossen spinat, hell den rett i en varm kjele, og fres den myk sammen med litt god olivenolje (rør mye). Ha etterhvert 1 liten putt med fløte i, og la dette koke på svak varme i noen få minutter. Ha så i 1 pakke billig blåmuggostost, bit for bit, litt etter litt. La det hele koke inn litt, og smak til med salt (ikke så mye, osten tilfører kanskje nok), muskat og cayennepepper. Vend pasta inn i sausen (for eksempel grønn tagliatelle), og server straks. 

Uten parmesan.

Ost er altså et mangfoldig produkt, og det får meg igjen til å tenke på den femte franske republikks første president, Charles de Gaulle, som mente at det var håpløst å regjere over en nasjon med to hundre og førtiseks forskjellig oster (i dag mer enn tre hundre og femti. (hyppig sitert i artikler om ost og / eller franskmenn)).

PS En kompis sier at Gamalost og Champagne er nydelig. Om ikke lenge skal jeg manne meg opp, og ta han på ordet. Så moro det vil være hvis han har rett!?

Hva skal vi spise til middag, i dag, da?

Jeg lever i en ganske liten husholdning, som ikke er så flink til å planlegge ukemenyer.

Kan det være noe å prøve seg på?

En svensk matskribent som jeg ikke helt husker navnet på (han skrev i Klassekampen og Arbetaren, Otto von Friesen?) fortalte at i hans familie var det middagsråd hver søndag. Her ble ukens meny planlagt, og alle familiemedlemmer hadde full vetorett hvis det var noe de ikke ville ha. 

Dog var det et krav at det skulle være grønnsaker hver dag. 

Kanskje barna hans var store, før denne ordningen kom igang? 

Hadde de dessert hver dag? 

Jeg husker fra min egen barndom, at forventningene til middagen økte noen hakk, hvis det lå en skje på hver spiseplass ved middagsbordet. Det betydde at det var dessert den dagen (hvis det da ikke var pannekaker; da betydde skjeen ertesuppe)

Det kan vel hende at vi hadde frisk frukt til dessert også?

Hva spiser barn og unge i dag? En muntlig undersøkelse som jeg gjorde på en skole i byen for litt siden, avslørte at kebab er en hit, samt pizza og taco. Kjøttdeig, der altså.

Jeg har laget en ukemeny, som jeg synes ser fristende ut:

Mandag: Fiskegrateng eller Pytt i Panne (Hendt i Veckan). Utmerket restemat. Yoghurt til dessert (den med kokos er ganske god).

Tirsdag:  Smørdampet nykål og nypoteter. Stekt bacon, smeltet smør. Dill i lange baner. 

Onsdag: Stekt sei med løk og råkost. Kokte poteter. Is til dessert

Torsdag: Pasta med bakte grønnsaker. Hakk opp for eksempel squash, løk, sopp, fenikkel og gulrot. Ha i en ildfast form, ringle over god olivenolje og saften av en sitron, dryss over salt og kvernet svart pepper. Bak i ovnen til grønnsakene er godt møre. Vend inn pasta (for eksempel penne), evetuelt mere olje, samt generøse mengder med parmesan.

Siden man er i hakkehjørnet, så kan man jo ha fruktsalat til dessert.

Fredag: Greske kjøttboller (med hvitløk, mynte, oregano og spisskummin), tzatziki, frisk salat med ekte fetaost (som fåes på i alle fall en butikk her i byen). 

Melon med sitron og honning til dessert.

Lørdag: Grøt på tidlig ettermiddag. Eller suppe, kanskje til og med neslesuppe? Hjemmelaget pizza utpå kvelden (her kan man også bli kvitt noen rester).

Søndag: Hønsefrikasse. Finn frem oppskriften fra en generasjon før oss. Serveres med ris. Til dessert blir det tjukkmelkpudding, med oppskrift rappet fra Øyvind Hjelle:

Kok opp 2 desiliter fløte, og ha i 150 g sukker, revet skall fra en halv sitron og en halv appelsin, samt en vaniljestang som er splittet opp med en skarp kniv, hvorpå frøene er skrapet ut, og stangen er delt i mindre biter. 

Legg i 6 bløtlagte plater med gelatin, og la de smelte inn i fløten..

Hell 1 liter økologisk tjukkmelk fra Røros (finnes i butikken). Visp veldig godt (gelatinet må fordeles).

Hell blandingen gjennom en sil og ned i en stor bolle.

Fordel eventuelt i porsjonsformer. 

Sett puddingen i kjøleskapet, i minimum 2 timer.

Server med rørte jordbær.

En fantastisk dessert å avslutte uka med.

Man anbefaler: Løk.

Det hender at jeg ikke har løk i kjøleskapet. 

Jeg er veldig glad i løk av alle slag, det være seg vanlig gul løk, rødløk, purreløk, sjalottløk, vårløk, perleløk, sølvløk, hvitløk eller gressløk. 

Ramsløk vokser vilt i Norge, men jeg har bare spist den på restaurant. Den brukes ofte istedenfor hvitløk. 

Jeg mener også å huske at vi fant små ville løk i Jyplevika (uff, litt hjemlengsel der), og at de var kjempegode. 

Hvis jeg nå en sjelden gang kjøper en potetgullpose, så er den gjerne med smak av ost og løk.

Et kjapt søk på nettet bringer meg til rolv.no/urtemedisin, og han kan fortelle at "urtens egenskaper og virkning" er:

Appetittvekkende, fordøyelsesstimulerende, magestyrkende, galledrivende, blodsukkersenkende, urindrivende, utrensende, blodrensende, kolesterolsenkende, blodtrykksenkende, søvndyssende, antiseptisk, antibakteriell, sopphemmende, middel mot innvollsorm, slimløsende, krampeløsende, febersenkende, blodfortynnende, antikoagulerende, hindrer sammenklumping av blodplater, betennelseshemmende, smertelindrende, antimutagen, antioksidant, antiastmatisk og antiallergisk.

Rolv kan også fortelle at urten kan brukes ved en haug med helseplager / sykdommer.

Med andre ord; løk er bra for kroppen din, i tillegg til å smake veldig godt. 

Kanskje det er mulig at, løken ikke har noen kjerne, slik Ibsen hevder. Jeg blåser i det. Viktigere er det at hvis du skreller bort lag for lag på en løk, så kommer du til slutt inn til et sted hvor det en gang har vært et bittelite frø (det går ca tre hundre tusen løkfrø på en kilo).

Det hender at jeg har noen tynne skiver med løk på ei brødskive med ost, eller purre på ei skive med leverpostei. Rå løk (alle typer) er også godt i salat, og det finnes knapt en pastasaus som ikke har godt av en eller flere former for (varm) løk. 

Men rå løk får deg til å grine, sier du? Ta på deg svømmebriller eller en dykkermaske, slik Richard Bohringer gjør i filmen Diva (1981).  

I helga ble jeg på tilfeldig vis invitert på middag, hvor det viste seg at en av vertene var en usedvanlig dyktig kokk. Jeg tror at han liker løk veldig godt, for et av garnityrene han serverte til t-bensteken var en kompott med mange typer løk.

Han startet med å dele mellomstore gule løk i to (uten noe mere skrelling enn det). De gikk i ei langpanne med snittsiden opp, før de ble saltet og pepret. Noen kvister med rosmarin ble fordelt utover, likeledes litt olivenolje, og så gikk panna i ovnen, som sto på 200 grader. Når løken var både mør og myk, ble den klemt ut av skallet sitt, og deretter grovhakket og hatt i en gryte med en klikk smør, sammen med annen hakket løk, som hvitløk, sjalottløk og purre. I nest siste øyeblikk gikk det en bunt med grovhakket vårløk i gryta, før retten ble tilsmakt med salt og kvernet svart pepper, samt litt syre i form av saften fra minst en halv sitron. I aller siste øyeblikk drysset han over en neve med finnhakket gressløk.

En slik feiring av en type grønnsak hadde jeg aldri spist før, men det ble ikke med den gangen, for å si det sånn. De forskjellige typene med løk (smaker og teksturer), med den fortsatt sprø vårløken og den milde gressløken, var nærmest overveldende godt.

Jeg vil lære mer av denne karen, og han har sagt ja til å lage en tre retters middag til glede for Hammerfestingen.

Kanke vente.

PS Løksuppe er også veldig godt: bruk svak varme og lang tid når løken brunes, bruk en god kraft, og bruk en kvalitetsost når du gratinerer.

Jo takk, rabarbra

Så gikk jeg der altså, en dag, i en av disse dagligvarebutikkene som jeg har en lei tendens til å gå tomhendt fra. 

Og der var det rabrbra, gitt, riktignok til en ublu pris, men så fristende at jeg kjøpte minst en kilo.

Rabarbra finnes over hele landet, så alle som er vokst opp i Norge kan ta del i den matkulturelle arven som ligger i det å ha gått hagelangs eller gatelangs med en sukkerkopp og en sur stilk rabarbra til å dyppe nedi. 

For meg er dette et kjært minne, og jeg kan levende erindre hvordan jeg skar grimaser hver gang jeg tok en ny bit av stilken som nettopp var dyppet í sukkerkoppen. Den sure men pirrende smaken, som bare nesten ble dempet av det søte. I kortbukse, selvfølgelig, kanskje med en liten tur bak huset for å se etter modne markjordbær. 

Ahh, sommer.

Men altså, den rabarbraen som jeg kjøpte i forrige uke, ble til noe så enkelt som ei suppe. Vi kuttet  ca 700 gram rabarbra i biter, som vi hadde i en liter kokende vann, sammen med ca 2 desiliter sukker. Vi hadde også i en vaniljestang som vi hadde kuttet på langs, samt kanskje en (liten) bit kanelstang. Vi lot det småkoke i ti-tolv minutter (vi ville ikke at det skulle bli grøt), før vi hadde i en god spiseskje potetmel som vi hadde rørt ut i litt vann. Så smakte vi, og ble enige om at en god skvis med sitronsaft var nødvendig, da vi, når det gjelder rabarbra, liker det litt surt. 

Suppa serverte vi i skåler sammen med en kule god vaniljeis. Hadde vi hatt noen jordbær, så ville også de vært naturlig følge.

For all del, rabarbragrøt er også kjempegodt. Da koker man det hele litt lenger, øker mengden rabarbra i forhold til vann (50/50), og har i en ekstra spiseskje eller to med potetmel. Sukker er man eventuelt mer tilbakeholden med. Vi setter heller en skål med sukker på bordet, sammen med ei mugge med fløtemelk. Kanskje man kan driste seg til med ei skål rosiner også?

Nettsiden frukt.no har mange oppskrifter med rabarbra; for eksempel en smuldrepai som ser veldig fristende ut.

Men, det rare er at rabarbra er en grønnsak, og av og til kan det være lurt å behandle den som nettopp det: 

Skrell noen stilker, kutt av bunn og tupp, og bruk den nederste delen av hver stilk, ca ti centimeter. Strø på litt salt og sukker, legg dem i et smurt ildfast fat, og bak dem i ovnen på 200 grader til de er såvidt møre. Veldig godt, til for eksempel indrefilet av svin, eller annet lyst kjøtt.

For en voksen søring som meg er det dog én ting som gjelder om sommeren, og det er makrell; den ettårige piren om våren, senere på sommeren kommer  voksen fisk. Felles for dem er at de stekes i panna, på samme vis som fjellørret, til og med med rømme. Men i tillegg har man kald rabarbrasuppe (i drikkeglass) ved siden av. Med mindre sukker enn til dessert, men gjerne med noen isbiter. Det er en perfekt kombo; feit fisk og syrlig drikke, kanskje med en god agurksalat ved siden av: 

Del agurk på langs, skrap ut kjernene med en teskje, snitt tynne skiver agurk med ostehøvel eller mandolin. Vend inn godt havsalt, kvernet svart pepper, mye dill, og minimum tre spiseskjeer hvitvinseddik per agurk. 

Du trenger hverken vann eller sukker til denne salaten, som er veldig god.

Mat fra en verdensmester

I den lille bygda Nuorgam i Finland (nabokummune med Tana) har de både vinmonopol (Alko) og to velassorterte dagligvarebutikker. Begge butikkene har i tillegg gode ferskvareavdelinger med mye godt kjøtt (og den beste av dem, Aurala, har et veldig godt utvalg i Mummikopper fra produsenten Arabia. Her i huset er vi nå oppe i 16 stykker). 

Det var på Aurala at jeg for første gang i voksen alder så en fersk lammebog, eller skulder, som det også heter (jeg kaller det også forbein, av og til). Den andre gangen jeg så lammebog, var her i byen, hos Finnmark kjøtt på Fuglenes. 

Heldige oss som har en slik butikk, den eneste av sitt slag i Finnmark.

Jeg virkelig elsker lammebog, bakt i ovnen ved lav temperatur, i fire timer. Jeg lager noen snitt i den ferske bogen (på begge sider), og har på godt med salt og pepper på begge sider. Under og oppå legger jeg også rikelig med hele hvitløksfedd, samt store mengder fersk rosmarin. Det siste jeg gjør før jeg dekker til med folie, er å dryppe over litt olivenolje. Så går langpanna i ovnen, som er satt på full guffe, for at lammet skal "komme igang". Idet døren til ovnen lukkes, settes temeperaturen ned til 170 grader.

Om lag fire timer senere har jeg kokt opp noen rotgrønnsaker, skåret i terninger; en liten kålrabi, noen gulrøtter, litt sellerirot, en pastinakk, kanskje etpar poteter. Dette lager jeg en grov mos av, sammen med en god klikk smør, samt salt og kvernet svart pepper.

Jeg heller fett ut fra langpanna før jeg har i litt kokende vann. Med en tresleiv skraper jeg rundt, slik at alle gode smaksstoffer som sitter der, løser seg opp i det varme vannet. Jeg tilsetter littt hvetemel, rører rundt til det tykner, har det over i en liten kjele. Så tilsettes en liten neve hakket kapers og en stor neve hakket mynte, og kanskje litt kyllingbuljong (eller mer vann). 

Stol på meg her, det blir helt supert.

Servér kjøtt (som er så mørt at det i og for seg kan plukkes av beinet med fingrene) og mos sammen med varm saus. Veldig godt.

La det være sagt, at dette ikke er min oppskrift. Denne kommer fra Jamie Oliver, gutten som via et vikarinnslag på en BBC-serie fra The River Café ble stjerne over natta. Som hadde sin første tv-serie som 22-åring, og som nå, i en alder av 37 år, kan se tilbake på 16 kokebøker, like mange tv-serier, flere priser (deriblant MBE og TED), samt at han har reddet masse skakkjørt ungdom via restaurantprosjektet Fifteen. At han har gjort iherdige forsøk på å redde ungdom generelt fra et skakkjørt skolematsystem, både i Storbritannia og USA, skal man heller ikke kimse av. 

Kanskje vi skulle be ham hit, til vårt land og vår by, for å vise ham det skakkjørte utvalget i norske dagligvarebutikker, og for å gi både oss og ham et tupp i baken til å komme i gang med å bruke supre lokale råvarer? Jeg skulle jaggu likt å se ham på torget med et utekjøkken, mens han tilberedte kråkeboller, blåskjell, sei og lam. Og multer, ikke minst multer!

Som omreisende kulturarbeider i fylket vårt, så er det ikke fritt for at det kan bli noen ensomme timer på hotell. Da er det greit med Jamie, siden Youtube har vært proppfull av ham. Min favorittserie er Jamie at home, hvor lammeoppskriften over er hentet fra. Nå er riktignok serien fjernet, men klippet hvor oppskriften vises, kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=lhWIrf-9_gw

Jeg har spist på Fifteen i London også, et veldig hyggelig og realt sted med nydelig italienskinspirert mat. Det jeg husker best derfra er en fantastisk salat (den het nettopp det, "fantastic salad") som blant annet inneholdt løvtynne skiver av sellerirot, trøffelolje og parmesan? Er det noen som har andre Oliverbøker enn meg, som har oppskriften på denne? Jeg har prøvd å lage noe liknende, men er ikke i mål enda. Men man skal da ikke gi opp?

Stopp Pressen!

Mytene om tidligere redaktør i Dagens Næringsliv Kåre Valebrokk er mange. En av de mest holdbare er nok at han skal ha ment at det skulle lukte øl av journalister når de returnerte fra lunsjen.

Jeg tror nok at hvis du kom med et alkometer i diverse avisredaksjoner for noen tiår siden, og gjorde en test på journalister, enten utpå morgenkvisten, eller etter lunsj, så ville sannsynligheten for utslag med gult eller rødt lys være overhengende stor.

Men det skal den ha, pressen den gangen, at den ofte beit fra seg med gode artikler og gode overskrifter (og hvis det stod noe om flått noe sted, så var den gjerne ikke av monstertypen, og det hele var skrevet som en notis (gjerne blant annonsene). Mengden med kjendis-stoff var mindre også, og avdelingene som skrev om slike, var små. 

Det begynner å bli veldig lenge siden Marshall Mcluhan forfektet at "the media is the message". Folk lurte på hva han mente med det, den gangen, og noen gjør det vel fortsatt. Jeg tror at Kristoffer Schau var inne på noe i Morgenbladet for to uker siden (du finner artikkelen på morgenbladet.no). 

Og Schau er glad i øl, det er jeg helt sikker på.

Det er mulig at Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås også er glad i øl; han skriver i alle fall godt, og i forrige uke hadde han en bra kommentar (med utgangspunkt i jordbruksoppgjøret) om norsk matproduksjon. Han påviser med klare tall at norske bønder har vært flinke til å modernisere og effektivisere landbruket, uten at de har fått noe særlig igjen for det. Han skriver at "tilskuddene (til bønder) utgjør en stadig mindre del av statsbudsjettet. I 1978 var de åtte prosent. I 2011 utgjorde de 1,7 prosent. Norge bruker altså relativt sett stadig mindre offentlige midler på landbruket". Og jeg kan tillegge at mens nordmenn for 50 år siden brukte 50 prosent av budsjettet på mat, hadde det sunket til litt over 20 prosent i 1973. I 2009 var vi nede i tolv prosent.

Samtidig har vi de dyreste butikkene (som er styrt av fire matvarekjeder hvis eierfamilier er blant de rikeste i landet) med det dårligste utvalget i Norden.

De butikkjedene som selger kjøkken og kjøkkenutstyr går også så det griner, sies det. Er det Grandiosaen (28 millioner solgte i fjor, dog ikke mer en 50 prosent av pizzasalget) som krever superutstyret?

Men altså, stopp pressen! 

Her om dagen oppdaget jeg (pussig nok) en stor boks med andeconfit på nærbutikken. 

Den kostet tre hundre kroner. 

Jeg kommer nok til å kjøpe den, da confitert and er noe av det beste jeg vet. Det er skikkelig fransk bondekost, en tilberedningsmåte fremkommet av nødvendighet, da confit er er en måte å preservere mat på. I den boksen som jeg kommer til å kjøpe, vil jeg finne fire-fem andelår som ligger i andefett. De er egentlig ferdig tilberedt, da de langsomt har blitt gjennomstekt i (sitt eget) fett. Siden er de avkjølt i det samme fettet, og der ligger de nå, i boksen, og venter på å bli varmet opp igjen, i ovnen, gjerne under grillen i de siste minuttene, slik at skinnet blir sprøtt. Så er de klare, og alt fettet har rent bort, reservert for potetsteking. 

Noen vil ha stekt sopp til, kanskje jeg også. 

Hvis det i tillegg finnes rødkål i butikken på denne tiden, så tar jeg den med og breserer den. Eller jeg gjør det samme med endiver, eller rød radicchio. 

Kanskje dette er høst eller vintermat, men det blåser jeg i, her jeg fortsatt venter på våren.

Kanskje det ikke er journalistmat, heller? Jeg ville ikke drukket øl til et slikt måltid.

Stopp pressen en gang til! 

Her kommer det mer for 17. mai, og senere grillmåltider:

Lag potetsalat med kokte potetskiver som fortsatt er varme når du blander inn mye vinaigrette (veldig god olivenolje, hvitvinseddik, finhakket sjalottløk, kanskje litt sennep, (hav)salt og kvernet svart pepper). Bland inn noen tynne skiver med reddiker også, og kanskje noen kapers. Muligens også en eller annen urt. Og mere havsalt.

Hipp hipp!

Hei og hopp, og gratulerer med dagen 2.0

Hva spiser man på 17. mai? Is og pølse med lompe? Begge deler er i alle fall veldig godt. 

Hva drikker man på 17. mai? Hva med champagne eller annen sprudlende vin? Jeg kan ikke tenke meg noe som slår en knusktørr champagne (i vårsola) på en slik festiv dag. I tillegg kan man jo servere sjimpansebrus og solo. Og vann, selvfølgelig.

Ellers vil jeg slå et slag for rødbeten, og kanskje til og med en salat med den i hovedrollen. Jeg får tak i små, ferske rødbeter, og baker dem i ovnen (200 grader) til de er møre. Skreller av skallet og skjærer dem i for eksempel små båter. Blander dem med endiveblader, løvtynne skiver av rødløk, og biter av chevre (fra Frankrike eller Haukeli). Heller over dressing laget på veldig god olivenolje, rødvinseddik, sennep, salt og pepper. 

I denne salaten passer det også veldig godt med ristede, honningglaserte valnøtter; jeg klemmer dem i biter og rister dem i ei tørr stekepanne. Når de gir fra seg en uimotståelig lukt, har jeg i en liten klikk smør og like mye honning. Tar panna av plata, rører litt rundt, lar nøttene bli lune. Nøttene går i salaten, og siden det er 17. mai, så kan jeg jo strø over noen stemorsblomster, litt lavendel, eller kanskje gressløkblomster? Hvis jeg har.

Asparges er også godt. Jeg har de i panna, på høy varme, med en skvett vann. Det er ferdig al dente på noen få strakser. Jeg har på litt veldig god olivenolje, salt og kvernet svart pepper. Kanskje Dijonsennep. Eller parmesan.

Kanskje en gulrotsalat? Tynne skiver gulrot i en dressing av veldig god olivenolje, litt revet ingefær og friskpresset  limejuice? Med salt og kvernet svart pepper, samt fersk koriander. Eller knuste korianderfrø.

Litt fisk kanskje? Spekelaks og eggerøre med gressløk? Jeg kjøpte en pakke med frossen gressløk her om dagen, og den var utmerket.

Blåskjell? Et fedd finhakket hvitløk og litt finhakket sjalottløk surres i solsikkeolje med litt salt i en kjele. Kanskje litt finhakket chili også. Jeg heller i et nett eller to med blåskjell som jeg har fjernet byssustråden på. Jeg har sjekket at de lever også (de skal lukke seg når man banker på dem). Rister litt på kjelen, heller i et lite glass hvitvin, setter på lokk. Rister av og til, og etter noen få minutter åpner skjellene seg, ferdig!  Setter kjelen rett på bordet, med godt brød til å  suge opp kraft. Pynter kanskje med noen remser med vårløk som er skjært på langs (hvis noen skjell nekter å åpne seg, må de ikke spises. Kast dem i søpla!).

Og hva med litt fenalår og jordbær. En norsk variant på den italienske klassikeren med melon og skinke. Nydelig.

Hvis noen lager ei kransekake og tar med i selskapet, så blir jeg veldig glad. Tenk om de til og med har laget den selv, seig og god?

Eller ei bløtkake. Med multefyll, som er tilsatt litt whisky. Og ristede valnøtter. Ingen protester herfra.

Eller is, hva med is?  Kanskje jeg skal prøve å lage blåbæris? Og bringebæris? Som sammen med vaniljeis blir min variant på tress? Det hadde vært moro.

Hipp hipp hurra!