God ferie

Søsteren min jobbet i flere år som turistguide på Kreta. Et av de hyppigste spørsmålene hun brukte å få var "Hvor går grekerne ut og spiser, sånn når de riktig skal kose seg?"

Det hendte at det gikk en liten djevel i henne, hvorpå hun svarte at grekerne er veldig glade i McDonalds. "Men, hvis de virkelig skal kose seg", sa hun videre, "drar de til kinarestauranten i Gouves". Turistene ble gjerne litt snurte.

I dag ble jeg selv tatt med på kinarestaurant.

I Bangkok.

Jeg fikk bedre kinamat her enn i Kina. 

Det siste skal vel egentlig ikke reflekteres over, da det ikke er poenget her. Poenget er vel heller at vi mennesker stort sett er glade i å prøve noe nytt? Jeg mener, til og med pappa sluttet etter hvert å ha poteter til spagettien.

Thailandske dansekunstner Pichet Klunchun med kone ba oss altså på kinarestaurant; en restaurant i flere etasjer, med en meny som inneholdt mer enn 300 retter. Vanligvis er dette en sikker pekepinn på at maten ikke holder mål, men slik var det ikke her, gitt.

Det var liksom maten som sto i sentrum; veggene var hvite, i taket var det lysstoffrør, og krimskramset man vanligvis finner på slike restauranter, var fraværende. Tallerkenene var av plast, og bestikket var av det lette slaget. 

Men, maten var god.

Ferske og lubne østers, én kjempestor gratinert østers, vill gressløk med kokt svinekjøtt (jepp, i den rekkefølgen), dampet morning glory, kokt sjøpølse (ikke noens favoritt, men den måtte jo prøves), dampede grønne bønner, fiskesuppe (egentlig en thaisuppe, med basilikum, samt en rød chili som kanskje er den sterkeste jeg har smakt - jeg hadde visstnok et morsomt uttrykk i ansiktet i lang tid etter at jeg hadde fått den ut av munnen), langtidskokt svineknoke, samt andre retter som var gode eller nydelige. Vi satt ved et rundt bord, og på det bordet igjen var det et snurrebord som gjorde at vi lett kunne forsyne oss av alle rettene. Det er så moro å spise mat slik! Så sosialt, og så spennende det er å utforske mat på denne måten! Nesten som en reise, jo.

Sommertid er ferietid, og for mange av oss er ferietid reisetid. Selv skal man til Sør-Norge med bil, og til Kreta med fly (søsteren bor der enda). Jeg skal nok mest spise mat med vante smaker (makrell, nypoteter, rabarbra, krabbe, blåskjell, skikkelig god feta, nesten søte sitroner, taramo salata, vidunderlige tomater), men jeg skal også se om jeg kan få spist noe nytt, noe som senere vil minne meg på akkurat denne sommeren. Hva skulle det være, mon tro? En ny fisk? en reke? En sløy grønnsak? Svinetarm (som var på menykartet i dag)?

Jeg vet ikke, men et eller annet blir det; det trenger ikke en gang å være skjellsettende, som den gangen i Can Tho, da jeg spiste durian for første gang. 

Det er sikkert flere enn meg som skal reise i sommer, og mange kommer sikkert hjem med minner om nye smaker fra nye ingredienser. 

Det er supert.

Når sommeren er over, vil jeg gjerne høre om disse smakene; enten her i avisa, på internettet, eller på gaten (da blir det til og med "høring" på ordentlig). Jeg vil gjerne at andre skal høre om det også. Smak er viktig, og det å snakke om det er moro. 

Og inspirerende.

God ferie!

En god farse? Ei skikkelig røre? Bare mølje.

Hva kan man si om seimølje?

Er fraværet av rogn i denne retten det som skiller den mest fra torskemølje (foruten fiskearten)?

Er det like mange meninger om dette, som det er seimøljekokere?

Min venn, grillkongen Geir, er ikke bare grillkonge, han er også meningsberettiget seimøljespesialist. 

Han bruker løk. Og pepper. 

Grillkongen drikker rødvin til.

Jeg vil tro at det å koke seimølje er ganske rituelt for mange, en slags stadfesting av sommeren, kanskje? Det føltes nesten litt sånn for meg, da jeg kokte sommerens første sei her forleden. Dog vil jeg kanskje fremholde, først som sist, at det kanskje ikke dreide seg om mølje, siden det bare var fisk og poteter, kokt i hver sin kjele? Med mengder av godt smør? 

Jeg kunne sikkert ha hatt gressløk i smøret, kanskje lagt ved noen grønnsaker, men det slo meg ikke da. Sprellfersk sei, poteter og smør var nok. 

I massevis!

En slik glede over fersk fisk er ganske universell; og den er uttrykt med diverse avarter av mølje, verden over. 

Hvor mange varianter finnes her i byen? 

Det sies at et portugisisk kone-emne bør kunne 365 oppskrifter med klippfisk som hovedingrediens. Hvor mange oppskrifter kan folk, der fersk sei spiller hovedrollen?

Hvordan stilte det seg under 2. verdenskrig, mens nøden og kreativiteten var størst?

Slike spørsmål er kanskje morsomst å stille, eller fabulere over, men jaggu hadde det vært moro å kunne noe om det også.

Kanskje er dette noe å gripe fatt i for det nyetablerte Matforum Hammerfest, sammen med Gjenreisningsmuseet?

I går ble det mølje her i huset, med inspirasjon fra både Portugal og Hellas.

Til to ganske sultne personer:

4 poteter

1 fedd hvitløk.

1 gul løk.

3 små gulrøtter.

1/4 sellerirot.

Litt opphakket chorizo

Veldig god olivenolje

Saften av 1 sitron.

2 eggeplommer.

Salt og pepper.

ca 1 kilo seifilet.

Kutt løken grovt, og hvitløken fint. Stek gyllent (med litt salt) med god olje i din videste kjele.

Ha i opphakket chorizo, rør rundt, fres videre i noen minutter.

Rens og grovkutt poteter og grønnsaker. Ha i panna. Fres videre i noen minutter til.

Hell på vann, slik at det akkurat dekker. Skvis over saften av en sitron. Kok opp, og la det småkoke til grønnsakene er nesten møre.

Legg i seifilet, dryss over godt med salt og pepper. Sett på lokk.

Når fisken er nesten gjennomkokt, tas den ut av kjelen, og legges i et dypt fat.

Pisk sammen to eggeplommer, ha litt av kokekraften sammen med eggeplommene. Pisk det sammen, før det helles i kjelen og røres inn der. 

Hell kjelens innhold over fisken, og servér straks, kanskje med et dryss av noe grønt, samt noen sitronbåter. 

Spis fra dype tallerkener.

Vi drakk rosévin til, og det var 

veldig godt.

Sjokk!

I går var jeg med på å sette to personlige rekorder. Den første ble satt da jeg fikk en torsk på nærmere 8 kilo. Jeg synes den var et monster. Like etterpå ble det halt inn to 10-kilos torsker på juksa.

På en gang. 

Jeg kjente at jeg ble litt misunnelig; de var jo store, de fiskene, og begge var større enn min rekordfisk.

Så nappet det igjen, og jeg kjente at trakk ganske hardt. Så ble det slakt. FIller'n, lizm! 

Men, så nappet det igjen... før det slapp, enda en gang. 

Skikkelig oppgitt, nå.

Så nappet det igjen, gitt, og denne gangen dro fisken rett ned, og snøret ruset ut.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på hale fisken opp, men jeg vet at jeg fikk krampe i hånda, og at jeg var rimelig sliten da fisken kom til syne ved båtripa. Jeg husker også skipperns utrop og ekstra iver når han skulle kleppe fisken, og jeg husker strevet med å få den ombord. 

Dæsken, vekta måtte frem. Den viste, etter litt strev og møye, at fisken veide 25 kilogram. 

25 000 gram. 

Jeg må inrømme, at en slik fisk har jeg egentlig aldri drømt om å få. Jeg har egentlig vært fornøyd med å få fisk på noen få kilo. Jeg husker forrige gang jeg satte rekord, det var en lyr tatt i Straumen på Inderøy i Nord-Trøndelag. 

Den veide ca 6 kilo. Jeg levde lenge på den opplevelsen.

Gårsdagens opplevelse gjør meg fortsatt yr i kroppen, og den kommer til å gjøre det i lang tid fremover. 

Du store min!

Skippern hjalp meg å slakte(!) fisken. 

Den torsketunga skulle kunne gi en forrett til to, vil jeg tro, og de ryggstykkene…. ja, det var ryggstykkene sine, det. Makan til filet! Vel hjemme ble det mere rensing, fjerning av skinn, samt pakking og merking. Vi har bra med fisk i frysern nå.

Til middag i dag blir det torskerygg, dampet nykål, smeltet smør og kokte poteter. Det blir helt supert.

Muligens ei suppe også, på gresk manér. Med veldig god olivenolje, små løk, hvitløk, vann, tomat, masse sitron og friske urter? Som blir jevnet med eggeplommer? Bare for å få brukt opp et sporstykke, samt litt småsei, kanskje noen blåskjell?

En, i norske øyne, ganske interessant suppe, da den er ganske forskjellig fra den tradisjonelle, kremete suppa vi er vant til. Her er jo hverken gulrot eller purre. Ikke kokes det kraft, heller, og fløte eller andre melkeprodukter er fraværende.

Det siste har sin naturlige forklaring, da det ikke er mange kyr å få fløte av på øyene i Hellas. Høns er det dog mange av, tradisjonelt sett. 

Man skiller noen egg, heller litt av suppen over plommene, visper det sammen, før det helles tilbake i kjelen. Her vispes det videre, til suppa er luftig.

Dette er ikke spesielt billig, men det smaker 

veldig godt.

Revolusjon!

Jeg vet at jeg har eid et vaffeljern, og jeg vet at det ble borte (i en flytting?) for minimum 15 år siden.

Dermed ville det være dumt av meg å skryte av en eventuell vaffelkompetanse.

Jeg har vel egentlig vært å anse som vaffelkonsument, noe som innebærer vidunderlige vafler hjemme hos folk, stusselige vafler som sikringskost på flyplasser, samt direkte kjipe vafler på diverse arrangementer rundt omkring i landet Norge. 

De kjipeste vaflene er gjerne tynne og bløte, uten smak, pluss at tilbøret er begrenset til skakkskåret og svett brunost, klumpfritt syltetøy med kunstig smak (fra sprutflaske), samt et lettrømmebeger med syltetøyrester i. Jeg har spist mange slike vafler, uten glede, mest for å støtte en god sak. 

Dog har det hendt at jeg har tenkt "Med hvilken stolthet er denne vaffelen laget?"

En vaffel skal inneholde ekte egg, ekte melk og mel. Salt bør det også være. 

Hvilken meltype som benyttes er ikke imperativt, ei heller hvilken type melk. Om man skal bruke sukker, avhenger om man vil ha søte vafler eller ikke.

Jeg har trøbbel med å forbinde vafler som noe annet enn kaffekos, så derfor går de "sunne" alternativene ut for min del (og sukerrinnholdet går opp). 

Kli, havre og liknende ernæringsmidler er dog bra, for eksempel i frokostblandinger (som i for seg kan være kaffekoselige, de også, det er ikke det), brød og grøt. 

Men, noe av vitsen med vafler er vel selve kosen, det der med at "nå unner vi oss litt ekstra, dere"? For vafler er jo en sosial matvare? Er det noen som lager ei vaffelrøre med tanke å konsummere den alene?

Hva mener Per Fuggelli om dette i og for seg viktige emnet?

Hvis jeg vil leve sunt (og det vil jeg jo, stort sett), drikker jeg ikke brus, spiser jeg ikke potetgull, spiser jeg grønnsaker etc. 

En vaffel i ny og ne ødelegger ikke kostholdet mitt, selvom den er laget med ekte smør og sæterrømme? En siste viktig ingrediens i vafler er nemlig fett, og her er vi ved sakens kjerne: for at en vaffel skal være god, må fettet (smaksstoffet, smaksbyggeren) være godt. 

Det finnes mange fettkilder å bruke, som rene oljer (for eksempel mais, oliven, raps, soya, smør og margarin.

Margarin ble oppfunnet under Napoleonskrigene, som erstatning for smør. Selvom det i dag ikke finnes dyretalg eller transfett i norsk margarin, finnes det helt vanlig olje, samt fullherdet fett av for eksempel kokos elller raps. Lettvariantene av margarin inneholder gjerne mye vann i tillegg (som spruter fælt i stekepanna).

I løpet av de siste dagene har jeg smakt både Melange og Soft Flora, for første gang på veldig mange år (i alle fall bevisst). Det blir nok en stund til neste gang, da jeg ikke gidder å bruke matvarer uten smak. 

Noe margarin inneholder litt melk (gjerne skummet) for å gi smak. Smør inneholder kun naturlige melkeprodukter. Det gir seg selv at smør smaker mer.

Margariner er substitutter, på samme måte som barkebrød og ertekaffe. 

Jeg liker originaler, så jeg går for rene oljer og rent smør. 

I vaffelrøra bruker jeg smør og H-melk. 

Hvis jeg bruker kulturmelk i røra, så er den ikke skummet.

Rømmevafler er godt (Sæterrømme, 35 % fett).

Jeg har altså laget noen vaffelrører i det siste, både med Melange og med ekte smør. Det er smaksforskjell, ganske stor også. Rett og slett fordi smør er godt, mens margarin ikke smaker noe videre.

Gode vafler inneholder altså ekte varer, med ekte smakstilsettinger, som kardemomme og vaniljesukker. Det siste er lett å lage hvis man har en stavmikser i huset: neste gang du skraper ut frøene på en vaniljestang, ta vare på selve belgen (og hvis den har fått koke med frøene, ta den ut av det du har kokt, og tørk den). Denne belgen, samt en dl sukker eller mer, mikser du til meliskonsistens med stavmikseren, før du sikter det over i en lufttett boks. Dette vaniljesukkeret varer i evigheter, er billig, og det er 

veldig godt.

Bein med litt kjøtt til overs

For litt over et år siden skrev jeg om et tilfeldig møte med en kjær venn, en venn som jeg også tenker på som verdens beste trommeslager.

I går var han her, for å spille Rytmer fra verdensrommet på AKS. Etter konserten dro vi hjem til oss for å spise. Maten var på en måte bestemt, i og med at jeg hadde postulert menyen, hvis så fremt i fall Håkon Mjåset Johansen skulle komme til byen vår.

Vi hadde ventepølser, som vi ikke hadde laget selv (Ikke lompene, eller den sterke sennepen, heller).

Vi spiste spareribs med coleslaw og bbq-saus.

Til dessert spiste vi grillet vannmelon med kokossorbet.

Tenk, så flott at vi har Arktisk kultursenter; profesjonelle i alle ledd, de gir oss god lyd, flott lys, og gode arbeidsforhold for tilreisende artister.

Tenk, så flott at Arktisk kultursenter gir oss ikke mindre en to herlige familiekonserter, bare med få ukers mellomrom.

Og så herlig for folk som meg (og en del andre), som får faglig påfyll når kolleger kommer til byen.

Hva er egentlig spareribs? Det nærmeste jeg kommer en definisjon er "ribbe uten flesk og svor". "Er det noe kjøtt igjen da, da"? kan du spørre, og svaret blir jo "veldig lite". Så var det da også afroamerikanske fattigfolk som utviklet teknikken som skulle til for å få det gjenværende kjøttet velsmakende. I dag forbinder vi kanskje ikke barbeque generelt og spareribs spesielt med nettopp slikt folk?

Jeg var litt nervøs i går, siden jeg aldri hadde laget spareribs fra grunnen av. Men jeg hadde lest meg opp via internettet, og funnet ut at  det er røyken fra kullet (samt eventuelt ekstra sagflis / spon), samt jevn indirekte varme som gjelder. Altså ingen marinering, damping eller koking i kola, utover det som man kaller en rub (av ordet gni; en krydderblanding som man gnir inn i kjøttet noen timer før man skal grille..

Her om dagen tok jeg en tur til Finnmark kjøtt (heldige oss som har en slik butikk) hvor jeg kjøpte ei ribbe som de skar av svoren på. Videre sagde de over beina midt på ribba, slik at den ble lettere å dele etter endt varmebehandling. Jeg beholdt flesket på, slik at det ble ganske luksuriøse ribs (Arve Paulsen hadde fortalt meg om noe liknende, tror jeg). 

Rub lagde jeg også, en krydderblanding som inneholdt ganske mye røkt paprikapulver,  samt chilipulver, litt spisskumin, litt brunt sukker, svart pepper og hvitløkspulver. Jeg prøvde meg frem til det smakte godt, noe jeg kommer til å gjøre neste gang også (så noen nøyaktige mål gis ikke her, men smaken av røkt paprika dominerte, sammen med chili). Rubben ble gnidd inn noen timer for grillen ble fyrt opp, og ribba ble lagt i plastfolie så lenge (og lagt i kjøleskapet). 

Det tar sin tid å grille ribs, 4-5 timer kan det kjapt gå, da man vil grille over svak indirekte varme, 120-140 grader er fint. 

Det lønner seg ikke å ha for mye kull i grillen (heller etterfylle underveis), samt at det er fint å ha en plass oppi der hvor man kan legge, for eksempel, en aluminiumsbakk med litt sagflis eller spon. Så er det å legge på den romtempererte ribba (ikke over kullet) og lukke grillen. 

Har du en termostat vil tingene være lettere nå; om du ikke har, så følg med, slik at det ikke blir for høy varme. Når ribba er gjennomstekt tas den av grillen for å hvile en stund, hvorpå den deles i to der hvor slakteren har lagt til rette for det. Rett før servering smøres det på litt hjemmelaget bbq-saus (mye ketchup, brunt sukker, chili og røkt paprika, samt  litt vann - kok opp, så er den ferdig) før ribbene(!) legges på grillen igjen, denne gangen med ganske sterk varme. Snu ribbene ofte, ca hvert halve minutt, og pensle på saus før hver snuing. Hold på med dette i ca 5 minutt, slik at sausen karamelliserer seg (nesten brenner seg) på ribba. 

Så er det ferdig.

Skjær opp ribba etter beina, og servér med grillede poteter (tidligere beskrevet i denne spalte), coleslaw (tidligere beskrevet i denne spalte) samt resten av bbq-sausen.

Delisiøst, og verdt hvert sekund (dog er det ikke mye "arbeid").

Vi hadde grillet melon til dessert, sammen med hjemmelaget kokossorbet. Denne ble laget ved å koke opp en boks med kokosmelk, halvannen desiliter med vann, saften av en lime, 150 gram sukker, samt en liten skje ekstra virgin kokosolje (fåes på helsekostbutikker, kan sløyfes, men fin å ha i huset, til popping av popcorn). Avkjøles, før det kjøres i ismakin. Har man ikke ismaskin, kan man legge blandingen i fryseren, hvorpå man er innom  og rører i den med en gaffel i ny og ne, frem til den er fryst.

Veldig godt.

Om det å spise

Jeg har en bok som heter "My last supper". 

Det er en bok hvor kjente kokker fra hele verden forteller hva som (hvis de fikk bestemme selv) skulle være deres siste måltid i livet. Noen av svarene er ganske ekstravagante, men forbausende mange kokker har enkle ønsker. Jamie Oliver ønsker seg pasta med tomatsaus, Fergus Henderson ønsker seg fersk kråkebollerogn, og Eric Ripert nøyer seg med å bryte(!) ferskt brød med litt godt smør (samt litt trøfler fra Perigord).

På drikkefronten går ønskene fra øl (Paulaner), til viner i spesifikke årganger. Juan Mari Arzak ønsker seg alt mulig å drikke, til og med Coca Cola. Men, ikke vann, det liker han ikke. Alle kokkene har dog det til felles at de ikke vil spise sitt siste måltid alene. De ønsker å ha folk rundt seg; venner og familie, kolleger (en slags familie, det også).

I restaurantverdenen finnes begrepet "single diner". Det beskriver en enslig restaurantgjest, og kokker har generelt stor respekt for denne gjesten. En single diner går gjerne for å være ekstra glad i mat, samt at han eller hun kan være (hvis restauranten har ambisjoner) Michelin-inspektør. Jeg har spist mange restaurantmåltider alene (men har aldri blitt mistenkt for å være Michelin-inspektør), og jeg liker det, bevares, men det er da fint å være flere, hvis man kan? Hjemme er det også fint å være flere, og det er fint å dra på besøk til andre, slik at "andre" også blir flere. Det å dele mat med noen er fundamentalt for mennesker. Ikke trenger det å være avansert, heller; litt brød, noen oliven, en skål med god olje, sardiner…  Ei suppe?

Med mat på bordet, blir stemningen vennligere med en gang, Vin trengs ikke, i alle fall ikke daglig. Mat er nok, og vann er godt.

I helga som var, lagde vi lite mat hjemme, men vi sultet dog ikke. 17. mai var vi i et selskap med mange andre (over 40), og på 1. pinsedag var vi invitert i et  middagsselskap hvor vi var seks til bords. 2. pinsedag var vi egentlig ikke invitert på noen middag, men vi dro på kaffebesøk, og ble værende så lenge  at vi ble invitert på middag også. Da var vi fire voksne og fire barn, og vi hadde det veldig hyggelig. 

Og så moro å se barn spise fisk med god appetitt!

Jeg skal ikke si noe om hvor travelt vi har det i vårt moderne samfunn, og jeg skal heller ikke si noe om at familier må samles i alle fall en gang om dagen, og da helst ved middagsbordet. Jeg skal bare si at det å samles rundt et bord er helt supert.

Så hva skulle mitt siste måltid ha vært?

En god entrecôte gjør jo alltid susen, med béarnaise.

Noe mat fra Thailand.

Phö fra Vietnam.

Grillet Livechekylling á la Frode Sollie.

Godt brød, gjerne laget med surdeig.

Rillettes.

En smaksrik ost, gjerne ekte feta. Eller parmesan.

Noen solmodne tomater.

Bakte sjalottløk.

Reker med loff og majones (legg merke til rek(k)efølgen her). Sitron og dill. Pepper.

Spagetti Bolognese.

Multer.

Drikke? 

Vann, selvfølgelig. Kanskje med bobler fra Sodastreamen.

Champagne.

Annen vin, gjerne fra gårder jeg har besøkt.

Calvados.

Hvis det har seg slik at mitt siste måltid inntas på et eldresenter, så vil jeg lage langbord, og invitere alle medboere. 

Pluss resten av familien.

Det skal være rikelig med drikke.

Veldig godt.

Kull er gull

Vi har fått et monster i hus. 

En kulegrill som veier 85 kilo, inkludert den keramiske isoleringen. Den har et sinnrikt trekksystem, slik at man kan regulere rimelig høye temperaturer. Der er en pizzastein også, og det kan jeg si med en gang: bedre pizza har jeg ikke spist her i byen. Jeg sier det, uten blygsel, da jeg ikke hadde noe med deigen eller fyllet å gjøre. Men, jo varmere ovn, jo bedre pizza; og denne pizzaen ble stekt på over 500 grader. 

Siden forrige helg har vi grillet pizza (to ganger), spareribs (to ganger), kyllinglår, hel kylling (med en halvfyllt ølboks i buken) entrecote, pølser og ananas (med chili og honning, nydelig). I tillegg har vi bakt brød og rundstykker, og i andre runde ble også baksten vellykket (jeg haddde ikke noe med den deigen å gjøre, heller).

En elektrisk grill lager kun sterk varme. En gassgrill lager også sterk varme, samt at flammene fra gassen lager damp. Der ligger den store forskjellen, da gassflammen nærmest forårsaker at det du griller blir forseglet av vanndamp. Eventuell røyk ville ikke ha sluppet til.

Dog skal det ikke hoveres her, da preferanser er personlige.

Jeg liker kull, mest fordi jeg liker røyk; jeg liker aromaene som oppstår når fett renner ned i kullet, som igjen skaper røyk med særegen aroma. Jeg liker også når man bruker grillkullene til langtidssteking, eller indirekte varme, som det heter på fagspråket; en regulær komfyr med innlagt røyksmak. 

Jeg gleder meg til å grille / varmrøyke fisk, ved å tilsette sagflis mot slutten av grillingen. Jeg har sett det gjort med makrell, og har en idé om at det må være helt sensasjonelt godt med røye, ørret eller laks. Jeg gleder meg også til å grille bog (eller et helt lår) av lam, med ferske kvister av rosmarin blant kullene. Og det blir sikkert supert når jeg skal grille svin, her skal salvie gjøre susen. 

Kanskje det er kult med noen hele hvitløk oppi der?

I dag grillet vi kveite, og det ble eventyrlig godt. 

Prøv dette:

Fyr opp grillen, helst med et tennrør; ikke med tennvæske. La grillen bli skikkelig varm.

Prepping:

Hell en god klunk olivenolje i en rommelig bolle, følg på med en drøy spiseskje frisk sitronsaft. Avslutt med en gode klyper med salt og pepper. Ta et tykt stykke kveitefiet (med skinn) per person, legg det i bollen, vend det rundt slik at det blir dekket av oljeblandingen. 

Kutt en liten gulrot per person i veldig små terninger, kutt en halv purre per person i tynne ringer (både det hvite og det grønne). Legg disse grønnsakene i en pose som du har lagd av tre lag aluminiumsfolie. Ha i en godt klatt smør, salte og pepre (fra kvern). Lukk igjen posen slik at den blir tettest mulig.

Skrell en halv rødbete per person, kutt den i centimeterstore terninger. Gjør det samme med betene som med de andre grønnsakene, men før du lukker posen, tilsett minst en spiseskje billig balsamico.

Lag en firkant av tre lag aluminiumsfolie, legg denne på grillen slik at den dekker mesteparten av grillflaten. Ute i kanten legger du posene med grønnsaker.  Fem minutter senere, pensle resten av oljeblandingen (som du har marinert fisken med) på den store firkanten. Legg på kveitestykkene. Hvis du har lokk, så lukk igjen. La det grilles hardt. Etter ca 6-7 minutter lønner det seg å følge med, fisken er ferdig når den flaker seg og såvidt slipper beinet. Legg fiskestykkene på et fat og dra av skinn. Drypp over noen dråper frisk sitronsaft, strø over litt maldonsalt.

Server fisken med en gang, sammen med grønnsaksposene, som åpnes ved bordet. Bli glad av den herlige duften som brer seg (hvis noen av grønnsakene er litt svidd, så gjør det ingenting, det er faktisk bare godt (og man får god sangstemme)).

Poteter? Del mandelpoteter i tre på langs, halvkok dem, vend dem så i olje, sitron, tørket oregano, salt og sort pepper fra kvern. La de bli ferdige på grillen, det tar noen få minutter.

Til slik mat kan man drikke hva som helst. Vi drakk rødvin fra Rhone, Signeur de Fontimple, kr 155,- på polet i Hammerfest. 

Veldig godt.